Salmenes bok 88:15
Herre, hvorfor forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
Herre, hvorfor forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
Jeg er plaget og nær ved å dø fra min ungdom av; mens jeg bærer dine redsler, er jeg fortvilet.
Hvorfor, HERRE, støter du meg bort og skjuler ditt ansikt for meg?
Hvorfor, Herre, støter du meg bort? Hvorfor skjuler du ansiktet ditt for meg?
Jeg er plaget og står klar til å dø fra min ungdom av; jeg har båret dine redsler, jeg er fortvilet.
Jeg er plaget og klar til å dø fra jeg var ung; mens jeg lider under dine skrekk, føler jeg meg helt fortapt.
Hvorfor forlater du min sjel, Herre? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
Hvorfor, Herre, avviser du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
Jeg er plaget og nær ved å dø fra min ungdom av; mens jeg lider dine redsler, er jeg forvirret.
Why, LORD, do you reject me and hide your face from me?
Jeg er plaget og nær ved å dø helt fra min ungdom; mens jeg lider under dine forferdelige skrekk, er jeg overveldet.
Jeg er plaget og nær ved å dø fra min ungdom av; mens jeg lider dine redsler, er jeg forvirret.
Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel, skjuler ditt ansikt for meg?
Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel, hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
Hvorfor forkaster du, Herre! min Sjæl? du skjuler dit Ansigt for mig.
I am afflicted and ready to die from my youth up: while I suffer thy terrors I am distracted.
Jeg har vært plaget og nær ved å dø siden min ungdom; mens jeg lider dine redsler, blir jeg satt ut av balanse.
I am afflicted and ready to die from my youth up; while I suffer your terrors, I am distracted.
I am afflicted and ready to die from my youth up: while I suffer thy terrors I am distracted.
Jeg er plaget og klar til å dø fra ung alder. I mens jeg lider av dine redsler, er jeg ute av meg.
Jeg er plaget og døende fra ungdommen, jeg har båret dine redsler - jeg svinner bort.
Jeg er plaget og klar til å dø fra min ungdom av: Mens jeg lider dine redsler, er jeg forvirret.
Jeg har vært plaget og i dødsangst siden ung alder; din harme er hard mot meg, og jeg har ingen styrke.
I am afflicted{H6041} and ready to die{H1478} from my youth{H5290} up: While I suffer{H5375} thy terrors{H367} I am distracted.{H6323}
I am afflicted{H6041} and ready to die{H1478}{H8802)} from my youth{H5290} up: while I suffer{H5375}{H8804)} thy terrors{H367} I am distracted{H6323}{H8799)}.
My strength is gone for very sorow and misery, with fearfulnesse do I beare thy burthens.
I am afflicted and at the point of death: from my youth I suffer thy terrours, doubting of my life.
I am in miserie, I labour euen from my youth with the panges of death: I haue suffered thy terrours, and I am styll in doubt.
I [am] afflicted and ready to die from [my] youth up: [while] I suffer thy terrors I am distracted.
I am afflicted and ready to die from my youth up. While I suffer your terrors, I am distracted.
I `am' afflicted, and expiring from youth, I have borne Thy terrors -- I pine away.
I am afflicted and ready to die from my youth up: While I suffer thy terrors I am distracted.
I am afflicted and ready to die from my youth up: While I suffer thy terrors I am distracted.
I have been troubled and in fear of death from the time when I was young; your wrath is hard on me, and I have no strength.
I am afflicted and ready to die from my youth up. While I suffer your terrors, I am distracted.
I am oppressed and have been on the verge of death since my youth. I have been subjected to your horrors and am numb with pain.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16 Jeg er plaget og nær ved å dø, helt fra jeg var ung; jeg har båret dine redsler og er motløs.
14 Men jeg, Herre, jeg roper til deg, om morgenen kommer min bønn foran deg.
4 På grunn av fiendens stemme, fra de urettferdige; deres ondskap tynget meg med sorg, og de har hatet meg.
5 Mitt hjerte skjelver av frykt, for bølger av død lurer meg.
3 La min bønn komme frem for deg; vend ditt øre til mitt rop.
4 For min sjel er fylt med plager, og mitt liv nærmer seg døden.
6 Frigjort blant de døde, som de falne som ligger i graven, de som ikke lenger huskes og er skilt fra din hånd.
7 Du har lagt meg i den dypeste grop, i mørke steder, i dypet.
8 Din vrede hviler tungt over meg; dine bølger har feid over meg.
9 Du har fjernet mine venner langt fra meg; du har gjort meg til en avsky for dem. Jeg er stengt inne og kan ikke komme ut.
