Salmenes bok 53:5
Der ble de grepet av stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
Der ble de grepet av stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
Der ble de grepet av stor frykt, der det ikke var noe å frykte; for Gud har spredt knoklene til ham som slår leir mot deg. Du har gjort dem til skamme, fordi Gud har foraktet dem.
Har ikke de som gjør urett forstått? De spiser mitt folk som brød; på Gud kaller de ikke.
Skjønner de ikke, alle som gjør urett? De eter mitt folk som om de åt brød; Gud påkaller de ikke.
Forstår de ingenting, alle som gjør ondt, som utnytter mitt folk uten ettertanke? De påkaller ikke Gud.
Der var de i stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleiret deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
De var redde der frykt ikke fantes; Gud har spredt dem som står imot deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har foraktet dem.
Skjønner ikke de som gjør urett, de som spiser mitt folk som de spiser brød? De kaller ikke på Gud.
Forstår de ikke, de onde, som oppsluker mitt folk som om de spiste brød? De påkaller ikke Gud.
Der ble de grepet av stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
De var i dyp frykt der det ikke burde være frykt, for Gud har spredt beina til dem som leiret seg mot deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
Har ikke de onde forstått, de som fortærer mitt folk som brød og ikke påkaller Gud?
Do they not understand, these evildoers who devour my people as they eat bread and do not call upon God?
Forstår de ikke, disse ugjerningsmennene som fortærer mitt folk som om de spiste brød? De påkaller ikke Gud.
Kjende de det ikke, de, som gjøre Uret, som æde mit Folk, (som) de aade Brød? de kalde ikke paa Gud.
There were they in great fear, where no fear was: for God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: thou hast put them to shame, because God hath despised them.
Der ble de grepet av frykt der det ikke var noe å frykte; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg. Du har kastet dem i skam, fordi Gud har forkastet dem.
There they were in great fear, where no fear was; for God has scattered the bones of him who encamps against you; you have put them to shame, because God has despised them.
Der ble de overveldet av frykt, hvor ingen frykt var, for Gud har spredt beina til dem som slåss mot deg. Du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
Der fryktet de en frykt som de ikke kjente, for Gud har spredt knoklene til dem som omringer deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
Der ble de grepet av stor frykt, der hvor ingen frykt var, for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
De var i stor frykt, der det ikke var grunn til frykt: for Gud har brutt benene til dem som gjør krig mot deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har ingen glede i dem.
They are afrayed, where no feare is: for God breaketh the bones of them that besege the: thou puttest them to confucion, for God despiseth them.
There they were afraide for feare, where no feare was: for God hath scattered the bones of him that besieged thee: thou hast put them to confusion, because God hath cast them off.
They shalbe greatly there afraide where no cause of feare is: for the Lord wyll breake the bones of hym that besiegeth thee, thou wylt put them to shame, because the Lorde hath despised them.
There were they in great fear, [where] no fear was: for God hath scattered the bones of him that encampeth [against] thee: thou hast put [them] to shame, because God hath despised them.
There they were in great fear, where no fear was, For God has scattered the bones of him who encamps against you. You have put them to shame, Because God has rejected them.
There they feared a fear -- there was no fear, For God hath scattered the bones of him Who is encamping against thee, Thou hast put to shame, For God hath despised them.
There were they in great fear, where no fear was; For God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: Thou hast put them to shame, because of God hath rejected them.
There were they in great fear, where no fear was; For God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: Thou hast put them to shame, because of God hath rejected them.
They were in great fear, where there was no cause for fear: for the bones of those who make war on you have been broken by God; you have put them to shame, because God has no desire for them.
There they were in great fear, where no fear was, for God has scattered the bones of him who encamps against you. You have put them to shame, because God has rejected them.
They are absolutely terrified, even by things that do not normally cause fear. For God annihilates those who attack you. You are able to humiliate them because God has rejected them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Der ble de grepet av stor frykt, for Gud er hos den rettferdiges slekt.
6Dere har gjort de fattiges råd til skamme, fordi Herren er deres tilflukt.
20De ble forvirret fordi de hadde håpet; de kom dit, og ble skamfulle.
21For nå er dere ingenting; dere ser mitt fall og er redde.
5Se, jeg skal bringe frykt over dere, sier Herren, Gud over hærskarene, fra alle rundt deg. Dere skal bli drevet bort, hver mann rett fram; ingen skal samle dem som driver omkring.
5Hvorfor ser jeg dem forskremte og vende tilbake? Og deres sterke menn er slått ned og har flyktet raskt uten å se seg tilbake, for frykt er rundt dem, sier Herren.
4Har ikke ugjerningens arbeidere noen kunnskap? De fortærer mitt folk som de eter brød, og de har ikke påkalt Gud.
26Når de bæres sin skam og alle sine synder som de har gjort mot meg, mens de bodde trygt i sitt land og ingen skremte dem.
6Måtte Israels frelse komme fra Sion! Når Gud fører sitt folk tilbake fra fangenskapet, skal Jakob juble og Israel være glad.
5De ropte til deg og ble reddet; de stolte på deg og ble ikke gjort til skamme.
