2 Samuelsbok 12:17
De eldste i hans hus reiste seg og sto ved hans side for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke; heller ikke spiste han brød med dem.
De eldste i hans hus reiste seg og sto ved hans side for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke; heller ikke spiste han brød med dem.
De eldste i hans hus sto opp og gikk til ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.
De eldste i huset hans sto omkring ham for å få ham opp fra jorden, men han ville ikke og ville heller ikke ta til seg mat sammen med dem.
De eldste i huset hans sto omkring ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise sammen med dem.
De eldste i hans hus stod omkring ham og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke. Han ville heller ikke spise sammen med dem.
De eldste i hans hus forsøkte å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke brød med dem.
Og de eldre i huset hans sto opp og gikk til ham for å løfte ham opp fra jorden; men han ville ikke, og han spiste ikke brød med dem.
De eldste i hans hus reiste seg for å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus sto ved ham for å hjelpe ham opp fra bakken, men han ville ikke og nektet å spise sammen med dem.
De eldste i hans hus reiste seg og gikk til ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise brød sammen med dem.
De eldste i hans hus sto opp og kom for å hjelpe ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus reiste seg og gikk til ham for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han ville heller ikke spise brød sammen med dem.
De eldste i hans hus forsøkte å få ham til å reise seg fra bakken, men han ville ikke. Han spiste heller ikke sammen med dem.
The elders of his household stood beside him to help him up from the ground, but he refused, and he would not eat any food with them.
De eldste i hans hus prøvde å få ham til å reise seg fra jorden, men han nektet, og han ville ikke spise med dem.
Da opstode de Ældste af hans Huus for ham og vilde opreise ham fra Jorden; men han vilde ikke, og aad ikke Brød med dem.
And the elders of his house arose, and went to him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
De eldste i hans hus sto opp og ville få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke, og han spiste heller ikke brød sammen med dem.
The elders of his house arose and went to him to raise him up from the ground, but he would not, nor did he eat with them.
And the elders of his house arose, and went to him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
De eldste i huset reiste seg mot ham for å heve ham opp fra jorden, men han ville ikke, og han spiste ikke sammen med dem.
De eldste i hans hus kom opp til ham og sto ved hans side for å reise ham opp fra jorden, men han ville ikke, heller ikke spiste han brød med dem.
De eldste i hans hus prøvde å få ham til å reise seg fra jorden, men han ville ikke og spiste heller ikke mat sammen med dem.
Then rose the Elders of his house, and wolde haue taken him vp fro the grounde: neuertheles he wolde not, nether ate he wt them.
Then the Elders of his house arose to come vnto him, & to cause him to rise from the groud: but he would not, neither did he eate meate with them.
And the elders of his house arose and went to him, to take him vp from the earth: But he would not, neither did he eate meate with them.
And the elders of his house arose, [and went] to him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the elders of his house rise against him, to raise him up from the earth, and he hath not been willing, nor hath he eaten with them bread;
And the elders of his house arose, `and stood' beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the elders of his house arose, [and stood] beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
And the chief men of his house got up and went to his side to make him get up from the earth, but he would not; and he would not take food with them.
The elders of his house arose, [and stood] beside him, to raise him up from the earth: but he would not, neither did he eat bread with them.
The elders of his house stood over him and tried to lift him from the ground, but he was unwilling, and refused to eat food with them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18På den syvende dagen skjedde det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Da barnet enda levde, snakket vi til ham, men han lyttet ikke til oss; hvordan kan vi da fortelle ham at barnet er dødt? Han kunne skade seg selv.
19Men da David så at hans tjenere hvisket til hverandre, forstod han at barnet var dødt. David sa til sine tjenere: «Er barnet dødt?» De svarte: «Ja, det er dødt.»
20Da reiste David seg fra jorden, vasket seg og salvet seg, skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilba. Deretter kom han til sitt hus, og da han ba om det, satte de fram mat for ham, og han spiste.
21Tjenerne hans sa til ham: «Hva er det for noe du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for det; men da barnet var dødt, stod du opp og spiste.»
22Han svarte: «Mens barnet enda levde, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet, kanskje Herren vil vise nåde mot meg, så barnet får leve.
23Men nå er det dødt, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg bringe det tilbake igjen? Jeg skal gå til det, men det kommer ikke tilbake til meg.»
15Natan dro deretter hjem. Herren slo det barnet som Urias hustru hadde født David, og det ble svært sykt.
16David ba derfor til Gud for barnet; han fastet og lå natten igjennom på jorden.
22Nå må du også lytte til din tjenestekvinnes røst, og la meg gi deg et stykke brød å spise, så du kan få styrke til å fortsette veien.
23Men han nektet og sa: Jeg vil ikke spise. Men hans tjenere, sammen med kvinnen, nødde ham, så han hørte på deres stemme. Da reiste han seg opp fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset, og hun skyndte seg å slakte den. Hun tok mel og knadde det, og hun bakte usyret brød av det.
34Hendene dine var ikke bundet, føttene dine var ikke satt i lenker. Som man faller for lovløse menn, slik falt du.» Og alt folket gråt igjen over ham.
