Apostlenes gjerninger 27:32
Da skar soldatene over tauene til båten og lot den drive av sted.
Da skar soldatene over tauene til båten og lot den drive av sted.
Da skar soldatene over tauene til livbåten og lot den drive vekk.
Da skar soldatene av tauene til lettbåten og lot den drive bort.
Da kappet soldatene tauene til baten og lot den falle i sjøen.
Da kappet soldatene taugene til båten, og lot den falle av.
Da kuttet soldatene taustykkerne til livbåten og lot den falle.
Da kuttet soldatene sambandene til båten, og lot den falle av.
Soldatene kuttet da tauene til livbåten og lot den falle av.
Da kuttet soldatene tauene til båten og lot den falle bort.
Så klippet soldatene tauene til livbåten og lot den drive vekk.
Da kuttet soldatene tauene til livbåten og lot den falle.
Da kuttet soldatene tauene på båten og lot den falle til siden.
Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive av.
Da kappet soldatene tauene på livbåten og lot den drive av.
Da kuttet soldatene tauene til livbåten og lot den drive vekk.
So the soldiers cut the ropes holding the lifeboat and let it drift away.
Så kappet soldatene tauene til livbåten og lot den drive bort.
Da kappede Stridsmændene Baadens Toug og lode den falde ned.
Then the soldiers cut off the ropes of the boat, and let her fall off.
Så kuttet soldatene reipene til livbåten og lot den drive bort.
Then the soldiers cut off the ropes of the boat, and let her fall away.
Så kuttet soldatene tauene til livbåten og lot den falle av.
Da kappet soldatene livbåtens tau, så båten falt av.
Soldatene kuttet da tauene til livbåten og lot den drive av sted.
Da kappet soldatene tauene til livbåten og lot den drive bort.
Then the soudiers cut of the rope of the bote and let it fall awaye.
Then the soudyers cut of the rope from the bote, and let it fall.
Then the souldiers cut off the ropes of the boat, and let it fall away.
Then the souldyers cut of the rope of the boate, and let it fall away.
Then the soldiers cut off the ropes of the boat, and let her fall off.
Then the soldiers cut away the ropes of the boat, and let it fall off.
then the soldiers did cut off the ropes of the boat, and suffered it to fall off.
Then the soldiers cut away the ropes of the boat, and let her fall off.
Then the soldiers cut away the ropes of the boat, and let her fall off.
Then the armed men, cutting the cords of the boat, let her go.
Then the soldiers cut away the ropes of the boat, and let it fall off.
Then the soldiers cut the ropes of the ship’s boat and let it drift away.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må framstilles for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.
25Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.
26Men vi må strande på en viss øy.
27Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet hit og dit på Adriahavet, mente sjøfolkene ved midnatt at de nærmet seg land.
28De loddmålte og fant tjue favner. Litt lenger fram målte de igjen og fant femten favner.
29Av frykt for at vi skulle støte på rev, kastet de fire ankre ut fra akterenden og ønsket at det måtte bli dag.
30Sjøfolkene forsøkte da å flykte fra skipet. De satte båten på sjøen under påskudd av å ville sette ut ankre fra baugen.
31Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
37Vi var i alt 276 personer om bord i skipet.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de oppdaget en bukt med strand. Dit ville de forsøke å drive skipet, om det lot seg gjøre.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, løste båndene som holdt styreårene, heiste forseilet til vinden og satte kurs mot land.
41Men de støtte på et sted der to sjøer møttes, og de satte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og ble stående urørlig, mens akterenden ble slått i stykker av bølgenes kraft.
42Soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
43Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land,
44og at resten skulle gjøre det samme, noen på planker, andre på deler av skipsvraket. Slik hendte det at alle kom seg trygt i land.
6Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord.
7I mange dager seilte vi sakte og hadde med nød og neppe kommet ut forbi Knidos; fordi vinden ikke lot oss, seilte vi i le av Kreta, ved Salmone.
8Med så vidt å komme oss forbi, nådde vi et sted som kalles De gode havner, like ved byen Lasea.
9Da det var gått lang tid, og seiling nå var farlig fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem
10og sa: Menn, jeg ser at denne reisen vil ende med skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av liv.
11Men offiseren stolte mer på skipsføreren og rederen enn på det Paulus sa.
12Og fordi havnen ikke var egnet til å ligge i over vinteren, rådet de fleste til å dra derfra også, om de på et vis kunne nå Føniks og overvintre der – en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
13Da en svak sønnavind begynte å blåse, mente de at de hadde fått det som de ønsket. De lettet og seilte tett inn langs Kreta.
14Men ikke lenge etter kom det en voldsom stormvind mot dem, kalt Evrakylon.
15Skipet ble tatt av vinden og kunne ikke holdes opp mot den, så vi lot det drive.
16Vi kom i le av en liten øy som kalles Kauda, og med stort strev klarte vi å få lettbåten om bord.
17Da de hadde fått den opp, tok de forholdsregler: de surret tau rundt skroget for å holde skipet sammen. I frykt for å drive inn i Syrten tok de ned seilet, og slik ble vi drevet videre.
18Siden vi ble hardt kastet rundt av stormen, kastet de last over bord dagen etter.
19Og den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr over bord.
20Da verken sol eller stjerner syntes på mange dager, og ikke liten storm lå over oss, ble til slutt alt håp om redning tatt fra oss.
21Etter lang tids faste sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.
22Men nå oppmuntrer jeg dere til å være ved godt mot. Ingen av dere skal miste livet; bare skipet går tapt.
33Like før det lysnet, oppfordret Paulus dem alle til å spise og sa: I dag er det fjortende dagen dere har ventet og fortsatt fasten uten å spise.
32Han tok straks med seg soldater og noen centurioner og løp ned til dem. Da de så kommandanten og soldatene, sluttet de å slå Paulus.
1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overleverte de Paulus og noen andre fanger til en offiser ved navn Julius, fra den keiserlige kohorten.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
13Likevel rodde mennene av all kraft for å komme inn til land, men de maktet det ikke, for havet var i opprør og ble bare mer og mer voldsomt mot dem.
10Da det ble en stor strid, ble den øverste befalingsmannen redd for at de skulle rive Paulus i stykker, og han befalte soldatene å gå ned, ta ham med makt fra dem og føre ham inn i borgen.
35Da det ble dag, sendte dommerne liktorene med beskjed: La disse mennene gå.
4Derfra la vi ut igjen og seilte i le av Kypros, fordi vindene var mot oss.
16Da vi kom til Roma, overleverte centurionen fangene til prefekten for livgarden. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv med en soldat som holdt vakt over ham.
32Da de steg opp i båten, la vinden seg.
1Da vi hadde skilt lag med dem og lagt ut, satte vi rett kurs mot Kos, og dagen etter til Rhodos, og derfra til Patara.
2Der fant vi et skip som skulle over til Fønikia; vi gikk om bord og dro av sted.
3Da vi fikk Kypros i sikte, lot vi det ligge på venstre side, seilte inn mot Syria og gikk i land i Tyr; for der skulle skipet losse lasten.
1Da de hadde berget seg i land, fikk de vite at øya het Malta.
33Og gjennom et vindu i en kurv ble jeg firt ned langs muren og slapp unna hans hender.
7De ga tegn til kameratene som var i den andre båten, at de skulle komme og hjelpe dem. De kom og fylte begge båtene, så de begynte å synke.
29Da trakk straks de som skulle forhøre ham, seg unna. Også kommandanten ble redd da han forsto at han var romersk borger, og fordi han hadde bundet ham.