Apostlenes gjerninger 28:19
'Men da jødene talte imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.'
'Men da jødene talte imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.'
Men da jødene sa imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene satte seg imot, ble jeg nødt til å anke til keiseren – ikke fordi jeg har noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene motsatte seg det, ble jeg nødt til å anke til keiseren, uten at jeg har noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene talte imot dette, ble jeg tvunget til å påkalle keiseren; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, måtte jeg påkalle keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene talte imot det, måtte jeg anke til keiseren; ikke fordi jeg hadde noe å anklage min nasjon for.
Men da jødene motsatte seg, var jeg nødt til å anke min sak til keiseren, ikke som om jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, selv om jeg ikke har noe å anklage mitt folk for.
'Men da jødene motsatte seg det, ble jeg tvunget til å appellere til keiseren. Ikke for å anklage mitt eget folk.'
Men da jødene motsatte seg det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg har noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, ble jeg tvunget til å anke saken til keiser; ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt eget folk for.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg nødt til å anke saken inn for keiseren, dog uten at jeg ville føre noen anklage mot mitt eget folk.
Men da jødene motsatte seg dette, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noen anklage mot mitt folk.
But when the Jews objected, I felt compelled to appeal to Caesar—not because I had any accusation to bring against my own people.
Men da jødene satte seg imot, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, men ikke for å anklage mitt eget folk.
men der Jøderne talede derimod, nødtes jeg til at indskyde min Sag for Keiseren, dog ikke som den, der havde Noget at anklage mit Folk for.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to cuse my nation of.
Men da jødene motsatte seg det, måtte jeg appellere til keiseren, uten å ha noe å anklage mitt eget folk for.
But when the Jews objected, I was compelled to appeal to Caesar, not that I had anything to accuse my nation of.
Men da jødene talte imot det, følte jeg meg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene motsatte seg, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, uten at jeg har noen anklage mot mitt folk.
Men da jødene motsa det, ble jeg tvunget til å anke til keiseren, ikke fordi jeg hadde noe å anklage mitt folk for.
Men da jødene protesterte, måtte jeg anke til keiseren, men ikke fordi jeg hadde noe å klage på mot mitt eget folk.
But when ye Iewes cryed cotrary I was constrayned to appeale vnto Cesar: not because I had ought to accuse my people of.
But wha ye Iewes spake ye cotrary, I was costrayned to appeale vnto ye Emperor: not as though I had ought to accuse my people of.
But when the Iewes spake contrary, I was constrained to appeale vnto Cesar, not because I had ought to accuse my nation of.
But when the Iewes spake contrary, I was constrayned to appeale vnto Caesar: not that I had ought to accuse my people of.
But when the Jews spake against [it], I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had ought to accuse my nation of.
But when the Jews spoke against it, I was constrained to appeal to Caesar, not that I had anything about which to accuse my nation.
and the Jews having spoken against `it', I was constrained to appeal unto Caesar -- not as having anything to accuse my nation of;
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had aught whereof to accuse my nation.
But when the Jews spake against it, I was constrained to appeal unto Caesar; not that I had aught whereof to accuse my nation.
But when the Jews made protest against it, I had to put my cause into Caesar's hands; not because I have anything to say against my nation.
But when the Jews spoke against it, I was constrained to appeal to Caesar, not that I had anything about which to accuse my nation.
But when the Jews objected, I was forced to appeal to Caesar– not that I had some charge to bring against my own people.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Tre dager senere kalte Paulus sammen de fremste blant jødene. Da de var kommet, sa han til dem: 'Brødre, selv om jeg ikke har gjort noe mot folket eller fedrenes skikker, ble jeg likevel utlevert som fange fra Jerusalem til romerne.'
18'De forhørte meg og ville løslate meg, fordi det ikke var noen grunn til dødsdom i mitt tilfelle.'
20'Derfor har jeg bedt om å få se dere og tale med dere, for det er for Israels håp jeg bærer denne lenken.'
21De sa til ham: 'Vi har verken fått brev fra Judea om deg eller har noen av brødrene som er kommet, meldt eller sagt noe ondt om deg.'
22'Men vi vil gjerne høre av deg hva du mener, for om denne sekten vet vi at det blir talt imot den overalt.'
7Da han var kommet, stilte jødene som hadde kommet ned fra Jerusalem seg rundt ham og la fram mange og alvorlige anklager mot Paulus, som de ikke kunne bevise.
8Mens han forsvarte seg, sa han: «Jeg har ikke gjort meg skyldig i noe som helst, verken mot jødenes lov, mot templet eller mot keiseren.»
9Men Festus, som ville gjøre jødene til lags, svarte Paulus: «Er du villig til å dra opp til Jerusalem og få disse sakene avgjort der for meg?»
10Da sa Paulus: «Jeg står for keiserens domstol, der jeg bør bli dømt. Jeg har ikke gjort jødene noe urett, det vet du godt.»
11«For er jeg en forbryter og har gjort noe som fortjener døden, nekter jeg ikke å dø. Men er det ikke noe i de anklagene disse retter mot meg, kan ingen utlevere meg til dem. Jeg anker til keiseren.»
12Da Festus hadde rådført seg med rådet, sa han: «Du har anket til keiseren – til keiseren skal du dra.»
27Denne mannen ble grepet av jødene og holdt på å bli drept av dem. Da kom jeg med soldater og reddet ham, etter at jeg fikk vite at han var romersk borger.
