Apostlenes gjerninger 27:31
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Dersom disse ikke blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
sa Paulus til offiseren og soldatene: Om ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Om ikke disse mennene blir i skipet, kan dere ikke bli reddet.
sa Paul til senturionen og soldatene: «Hvis ikke disse blir værende i skipet, kan dere ikke bli frelst.»
Sa Paulus til hundremannen og soldatene: 'Hvis disse ikke blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
Sa Paul til senturionen og soldatene: 'Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
Men Paulus sa til offiseren og soldatene: «Dersom disse ikke blir ombord i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Paulus sa til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.»
Paulus sa da til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir ombord i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Men Paulus sa til offiseren og soldatene: Hvis ikke disse blir på skipet, kan dere ikke bli reddet.
sa Paulus til senturionen og soldatene: 'Med mindre disse forblir ombord, vil dere ikke bli frelst.'
Men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: "Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet."
But Paul said to the centurion and soldiers, "Unless these men stay aboard the ship, you cannot be saved."
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
da sagde Paulus til Høvedsmanden over Hundrede og til Stridsmændene: Dersom disse ikke blive i Skibet, kunne I ikke blive frelste.
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir værende i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Paul said to the centurion and the soldiers, Unless these men stay in the ship, you cannot be saved.
sa Paulus til centurionen og soldatene: "Hvis ikke disse blir på skipet, kan dere ikke bli reddet."
men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: 'Hvis ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
sa Paulus til centurionen og soldatene: Dersom ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli reddet.
Men Paulus sa til kapteinen og soldatene: Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet.
Paul sayd vnto ye vnder captayne and the soudiers: excepte these abyde in the ship ye cannot be safe.
Paul sayde to ye vndercaptayne and to the soudyers: Excepte these byde in the shippe, ye can not be saued.
Paul sayde vnto the Centurion and the souldiers, Except these abide in the ship, ye can not be safe.
Paul sayde vnto the vnder captayne, and to the souldiers: Except these abide in the shippe, ye can not be safe.
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
Paul said to the centurion and to the soldiers, "Unless these stay in the ship, you can't be saved."
Paul said to the centurion and to the soldiers, `If these do not remain in the ship -- ye are not able to be saved;'
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
But Paul said to the captain and his men, If you do not keep these men in the ship, you will not be safe.
Paul said to the centurion and to the soldiers, "Unless these stay in the ship, you can't be saved."
Paul said to the centurion and the soldiers,“Unless these men stay with the ship, you cannot be saved.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
37Vi var i alt 276 personer om bord i skipet.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de oppdaget en bukt med strand. Dit ville de forsøke å drive skipet, om det lot seg gjøre.
40De kappet ankrene og lot dem bli i sjøen, løste båndene som holdt styreårene, heiste forseilet til vinden og satte kurs mot land.
41Men de støtte på et sted der to sjøer møttes, og de satte skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og ble stående urørlig, mens akterenden ble slått i stykker av bølgenes kraft.
42Soldatenes plan var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme bort og rømme.
43Men offiseren ville berge Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først i sjøen og komme seg i land,
44og at resten skulle gjøre det samme, noen på planker, andre på deler av skipsvraket. Slik hendte det at alle kom seg trygt i land.
29Av frykt for at vi skulle støte på rev, kastet de fire ankre ut fra akterenden og ønsket at det måtte bli dag.
30Sjøfolkene forsøkte da å flykte fra skipet. De satte båten på sjøen under påskudd av å ville sette ut ankre fra baugen.
32Da skar soldatene over tauene til båten og lot den drive av sted.
6Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og han satte oss om bord.
7I mange dager seilte vi sakte og hadde med nød og neppe kommet ut forbi Knidos; fordi vinden ikke lot oss, seilte vi i le av Kreta, ved Salmone.
8Med så vidt å komme oss forbi, nådde vi et sted som kalles De gode havner, like ved byen Lasea.
