Salmenes bok 53:5
Forstår de ingenting, alle som gjør ondt, som utnytter mitt folk uten ettertanke? De påkaller ikke Gud.
Forstår de ingenting, alle som gjør ondt, som utnytter mitt folk uten ettertanke? De påkaller ikke Gud.
Der ble de grepet av stor frykt, der det ikke var noe å frykte; for Gud har spredt knoklene til ham som slår leir mot deg. Du har gjort dem til skamme, fordi Gud har foraktet dem.
Har ikke de som gjør urett forstått? De spiser mitt folk som brød; på Gud kaller de ikke.
Skjønner de ikke, alle som gjør urett? De eter mitt folk som om de åt brød; Gud påkaller de ikke.
Der var de i stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleiret deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
De var redde der frykt ikke fantes; Gud har spredt dem som står imot deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har foraktet dem.
Skjønner ikke de som gjør urett, de som spiser mitt folk som de spiser brød? De kaller ikke på Gud.
Forstår de ikke, de onde, som oppsluker mitt folk som om de spiste brød? De påkaller ikke Gud.
Der ble de grepet av stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
De var i dyp frykt der det ikke burde være frykt, for Gud har spredt beina til dem som leiret seg mot deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
Der ble de grepet av stor frykt, hvor ingen frykt var; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
Har ikke de onde forstått, de som fortærer mitt folk som brød og ikke påkaller Gud?
Do they not understand, these evildoers who devour my people as they eat bread and do not call upon God?
Forstår de ikke, disse ugjerningsmennene som fortærer mitt folk som om de spiste brød? De påkaller ikke Gud.
Kjende de det ikke, de, som gjøre Uret, som æde mit Folk, (som) de aade Brød? de kalde ikke paa Gud.
There were they in great fear, where no fear was: for God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: thou hast put them to shame, because God hath despised them.
Der ble de grepet av frykt der det ikke var noe å frykte; for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg. Du har kastet dem i skam, fordi Gud har forkastet dem.
There they were in great fear, where no fear was; for God has scattered the bones of him who encamps against you; you have put them to shame, because God has despised them.
There were they in great fear, where no fear was: for God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: thou hast put them to shame, because God hath despised them.
Der ble de overveldet av frykt, hvor ingen frykt var, for Gud har spredt beina til dem som slåss mot deg. Du har gjort dem til skamme, fordi Gud har forkastet dem.
Der fryktet de en frykt som de ikke kjente, for Gud har spredt knoklene til dem som omringer deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har foraktet dem.
Der ble de grepet av stor frykt, der hvor ingen frykt var, for Gud har spredt knoklene til dem som beleirer deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
De var i stor frykt, der det ikke var grunn til frykt: for Gud har brutt benene til dem som gjør krig mot deg; du har gjort dem til skamme, for Gud har ingen glede i dem.
They are afrayed, where no feare is: for God breaketh the bones of them that besege the: thou puttest them to confucion, for God despiseth them.
There they were afraide for feare, where no feare was: for God hath scattered the bones of him that besieged thee: thou hast put them to confusion, because God hath cast them off.
They shalbe greatly there afraide where no cause of feare is: for the Lord wyll breake the bones of hym that besiegeth thee, thou wylt put them to shame, because the Lorde hath despised them.
There were they in great fear, [where] no fear was: for God hath scattered the bones of him that encampeth [against] thee: thou hast put [them] to shame, because God hath despised them.
There they were in great fear, where no fear was, For God has scattered the bones of him who encamps against you. You have put them to shame, Because God has rejected them.
There they feared a fear -- there was no fear, For God hath scattered the bones of him Who is encamping against thee, Thou hast put to shame, For God hath despised them.
There were they in great fear, where no fear was; For God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: Thou hast put them to shame, because of God hath rejected them.
There were they in great fear, where no fear was; For God hath scattered the bones of him that encampeth against thee: Thou hast put them to shame, because of God hath rejected them.
They were in great fear, where there was no cause for fear: for the bones of those who make war on you have been broken by God; you have put them to shame, because God has no desire for them.
There they were in great fear, where no fear was, for God has scattered the bones of him who encamps against you. You have put them to shame, because God has rejected them.
They are absolutely terrified, even by things that do not normally cause fear. For God annihilates those who attack you. You are able to humiliate them because God has rejected them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Der ble de fylt med frykt, for Gud er med de rettferdige.
6Dere skammer dere over de fattige, men Herren er deres tilflukt.
20De skammer seg fordi de stolte på dette; de kom dit og ble skuffet.
21For nå er dere blitt til ingenting; dere ser det som skremmer og blir redde.
5Se, jeg sender frykt over deg fra alle kanter, sier Herren, hærskarenes Gud. Dere skal bli jaget hver for seg; ingen skal samle de som flykter.
5Hva ser jeg? De er redde og trekker seg tilbake! Deres tapre menn faller, de flykter i panikk uten å se seg tilbake. Frykt hersker overalt, sier Herren.
4Alle har vendt seg bort; de er alle korrupte. Ingen gjør godt, ikke en eneste.
26De skal glemme sin skam og all den troløshet de har vist meg, når de bor trygt i sitt land, og ingen lar dem skjelve.