28Da jeg ville finne ut hva de anklaget ham for, førte jeg ham fram for deres råd.
29Jeg fant at han ble anklaget for spørsmål som gjaldt deres lov, men at det ikke var noe han kunne straffes for med død eller fengsel.
30Da jeg fikk høre at jødene lå i bakhold for mannen, sendte jeg ham straks til deg og ga også hans anklagere ordre om å fremføre for deg det de har mot ham. Lev vel.
15Om ham la yppersteprestene og de eldste blant jødene fram for meg, da jeg var i Jerusalem, og ba om å få dom mot ham.
16Jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å overgi noen til døden før den anklagede har fått møte sine anklagere ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg mot anklagen.
17Da de så kom hit, tok jeg uten opphold neste dag plass i dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram.
18Men da anklagerne sto fram mot ham, kom de ikke med anklager av det slaget jeg hadde ventet,
19De burde selv ha møtt fram her for deg og lagt fram sine anklager dersom de hadde noe mot meg.
20Ellers får disse samme her si om de fant noe galt hos meg da jeg sto fram for rådet,
21bortsett fra dette ene ordet jeg ropte da jeg sto midt iblant dem: For de dødes oppstandelse er det jeg i dag blir stilt til ansvar av dere.
24Og Festus sa: «Kong Agrippa og alle som er til stede her sammen med oss: Dere ser denne mannen som hele mengden av jøder har henvendt seg til meg om, både i Jerusalem og her, og ropt at han ikke burde få leve lenger.
25Men da jeg fant at han ikke hadde gjort noe som fortjener døden, og at han selv har anket til keiseren, har jeg besluttet å sende ham.
26Om ham har jeg ikke noe bestemt å skrive til min herre. Derfor har jeg ført ham fram for dere, og særlig for deg, kong Agrippa, for at jeg etter en undersøkelse kan ha noe å skrive.
27For det virker urimelig for meg å sende en fange uten samtidig å opplyse hvilke anklager som er reist mot ham.»
31Da de hadde gått til side, snakket de med hverandre og sa: Denne mannen gjør ingenting som fortjener død eller lenker.
32Da sa Agrippa til Festus: Denne mannen kunne ha blitt løslatt hvis han ikke hadde anket til keiseren.
13Og de kan heller ikke bevise det de nå anklager meg for.
14Men dette bekjenner jeg for deg: At etter Veien, som de kaller en sekt, tjener jeg mine fedres Gud, idet jeg tror alt som står skrevet i loven og hos profetene.
2Jeg anser meg lykkelig, kong Agrippa, at jeg i dag skal svare for meg for deg om alt det jeg blir anklaget for av jødene.
3Særlig fordi jeg vet at du er kyndig i alle skikker og spørsmål som finnes blant jødene. Derfor ber jeg deg høre på meg med tålmod.
4Mitt liv fra ungdom av, slik det først ble levd blant mitt eget folk i Jerusalem, kjenner alle jødene.
21For dette grep jødene meg i tempelet og forsøkte å drepe meg.
20Og fordi jeg var i villrede om slike spørsmål, spurte jeg om han ville reise til Jerusalem og få disse sakene avgjort der.
21Men da Paulus anket og ba om å bli holdt i varetekt til keiseren kunne avgjøre saken, befalte jeg at han skulle holdes i varetekt til jeg kunne sende ham til keiseren.»
1Brødre og fedre, hør mitt forsvar som jeg nå framfører for dere.
6Og nå står jeg og blir dømt for håpet om det løftet Gud ga våre fedre.
7Til dette løftet håper våre tolv stammer å nå fram, idet de ustanselig tjener Gud dag og natt. For dette håpets skyld, kong Agrippa, er det jødene anklager meg.
30Neste dag, fordi han ville få vite sikkert hva jødene anklaget ham for, løste han ham fra lenkene, og han kalte sammen overprestene og hele rådet. Han førte Paulus ned og stilte ham fram for dem.
19Jeg sa: Herre, de vet at jeg fengslet og slo dem som trodde på deg, i synagoge etter synagoge.
5«La derfor de blant dere som har myndighet, dra ned sammen med meg og reise anklage mot denne mannen, hvis det er noe straffbart ved ham», sa han.
40For vi risikerer å bli stilt til ansvar for uroen i dag, siden det ikke finnes noen grunn vi kan vise til for dette oppstyret.
39Men Paulus sa: Jeg er en jøde fra Tarsos, en by i Kilikia, en borger av en betydelig by. Jeg ber deg: La meg få tale til folket.
8og befalte hans anklagere å komme til deg. Ved å avhøre ham selv kan du få kjennskap til alt det som vi anklager ham for.
9Jødene sluttet seg også til og sa at det forholdt seg slik.
10Da stattholderen ga ham tegn til å tale, svarte Paulus: Siden jeg vet at du i mange år har vært dommer for dette folket, forsvarer jeg meg desto mer frimodig.
14og sa til dem: Dere har ført denne mannen til meg som en som forfører folket. Se, jeg har forhørt ham i deres nærvær og ikke funnet noen skyld hos denne mannen i noe av det dere anklager ham for.
19Derfor, kong Agrippa, var jeg ikke ulydig mot det himmelske synet.
9Jeg tenkte selv at jeg burde gjøre mye som var imot navnet Jesus fra Nasaret.