9Da det var gått lang tid, og seiling nå var farlig fordi fasten allerede var over, advarte Paulus dem
10og sa: Menn, jeg ser at denne reisen vil ende med skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av liv.
11Men offiseren stolte mer på skipsføreren og rederen enn på det Paulus sa.
12Og fordi havnen ikke var egnet til å ligge i over vinteren, rådet de fleste til å dra derfra også, om de på et vis kunne nå Føniks og overvintre der – en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
13Da en svak sønnavind begynte å blåse, mente de at de hadde fått det som de ønsket. De lettet og seilte tett inn langs Kreta.
14Men ikke lenge etter kom det en voldsom stormvind mot dem, kalt Evrakylon.
15Skipet ble tatt av vinden og kunne ikke holdes opp mot den, så vi lot det drive.
16Vi kom i le av en liten øy som kalles Kauda, og med stort strev klarte vi å få lettbåten om bord.
17Da de hadde fått den opp, tok de forholdsregler: de surret tau rundt skroget for å holde skipet sammen. I frykt for å drive inn i Syrten tok de ned seilet, og slik ble vi drevet videre.
18Siden vi ble hardt kastet rundt av stormen, kastet de last over bord dagen etter.
19Og den tredje dagen kastet vi med egne hender skipets utstyr over bord.
20Da verken sol eller stjerner syntes på mange dager, og ikke liten storm lå over oss, ble til slutt alt håp om redning tatt fra oss.
21Etter lang tids faste sto Paulus fram midt iblant dem og sa: Menn, dere skulle ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere spart dere for denne skaden og dette tapet.
22Men nå oppmuntrer jeg dere til å være ved godt mot. Ingen av dere skal miste livet; bare skipet går tapt.
23For i natt sto en Guds engel hos meg – han som jeg tilhører og som jeg tjener –
24og sa: Vær ikke redd, Paulus! Du må framstilles for keiseren. Og se, Gud har gitt deg alle som seiler sammen med deg.
25Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg stoler på Gud at det vil gå slik som det er sagt meg.
26Men vi må strande på en viss øy.
27Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet hit og dit på Adriahavet, mente sjøfolkene ved midnatt at de nærmet seg land.
11De sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal roe seg for oss? For havet var i opprør og ble stadig verre.
12Han sa til dem: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet roe seg for dere. For jeg vet at på grunn av meg er denne store stormen over dere.
13Likevel rodde mennene av all kraft for å komme inn til land, men de maktet det ikke, for havet var i opprør og ble bare mer og mer voldsomt mot dem.
1Da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overleverte de Paulus og noen andre fanger til en offiser ved navn Julius, fra den keiserlige kohorten.
16Da vi kom til Roma, overleverte centurionen fangene til prefekten for livgarden. Men Paulus fikk lov til å bo for seg selv med en soldat som holdt vakt over ham.
30Så førte han dem ut og sa: Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?
31De svarte: Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.
28Men Paulus ropte høyt: Gjør deg ikke noe vondt, for vi er alle her!
10Da det ble en stor strid, ble den øverste befalingsmannen redd for at de skulle rive Paulus i stykker, og han befalte soldatene å gå ned, ta ham med makt fra dem og føre ham inn i borgen.
11Natten etter sto Herren ved siden av ham og sa: Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.
24Og se, det ble en voldsom storm på sjøen, så båten ble dekket av bølgene. Men han sov.
25Da gikk disiplene til ham og vekket ham og sa: Herre, frels oss! Vi går under.
11Men vi tror at vi blir frelst ved vår Herre Jesu Kristi nåde, på samme måte som de.
37Da kom det en kraftig storm, og bølgene slo inn i båten, så den allerede holdt på å fylles.
38Han lå i akterenden og sov på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
14Han skal si deg ord som gjør at du og hele ditt hus blir frelst.
23Mens de seilte, sovnet han. Da kom en storm av vind ned over innsjøen; båten holdt på å fylles med vann, og de var i fare.