6Der ble de redde, der hvor frykt ikke fantes; for Gud har spredt beinene til dem som beleiret deg. Du har gjort dem til skamme, for Gud har forkastet dem.
5I deg satte våre fedre sin lit; de stolte på deg, og du reddet dem.
9Hos Gud lovpriser vi deg hele dagen, og ditt navn vil vi alltid ære. Sela
11Se, alle som er imot deg, skal bli skammelige og ydmyket; de som strides med deg, skal bli som ingenting og gå til grunne.
15Da ble fyrster i Edom forferdet; herskerne i Moab skjelvet; alle som bor i Kana'an ble motløse.
16Redsel og frykt falt på dem; på grunn av din mektige arm ble de stumme som stein, inntil ditt folk gikk forbi, Herre, inntil det folket du vant deg, gikk forbi.
25Du skal ikke frykte for plutselig terror, heller ikke for ødeleggelsen som rammer de onde.
17De skal slikke støv som en slange, som krypende skapninger på jorden. De skal komme skjelvende ut av sine festninger til Herren vår Gud. De skal frykte og skjelve for deg.
19Han redder meg i fred fra dem som forfølger meg, for mange står imot meg.
16Jeg hørte, og mitt indre skalv; med stemmen skjelvde mine lepper; frykten grep mine bein, og jeg skalv i min stilling, for jeg må hvile i de dager med nød, når de stormer inn mot folket.
19Hvor brått faller de til ruiner! De blir utslettet, ødelagt av redsler.
11Men Herren er med meg som en mektig kriger. Derfor skal de som forfølger meg snuble og ikke seire. De skal bli til skamme, for de vil ikke oppnå noe; de vil få en evig skam som aldri skal glemmes.
7For jeg stoler ikke på min bue, og mitt sverd vil ikke redde meg.
29Da sa jeg til dere: Vær ikke redde, og frykt ikke for dem.
27Jeg ville ellers sagt: 'Jeg vil feie dem bort, utslette minnet om dem blant menneskene,' dersom jeg ikke var redd for fiendens hån, for ellers kunne deres motstandere misforstå og si: 'Vår hånd har seiret, ikke Herren.'
5Hør Herrens ord, dere som skjelver for hans ord: Deres brødre som hater dere og støter dere ut for mitt navns skyld, sier: Herren er herliggjort, så vi kan se deres glede! Men de skal bli til skamme.
27Var ikke Israel til latter for deg? Ble han funnet blant tyver, at hver gang du snakket om ham, ristet du på hodet?
17Fyll dem med skam, slik at de søker ditt navn, Herre.
6Du elsker løgner mer enn sann tale.
46Fremmede mister motet og kommer skjelvende ut av sine festninger.
26La dem bli til skamme og vanære, alle som gleder seg over min ulykke. La dem iføre seg skam og nedverdigelse, de som stolt har reist seg mot meg.
11Hvem fryktet du, så du ble redd og handlet falskt, og glemte meg? Har jeg ikke vært stille, ja, fra gammelt av, at du ikke fryktet meg?
22De som elsker deg, vil bli dekket av skam, og de ondes telt vil være borte.
5Mitt hjerte skjelver av frykt, for bølger av død lurer meg.
18Dine hyrder, Assyrias konge, sover; dine helter hviler; ditt folk er spredt på fjellene, og ingen samler dem.
15Om noen angriper deg, skal det ikke være fra meg; enhver som angriper deg, skal falle på grunn av deg.
3Ved lyden av uro flykter folkene; når du reiser deg, skjelver nasjonene for din makt.
3Derfor skal et mektig folk ære deg; byene til de sterke nasjonene skal frykte deg.
7Som frø som blir spredt ved pløying, slik er våre bein spredt ved gravens åpning.
5Du er strålende og mektig; du overgår de høyeste fjell.
15For se, jeg har gjort deg liten blant folkene, foraktet blant menneskene.
11Min Gud står ved min side med din nåde; Gud lar meg se på mine fiender med seier.
45Ved lyden av mitt ord adlyder de meg; fremmede skyr meg.
27Deres innbyggere ble maktesløse, de ble slaget av skrekk og forlydelse. De var som markens gress og som grønne planter, som gress på hustak og åkrer som er brent før de vokser opp.'
27De skal ikke ligge blant de mektige krigerne, de uomskårne som har gått ned til dødsriket med sine våpen, og som har lagt sine sverd under hodene sine. Deres urett skal kastes mot dem, for de har skapt frykt i de levendes land.
20Reis deg, Herre! La ikke menneskene ha makt; la nasjonene bli dømt for ditt åsyn.
11Den dagen skal du ikke skamme deg over alle dine synder mot meg, for jeg skal fjerne de stolte skryterne fra din midte. Du skal ikke mer opphøye deg på mitt hellige fjell.
14De døde skal ikke leve, de avdøde skal ikke stå opp. Derfor har du straffet og ødelagt dem, og utslettet all deres minne.
5Da vil de bli redde og fylt av skam over Nubia, som hadde vært deres håp, og over Egypt, som hadde vært deres stolthet.
14Så kom skrekk over meg, og frykt, som fikk mange av mine bein til å skjelve.
25Ingen skal kunne stå imot dere; Herren deres Gud skal skape frykt og redsel for dere over hele landet dere skal gå på, slik han lovte dere.