1 Mosebok 15:12
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en redsel, et stort mørke kom over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en redsel, et stort mørke kom over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, angst og et stort mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, en redsel og et stort mørke falt over ham.
Og da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en redsel av stort mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram; og se, frykt og mørke falt over ham.
Og da solen holdt på å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørk skrekk falt over ham.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram; og se, en stor redsel i mørket falt over ham.
Ved solnedgang falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og stort mørke kom over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og se, en fryktinngytende mørk skrekk falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og dyp mørke falt over ham.
Da solen gikk ned, senket en dyp søvn seg over Abram, og se, en forferdelig mørk skrekk overfalt ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, skrekk og dyp mørke falt over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og se, en redsel, stor og mørk, falt over ham.
As the sun was setting, Abram fell into a deep sleep, and a thick and dreadful darkness came over him.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en skrekk og stor mørke falt på ham.
Og det skede, der Solen vilde gaae ned, da faldt en dyb Søvn paa Abram, og see, der faldt Forfærdelse og stor Mørkhed over ham.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørke kom over ham.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og en redsel, et stort mørke kom over ham.
Da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram, og se, en fryktelig mørke red over ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn over Abram, og fryktelig mørke grep ham.
Da solen var i ferd med å gå ned, falt en dyp søvn på Abram, og et mørkt og skremmende mørke kom over ham.
And when the sonne was doune there fell a slomber apon Abram. And loo feare and greate darknesse came apon hym.
Now whan the Sonne beganne to go downe, there fell an heuy slepe vpo Abram. And lo, feare and greate darcknes fell vpon him.
And when the sunne went downe, there fell an heauie sleepe vpon Abram: and loe, a very fearefull darkenes fell vpon him.
And whe the sunne was downe, there fell a deepe sleepe vpon Abram: and lo, an horrour of great darknesse fell vpon hym.
¶ And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, an horror of great darkness fell upon him.
When the sun was going down, a deep sleep fell on Abram. Now terror and great darkness fell on him.
And the sun is about to go in, and deep sleep hath fallen upon Abram, and lo, a terror of great darkness is falling upon him;
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
And when the sun was going down, a deep sleep fell upon Abram; and, lo, a horror of great darkness fell upon him.
Now when the sun was going down, a deep sleep came on Abram, and a dark cloud of fear.
When the sun was going down, a deep sleep fell on Abram. Now terror and great darkness fell on him.
When the sun went down, Abram fell sound asleep, and great terror overwhelmed him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Da solen gikk ned og det ble mørkt, se, en rykende ovn og en brennende fakkel gikk mellom stykkene.
18Den samme dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: Til din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypterelven til den store elven, Eufrat:
11Da rovfuglene kom ned over skrottene, drev Abram dem bort.
9Så brøt Abram opp og dro videre mot sør.
10Det ble hungersnød i landet, og Abram dro ned til Egypt for å bo der som fremmed, for hungersnøden var hard i landet.
11Da han nærmet seg Egypt og skulle gå inn i landet, sa han til Sarai, sin kone: Se, jeg vet at du er en vakker kvinne å se på.
15I en drøm, i et syn om natten, når dyp søvn faller på mennesker, mens de slumrer på sengen,
1Etter dette kom Herrens ord til Abram i et syn: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold, og din meget store lønn.
2Abram sa: Herre Gud, hva vil du gi meg? Jeg går her uten barn, og husholderen i mitt hus er denne Elieser fra Damaskus.
3Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa:
13Han sa til Abram: Vit for visst at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres eget. Der skal de tjene dem, og de skal undertrykke dem i fire hundre år.
13I tanker fra nattens syner, når dyp søvn faller på mennesker,
14Da Abram kom til Egypt, fikk egypterne se at kvinnen var svært vakker.
15Solen og månen blir formørket, og stjernene mister sin glans.
6Abram dro gjennom landet til stedet Sikem, til sletten ved More. Og kanaaneerne bodde da i landet.
7Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Der bygde han et alter for Herren, som hadde åpenbart seg for ham.
5La mørket og dødsskyggen formørke den; la en sky bo over den; la dagens mørke slå den med skrekk.
22Så skal de se ned på jorden: nød og mørke, angstfylt skumring; og de skal bli drevet inn i mørke.
14Så dro de videre, og solen gikk ned for dem da de var ved Gibea, som tilhører Benjamin.
17For morgenen er for dem som dødsskyggens mørke; blir de gjenkjent, rammes de av dødsskyggens redsel.
21Herren sa til Moses: Rekk ut hånden din mot himmelen, så det kommer mørke over landet Egypt – et mørke som kan kjennes.
22Moses rakte ut hånden mot himmelen, og det ble et tettsvart mørke i hele landet Egypt i tre dager.
22et land av mørke, som stummende mørke; dødsskyggens land, uten noen orden, hvor lyset er som mørke.
1Herren hadde sagt til Abram: Dra ut fra landet ditt, fra slekten din og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg.
17Men Herren slo Farao og hans hus med store plager på grunn av Sarai, Abrams kone.
1Herren viste seg for ham i eikelunden ved Mamre, mens han satt i teltdøren i dagens hete.
33Da den sjette time kom, ble det mørke over hele landet til den niende time.
13Da kom en som hadde sluppet unna, og fortalte det til Abram, hebreeren. For han bodde på sletten ved Mamre, amoritten, bror til Eskol og Aner; disse var i forbund med Abram.
11Abraham sa: Jeg tenkte: Det er nok ingen gudsfrykt på dette stedet, og de vil drepe meg for min kones skyld.
15Om natten delte han styrkene sine og gikk til angrep på dem, han og tjenerne hans, og han slo dem og forfulgte dem helt til Hoba, som ligger nord for Damaskus.
11Han kom til et sted og ble der over natten, for solen var gått ned. Han tok en av steinene på stedet, la den under hodet som pute og la seg til å sove der.
5Så førte han ham ut og sa: Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til å telle dem. Og han sa til ham: Slik skal dine etterkommere være.