9Men du har avvist oss og gjort oss til skamme; og du går ikke ut med våre hærer.
11Se, alle som er sinte på deg skal bli til skamme og forvirring; de skal bli som ingenting, og de som strides med deg skal gå til grunne.
15Da skal Edoms fyrster bli forferdet; Moabs mektige menn, skal skjelve; alle Kanaans innbyggere skal smelte bort.
16Frykt og redsel skal falle over dem; på grunn av din sterke arm skal de bli stille som en stein, til ditt folk går over, Herre, til folket går over, som du har vunnet.
25Vær ikke redd for plutselig redsel eller for ødeleggelsen fra de onde når den kommer.
17De skal slikke støvet som en slange, de skal komme frem fra sine hull som jordens krypdyr: de skal frykte Herren vår Gud og de skal ha frykt for deg.
19Gud skal høre og ydmyke dem, han som troner fra gammel tid. Selah. Fordi de ikke forandrer seg, frykter de ikke Gud.
16Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
19Hvordan er de ikke blitt til intet, i et øyeblikk! De er helt oppslukt av redsler.
11Men Herren er med meg som en mektig kriger. Derfor skal mine forfølgere snuble og ikke overvinne. De skal bli dypt skamfulle, for de lykkes ikke, deres evige vanære skal aldri bli glemt.
7Men du har reddet oss fra våre fiender, og gjort dem til skamme som hatet oss.
29Da sa jeg til dere: Frykt ikke, vær ikke redde for dem.
27Hvis det ikke var for at jeg fryktet fiendens vrede, for at deres motstandere ikke skulle handle annerledes og si: Vår hånd er høy, og Herren har ikke gjort alt dette.
5Hør Herrens ord, dere som skjelver for hans ord. Deres brødre som hatet dere og drev dere ut for mitt navns skyld, sa: La Herren bli forherliget, men han skal åpenbare seg til deres glede, og de skal bli til skamme.
27For var ikke Israel til latter for deg? Ble han funnet blant tyver? For siden du snakket om ham, danset du.
17La dem bli forvirret og plaget for alltid; ja, la dem bli til skamme og gå til grunne.
6De rettferdige skal se det og frykte, og de skal le av ham:
46Fremmede skal smelte bort, og de skal frykte fra sine skjulte steder.
26La dem bli til skamme og bli til forvirring sammen, de som fryder seg over min skade; la dem bli kledd i skam og vanære, de som gjør seg store mot meg.
11Hvem har du fryktet og vært redd for, siden du har løyet og ikke husket meg eller lagt det til ditt hjerte? Har jeg ikke lenge vært taus, og du fryktet meg ikke?
22De som hater deg, skal bli dekket av skam, og de ondes bosted skal bli til intet.
5Frykt og skjelving har grepet meg, redsel har overveldet meg.
18Dine hyrder sover, konge av Assyria; dine stormenn skal bo i støvet: ditt folk er spredt på fjellene, og ingen samler dem.
15Se, de skal sikkert samle seg sammen, men ikke av meg: hvem som helst som samler seg mot deg, skal falle for din skyld.
3Ved lyden av tumult flyktet folkene, ved at du reiste deg ble nasjonene spredt.
3Derfor skal de sterke folkene gi deg ære, de fryktinngytende nasjonenes by skal frykte deg.
7Våre bein er spredt ved gravens åpning, som når en kutter og kløver ved på jorden.
5De modige er plyndret, de har sovet sin søvn; ingen av de mektige menn har funnet sine hender.
15Se, jeg vil gjøre deg liten blant folkeslagene, foraktet blant menneskene.
11Drep dem ikke, for at mitt folk ikke skal glemme det: spred dem ved din makt, og styrt dem ned, Herre, vårt skjold.
45De fremmede skal falme bort og skjelve fra sine skjulte steder.
27«Derfor hadde deres innbyggere liten styrke; de ble skremt og forvirret; de var som gresset på marken, som det grønne gresset, som gresset på hustakene, og som korn svidd før det vokser.»
27De skal ikke ligge med de mektige som har falt blant de uomskårne, ned i helvete med sine krigsvåpen. Deres sverd er lagt under hodet, men skylden hviler på deres bein, selv om de var skrekkens mektige i de levendes land.
20Gi dem frykt, Herre, slik at folkene skal forstå at de bare er mennesker. Selah.
11På den dagen skal du ikke skamme deg over alle dine gjerninger der du har syndet mot meg, for da vil jeg ta bort fra din midte dem som gleder seg over din stolthet, og du skal ikke mer opphøye deg på mitt hellige fjell.
14De er døde, de skal ikke leve; de er døde, de skal ikke stå opp: derfor har du gjestet og ødelagt dem og fått alle deres minner til å forsvinne.
5Og de skal være redde og skammer seg over Etiopia som de håpet på, og over Egypt som var deres ære.
14kom frykt over meg, og skjelving, som fikk alle mine bein til å riste.
25Ingen skal kunne stå imot dere: for Herren deres Gud skal legge frykten for dere og redselen for dere over hele landet som dere vandrer på, slik han har sagt til dere.