1 Mosebok 15:12
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og se, en fryktinngytende mørk skrekk falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og se, en fryktinngytende mørk skrekk falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en redsel, et stort mørke kom over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, angst og et stort mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, en redsel og et stort mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram; og se, frykt og mørke falt over ham.
Og da solen holdt på å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørk skrekk falt over ham.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram; og se, en stor redsel i mørket falt over ham.
Ved solnedgang falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og stort mørke kom over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og dyp mørke falt over ham.
Da solen gikk ned, senket en dyp søvn seg over Abram, og se, en forferdelig mørk skrekk overfalt ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og dyp mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og se, en redsel, stor og mørk, falt over ham.
As the sun was setting, Abram fell into a deep sleep, and a thick and dreadful darkness came over him.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en skrekk og stor mørke falt på ham.
Og det skede, der Solen vilde gaae ned, da faldt en dyb Søvn paa Abram, og see, der faldt Forfærdelse og stor Mørkhed over ham.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørke kom over ham.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og en redsel, et stort mørke kom over ham.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørke red over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og fryktelig mørke grep ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og et mørkt og skremmende mørke kom over ham.
And when the sonne was doune there fell a slomber apon Abram. And loo feare and greate darknesse came apon hym.
Now whan the Sonne beganne to go downe, there fell an heuy slepe vpo Abram. And lo, feare and greate darcknes fell vpon him.
And when the sunne went downe, there fell an heauie sleepe vpon Abram: and loe, a very fearefull darkenes fell vpon him.
And whe the sunne was downe, there fell a deepe sleepe vpon Abram: and lo, an horrour of great darknesse fell vpon hym.
¶ And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him.
When the sun was going down, a deep sleep fell on Abram. Now terror and great darkness fell on him.
And the sun is about to go in, and deep sleep hath fallen upon Abram, and lo, a terror of great darkness is falling upon him;
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
Now when the sun was going down, a deep sleep came on Abram, and a dark cloud of fear.
When the sun was going down, a deep sleep fell on Abram. Now terror and great darkness fell on him.
When the sun went down, Abram fell sound asleep, and great terror overwhelmed him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Da solen var gått ned og det var blitt mørkt, se, en rykende ovn og en brennende fakkel gikk mellom stykkene.
18Den dagen inngikk Herren en pakt med Abram og sa: "Til din ætt har jeg gitt dette landet, fra elven Egypt til den store elven, elven Eufrat:
11Men rovfugler fløy ned på likene, og Abram jaget dem bort.
9Deretter dro Abram videre og vandret mot Negev.
10Det ble hungersnød i landet, og Abram dro derfor ned til Egypt for å bo der som innvandrer, fordi hungersnøden var så stor i landet.
11Da han nærmet seg Egypt, sa han til Sarai, sin kone: Hør nå, jeg vet at du er en vakker kvinne.
15I en drøm, et nattsyn, når dyp søvn faller over menneskene, mens de slumrer i sine senger.
1Etter disse hendelser kom Herrens ord til Abram i et syn og sa: "Frykt ikke, Abram. Jeg er ditt skjold, din lønn skal bli meget stor."
2Da sa Abram: "Herre Gud, hva vil Du gi meg, siden jeg går bort barnløs, og arvingen til mitt hus er Elieser fra Damaskus?"
3Og Abram falt på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa:
13Og Herren sa til Abram: "Vær viss på at din ætt skal bli fremmede i et land som ikke tilhører dem, hvor de skal bli slaver og bli plaget i fire hundre år.
13I nattens drømmesyner, når dyp søvn faller over mennesker,
14Så skjedde det, da Abram kom inn i Egypt, at egypterne så kvinnen og la merke til at hun var meget vakker.
15Solen og månen blir formørket, og stjernene skjuler sitt skinn.
6Abram reiste gjennom landet til stedet Sikem, til More-eika. Kanaaneerne bodde da i landet.
7Herren åpenbarte seg for Abram og sa: Til din ætt vil jeg gi dette landet. Da bygde han et alter der for Herren, som hadde åpenbart seg for ham.
5Mørke og dødsskygge, forferdelser og skyer skal hvile over den; den skal skremmes av dagens bitterhet.
22De vil se på jorden, og se, der er nød og mørke og håpløs elendighet. De er drevet ut i dypet av natten.
14Så dro de videre, og solen gikk ned over dem da de var nær Gibea, som tilhører Benjamin.
17For for dem er morgenens dypeste mørke som dagslys; deres redsler ved mørket er velkjente.
21Herren sa til Moses: «Rekk ut hånden mot himmelen, så mørket kan komme over Egypten, et mørke så tett at det kan føles.»
22Moses rakte ut hånden mot himmelen, og et tett mørke senket seg over hele Egypten i tre dager.
22et land med dypet av mørke, av dødsskygge uten orden, der lyset selv er som mørket.
1Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land, fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg skal vise deg.
17Men Herren slo farao og hans hus med store plager på grunn av Sarai, Abrams kone.
1Herren viste seg for ham ved Mamres terebintlund mens han satt ved inngangen til teltet i dagens hete.
13En som slapp unna, kom og fortalte det til Abram hebreeren. Han bodde ved eikene til Mamre amoritten, bror av Esjkol og Aner. De var allierte med Abram.
11Abraham svarte: 'Jeg tenkte: Det er ingen gudsfrykt i dette stedet, og de vil drepe meg på grunn av min hustru.'
15Han delte sine menn om natten, angrep dem og forfulgte dem til Hoba, nord for Damaskus.
11Han kom til et sted hvor han overnattet fordi solen hadde gått ned. Han tok en stein derfra, la den under hodet og sovnet på stedet.
5Så førte Han Abram ut og sa: "Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til å telle dem." Og Han sa til ham: "Så mange skal din ætt bli."