Markus 4:6
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men der Solen gik op, blev det forbrændt, og efterdi det ikke havde Rod, visnede det.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
and{G1161} when{G393} the sun{G2246} was risen,{G393} it was scorched;{G2739} and{G2532} because{G1223} it had{G2192} no{G3361} root,{G4491} it withered away.{G3583}
But{G1161} when{G393} the sun{G2246} was up{G393}{(G5660)}, it was scorched{G2739}{(G5681)}; and{G2532} because{G1223} it had{G2192}{(G5721)} no{G3361} root{G4491}, it withered away{G3583}{(G5681)}.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4 Og da han sådde, falt noe ved veien, og fuglene kom og åt det opp.
5 Noe falt på steingrunn, hvor det ikke var mye jord, og det skjøt straks opp fordi jorden var grunn.
6 Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det manglet rot, visnet det.
7 Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det.
8 Men noe falt i god jord og bar frukt, noe hundre foll, noe seksti, noe tretti.
7 Noe falt blant torner, og tornene vokste opp og kvalte det, så det ikke bar frukt.
8 Men noe falt i god jord og ga frukt, som vokste og ble større, og det bar trettifold, sekstifold og hundrefold.'
5 'En såmann gikk ut for å så, og da han sådde, falt noe langs veien og ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.
6 Og noe falt på steingrunn, og da det sprang opp, visnet det fordi det ikke hadde fuktighet.
7 Og noe falt blant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det.
3 'Hør, en såmann gikk ut for å så.
4 Og mens han sådde, falt noe på veien, og himmelens fugler kom og spiste det opp.
5 Noe falt på steingrunn, der det ikke var mye jord, og det vokste raskt opp fordi det ikke hadde dyp jord.
14 Såmannen sår ordet.
15 De ved veien, hvor ordet blir sådd, er de som hører, men straks kommer motstanderen og tar bort ordet som er sådd i hjertene deres.
16 De som blir sådd på steingrunn, er de som straks tar imot ordet med glede når de hører det,
17 men de har ingen rot i seg selv og holder bare en kort stund; når prøvelser eller forfølgelser på grunn av ordet kommer, faller de straks fra.
18 De som blir sådd blant torner, er de som hører ordet,
19 men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lysten etter andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt.
20 De som blir sådd i god jord, er de som hører ordet, tar det imot og gir frukt, trettifold, sekstifold og hundrefold.'
19 Når noen hører ordet om riket, men ikke forstår det, kommer den onde og røver bort det som er sådd i hans hjerte. Dette er det som ble sådd ved veien.
20 Det som ble sådd på steingrunn, er den som hører ordet og straks tar imot det med glede,
21 men han har ingen rot i seg og holder bare ut en stund. Når motgang eller forfølgelse kommer for ordets skyld, faller han straks fra.
22 Det som ble sådd blant torner, er den som hører ordet, men verdens bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det blir uten frukt.
23 Men det som ble sådd i den gode jord, er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt og gir, en hundre fold, en seksti og en tretti.'
11 Og dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12 De ved veien er de som hører, så kommer Djevelen og tar bort ordet fra deres hjerte, så de ikke skal tro og bli frelst.
13 De på steingrunn er de som, når de hører, med glede tar imot ordet, men de har ingen rot; de tror bare for en tid, og i fristelsens stund faller de fra.
14 Det som falt blant torner er de som har hørt, men når de går bort, kveles av bekymringer, rikdom og livets lyst, og de bærer ikke moden frukt.
15 Men det på god jord er de som i et ærlig og godt hjerte, etter å ha hørt ordet, holder fast ved det, og bærer frukt med tålmodighet.
20 Da de gikk forbi om morgenen, så de at fikentreet var visnet fra roten.
31 Det er som et sennepsfrø, som når det sås i jorden, er mindre enn alle andre frø på jorden.
32 Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får store greiner, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen.'
11 Solen stiger opp med sin brennende hete og svir gresset, blomstene faller av, og deres skjønnhet forsvinner; slik skal også den rike forgå på sin vei!
26 Da kornet spiret og satte aks, kom også ugresset til syne.
8 men den som bærer torner og tistler er ubrukelig, nær ved å bli forbannet, og dens ende er å brennes.
10 Og se, det plantede – vil det blomstre? Når østvinden kommer over den, vil den ikke vissne helt? På furer der den vokste vil den visne.
6 Om morgenen blomstrer det, men om kvelden er det avskåret og visnet.
26 Og han sa: 'Guds rike er slik som når en mann sår korn på jorden.
27 Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan.
28 Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset.
29 Og når grøden er moden, sender han straks ut sigden, for høsten er her.'
12 Mens den ennå er i sin knopping — ukuttet, visner den før noe annet gress.
19 Han så et fikentre ved veien, gikk bort til det, men fant ingenting annet enn blader. Da sa han til det: 'La aldri mer frukt komme fra deg!' Og straks visnet treet.
17 Når de varmes opp, tørkes de ut, når det blir hett, slukkes de fra sitt sted.
17 Frøene har tørket under spadekjølene; lagerhusene ligger øde, og kornloftene er brutt ned, for kornet er tørket.
4 Jorden har sprukket opp, for det har ikke regnet i landet. Bøndene er skamfulle og har dekket hodene.
11 Den dagen du får planten til å vokse stor, og om morgenen får du frøet til å blomstre, blir høsten en haug på en dag med voldsom smerte.
13 Og han svarte: Hver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med roten.
12 Og den ble rykket opp i vrede, kastet til jorden, og østens vind tørket dens frukt, brutt og visnet ble dens sterke grein, ild har fortært den.