8 For bena mine er tynget med smerte, og jeg har ingen helse i kroppen min.
6 Mine sår råtner på grunn av min dårskap.
3 Døden omfattet meg, og jeg var overveldet av sorg; jeg fant bare nød og smerte.
15 Frykt og redsel har grepet meg; vinden feier bort min ære; min redning forsvinner som en skygge.
16 Og nå vanner min sjel bort fra meg; dager med lidelse holder meg fanget.
20 Se, Herre, hvor jeg er i nød. Mine innvoller vrir seg; mitt hjerte rives i stykker, for jeg har vært svært opprørsk. Utenfor har sverdet tatt liv, og inne i huset hersker det døden.
13 For du husker dem som søker rettferd; du har ikke glemt de fattiges klage.
9 Du har ikke overgitt meg i fiendens hånd, men satt mine føtter i et romslig sted.
10 Vær nådig mot meg, Herre, for jeg er i nød! Mine øyne er sliten av sorg, ja, også min sjel og min kropp.
4 Jeg roper til Herren, som er verdig til lovprisning, og jeg blir frelst fra mine mektige fiender.
5 Dødens reip omkranset meg, og flommene av urett skremte meg.
3 For fienden jager min sjel; han har presset livet mitt ned i støvet.
4 Min ånd er nedtrykt; mitt indre er fylt med angst.
14 De åpner munnen mot meg som en brølende løve som river sitt bytte.
15 Jeg renner bort som vann; alle mine bein er ute av ledd. Hjertet mitt smelter som voks; det smelter inne i meg.
17 For jeg tenkte: La dem ikke juble over meg; når foten min vakler, skal de ikke heve seg mot meg.
12 Hjemmet mitt er blitt revet bort som et telt; jeg har vevd livets tråd, men nå klipper han meg fra veven. Fra dag til natt fører du meg til min ende.
10 Jeg er stum; jeg åpner ikke munnen min, for du har grepet inn.
12 Herre, du vil ikke holde tilbake din barmhjertighet mot meg; la din godhet og sannhet alltid omgi meg.
1 En sang for oppstigninger, som Israel synger.
2 Mange har undertrykt meg siden barndommen, men de har ikke klart å overvinne meg.
18 Herren har tukteme meg hardt, men han overga meg ikke til døden.
14 For jeg har vært plaget hele dagen, og har blitt straffet hver morgen.
5 Dødens bølger omfavnet meg, og de dype strømmene fra mørket truet meg.
6 Dødsrikets snarer omringet meg, feller fra døden overfalt meg.
28 så frykter jeg all smerten, for jeg vet at du ikke vil frikjenne meg.
22 For jeg er fattig og trengende, og mitt hjerte er såret i meg.
16 Vend deg mot meg og vis meg nåde, for jeg er ensom og i nød.
17 Mine hjertesmerter er mange; fri meg fra mine problemer.
15 Derfor er jeg redd for hans ansikt; når jeg tenker på det, fylles jeg med frykt.
3 Vær meg nådig, Herre, for jeg er sårbar. Helbred meg, Herre, for jeg er i nød.
13 Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den skulle bli min ødeleggelse. Han har lagt ut et nett for mine føtter, og han har ført meg tilbake. Han har gjort meg ensom, og hele dagen er jeg plaget.
14 Mine overtredelser er bundet som et åk om hans hånd, de er snoet rundt min hals; han har svekket min styrke. Herren har gitt meg i hendene på dem jeg ikke kan stå imot.
1 Min ånd er dypt forstyrret; mine dager er talte; gravene ligger åpne for meg.
107 Jeg er dypt nedbøyd, gi meg liv etter ditt ord, Herre.
1 Jeg er mannen som har opplevd lidelse; Herren har ført meg inn i mørket med sin vrede.
10 Jeg sa: 'I mine dager skal jeg gå til dødsrikets porter; jeg er nå adskilt fra de gjenværende årene av livet mitt.'
1 Til dirigenten: På melodien «Morgenrøden». En salme av David.
22 Lovet være Herren, for han har gjort sin underfulle godhet mot meg i en beleiret by.
15 Så min sjel velger kval, heller døden enn å leve med dette.