35Hele folket kom for å få David til å spise brød mens det ennå var dag, men David sverget og sa: «Måtte Gud gjøre slik mot meg og mer til, om jeg smaker brød eller noe annet før solen går ned.»
34Så reiste Jonatan seg fra bordet i voldsom vrede, og spiste ikke mat den andre dagen i måneden; for han sørget over David, fordi hans far hadde handlet skammelig mot ham.
20Da han hadde tatt ham og brakt ham til hans mor, satt han på hennes fang til middagstid, og så døde han.
13Så satt de på jorden med ham i syv dager og syv netter, og ingen sa et ord til ham, for de så at hans sorg var meget stor.
13Da David kalte ham, spiste han og drakk hos ham, og han gjorde ham beruset. Men om kvelden gikk han ut for å ligge på sin seng blant sin herres tjenere, og han gikk ikke ned til sitt hus.
11De fant en egypter på marken og brakte ham til David. De ga ham brød, og han spiste, og de ga ham vann å drikke.
12De ga ham også et stykke fiken-kake og to klaser rosiner. Etter at han hadde spist, kom ånden tilbake til ham, for han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, det samme gjorde alle mennene som var med ham.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, Jonatan, hans sønn, for folket til Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
31Da reiste kongen seg, rev i stykker klærne sine, og la seg på jorden; og alle hans tjenere stod omkring ham med revne klær.
17En tid etter ble sønnen til kvinnen, som var husets herre, syk. Han ble så alvorlig syk at det ikke var livspust i ham.
20så hans liv avskyr brød, og hans sjel avskyr delikat mat.
22men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet som han hadde sagt til deg: Du skal ikke spise brød eller drikke vann, skal ikke din kropp komme til dine fedres grav.
8David sa til Uria, «Gå ned til ditt hus og vask dine føtter.» Uria gikk ut fra kongens hus, og en del mat fra kongen fulgte med ham.
9Men Uria sov ved inngangen til kongens hus med alle sin herres tjenere, og han gikk ikke ned til sitt hus.
10Da de fortalte David, «Uria gikk ikke ned til sitt hus,» sa David til Uria: «Kommer du ikke fra en reise? Hvorfor gikk du ikke ned til ditt hus?»
35Alle hans sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham, men han nektet å la seg trøste. Han sa: "For jeg vil gå sørgende ned til min sønn i Sheol." Hans far gråt for ham.
20Da falt Saul straks langflat på jorden og ble fylt av frykt over Samuels ord. Han hadde nemlig ikke spist noe hele dagen og natten, så han hadde ingen styrke igjen.
7ingen skal bryte brød for dem i sorg for å trøste dem for døde, og ingen skal gi dem trøstens beger å drikke for faren eller moren deres.
30David gikk opp ved Oljebergets vei og gråt mens han gikk opp; og han hadde hodet tildekket og gikk barfot: og alt folket som var med ham hadde tildekket sine hoder, og de gikk opp, gråtende mens de gikk.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også ført ondt over denne enken som har huset meg ved å drepe hennes sønn?
4Ahab gikk hjem, sur og sint på grunn av svaret Naboth fra Jisreel hadde gitt ham da han sa: «Jeg vil ikke gi deg fedrearven min.» Han la seg ned på sengen, vendte ansiktet bort og nektet å spise.
12tok alle de tapre mennene deres, bort kroppen av Saul og kroppene til hans sønner, brakte dem til Jabesh og begravde deres bein under eiken i Jabesh, og fastet i syv dager.
28For hele min fars hus var bare døde menn foran min herre kongen; og likevel satte du din tjener blant de som fikk spise ved ditt eget bord. Hvilken rett har jeg da til å rope mer til kongen?
17Sukk, men ikke høyt, hold ingen sørg for de døde; bind turbanen på deg, ta på deg skoene, dekk ikke leppene, og spis ikke brød fra folket.
31David sa til Joab og til alle folket som var med ham: «Riv klærne deres, ta på dere sekkestrie, og sørg for Abner.» Kong David fulgte båren.
11Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne og sa: Ta også med deg et stykke brød til meg.
1Kong David var nå gammel og høy i årene, og de dekket ham med klær, men han holdt seg ikke varm.
17David klaget med denne sørgesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.
12Stå derfor opp, gå til ditt hus; når føttene dine går inn i byen, skal barnet dø.
4Da hevet David og folket som var med ham, sin røst og gråt, til de ikke kunne gråte mer.
36Det skjedde, så snart han var ferdig med å snakke, at se, kongens sønner kom, og løftet opp stemmen sin, og gråt; og kongen gråt også, og alle hans tjenere gråt veldig.
14Jeg oppførte meg som om det var min venn eller bror. Jeg bøyde meg ned i sorg, som en som sørger over sin mor.
15Da sa han til ham: Kom hjem med meg og spis brød.
16Han svarte: Jeg kan ikke vende tilbake med deg eller gå inn med deg; heller ikke vil jeg spise brød eller drikke vann med deg på dette stedet.
3Men han sa til dem: "Har dere ikke lest hva David gjorde da han var sulten, og de som var med ham;
32Da Elisja kom til huset, se, gutten var død og lå på hans seng.
42Så gikk Akab opp for å spise og drikke. Elia gikk opp på toppen av Karmel; og han bøyde seg ned mot jorden og la ansiktet mellom knærne.