Hebreerbrevet 6:13
For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, siden han ikke kunne sverge ved noen større,
For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, siden han ikke kunne sverge ved noen større,
For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, siden han ikke hadde noen større å sverge ved,
For da Gud ga Abraham løfte, sverget han ved seg selv, siden han ikke hadde noen større å sverge ved,
For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv, siden han ikke hadde noen større å sverge ved,
For når Gud ga sitt løfte til Abraham, fordi han ikke kunne sverge ved noe større, sverget han ved seg selv,
For når Gud gav Abraham sitt løfte, svor Han ved det som var større enn Han selv.
For da Gud gav løftet til Abraham, fordi han ikke kunne sverge ved noe større, sverget han ved seg selv,
For da Gud ga Abraham løftet, fordi han ikke hadde noen større å sverge ved, sverget han ved seg selv og sa:
For da Gud ga løftet til Abraham, siden han ikke hadde noen større å sverge ved, sverget han ved seg selv,
For da Gud gav løftet til Abraham, sverget han ved seg selv, fordi han ikke hadde noen større å sverge ved,
For da Gud ga sitt løfte til Abraham, siden han ikke kunne sverge ved noen større, sverget han ved seg selv,
For da Gud lovet til Abraham, fordi han ikke kunne sverte ved noen større, sverget han ved seg selv,
For da Gud gav løftet til Abraham, sverget han ved seg selv, siden han ikke kunne sverge ved noen større,
For da Gud gav løftet til Abraham, sverget han ved seg selv, siden han ikke kunne sverge ved noen større,
For Gud, da han ga løftet til Abraham, siden han ikke hadde noen større å sverge ved, sverget ved seg selv,
For when God made a promise to Abraham, since He could swear by no one greater, He swore by Himself,
For da Gud ga løftet til Abraham, sverget Han ved Seg Selv, siden Han ikke kunne sverge ved noen større,
Thi da Gud gav Abraham Forjættelsen, der han ingen Større havde at sværge ved, svoer han ved sig selv, sigende:
For when God made promise to Abraham, because he could swear by no greater, he sware by himself,
For da Gud ga sitt løfte til Abraham, siden han ikke kunne sverge ved noen større, sverget han ved seg selv,
For when God made a promise to Abraham, because He could swear by no one greater, He swore by Himself,
For da Gud ga løfte til Abraham, siden han ikke kunne sverge ved noen større, sverget han ved seg selv,
For da Gud gav løftet til Abraham, sverget han ved seg selv, siden han ikke kunne sverge ved noen større,
For da Gud ga løftet til Abraham, kunne han ikke sverge ved noen større, og sverget ved seg selv,
For da Gud ga Abraham løftet sitt, siden han ikke kunne sverge ved noe større, sverget han ved seg selv,
For when god made promes to Abraham because he had no greater thinge to sweare by he sware by him silf
For whan God made promes to Abraham, because he had none greater to sweare by, he sware by himselfe,
For when God made the promise to Abraham, because he had no greater to sweare by, he sware by himselfe,
For when God made promise to Abraham, because he had no greater to sweare by, he sware by hym selfe,
For when God made promise to Abraham, because he could swear by no greater, he sware by himself,
For when God made a promise to Abraham, since he could swear by none greater, he swore by himself,
For to Abraham God, having made promise, seeing He was able to swear by no greater, did swear by Himself,
For when God made promise to Abraham, since he could swear by none greater, he sware by himself,
For when God made promise to Abraham, since he could swear by none greater, he sware by himself,
For when God made his oath to Abraham, because there was no greater oath, he made it by himself,
For when God made a promise to Abraham, since he could swear by none greater, he swore by himself,
Now when God made his promise to Abraham, since he could swear by no one greater, he swore by himself,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14og sa: Sannelig, jeg vil velsigne deg rikelig og gjøre deg tallrik.
15Og slik fikk han løftet oppfylt, etter at han tålmodig hadde holdt ut.
16For mennesker sverger jo ved en som er større, og eden som stadfestelse er for dem en slutt på all strid.
17Derfor, da Gud enda tydeligere ville vise for løftets arvinger at hans råd er uforanderlig, stadfestet han det med en ed,
18for at vi ved to uforanderlige ting, som gjør det umulig at Gud lyver, skulle ha en sterk trøst, vi som har søkt tilflukt for å gripe håpet som er satt foran oss.
16og sa: Ved meg selv har jeg sverget, sier Herren: Fordi du har gjort dette og ikke holdt tilbake din sønn, din eneste,
73den ed han sverget vår far Abraham,
16den pakten han sluttet med Abraham, og eden han svor Isak,
17som han stadfestet for Jakob som en lov, for Israel som en evig pakt,
9pakten han sluttet med Abraham, og eden han ga Isak,
23Så sverg meg her ved Gud at du ikke vil fare med falskhet mot meg, eller mot min sønn eller min sønnesønn, men at du vil vise meg og landet der du har bodd som fremmed, den samme godhet som jeg har vist deg.
24Abraham sa: Jeg vil sverge.
17Ved tro, da Abraham ble satt på prøve, bar han fram Isak som offer; ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn.
18Om ham var det sagt: «I Isak skal din ætt kalles.»
15Brødre, jeg taler på menneskelig vis: Selv en menneskelig pakt—når den er stadfestet—opphever ingen eller legger noe til.
16Løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: 'og til etterkommere', som om det gjaldt mange, men som om én: 'og til din ætt', som er Kristus.
17Dette sier jeg: Den pakten som tidligere er stadfestet av Gud i Kristus, kan ikke loven, som kom fire hundre og tretti år senere, gjøre ugyldig, så løftet settes ut av kraft.
18For er arven av loven, er den ikke lenger av løfte; men Gud ga den til Abraham ved et løfte.
6Men han som ikke regnes til deres ætt, tok imot tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.
12slik at dere ikke blir sløve, men etterfølgere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.
20Og dessuten: Det skjedde ikke uten ed at han ble prest.
8Ved tro, da Abraham ble kalt, adlød han og dro ut til et sted som han skulle få i arv, og han dro ut uten å vite hvor han skulle.
9Ved tro oppholdt han seg i det lovede landet som i et fremmed land, og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løftet.
13for å stadfeste dere i dag som hans eget folk, og for å være deres Gud, slik han har sagt til dere og sverget fedrene deres, Abraham, Isak og Jakob.
11Ved tro fikk også Sara selv kraft til å unnfange og fødte et barn, selv om hun var kommet langt forbi sin alder, fordi hun aktet ham trofast som hadde lovt.
3Opphold deg som fremmed i dette landet, så vil jeg være med deg og velsigne deg; for til deg og din ætt vil jeg gi alle disse landene, og jeg vil holde den eden jeg svor din far Abraham.
9Da la tjeneren hånden under låret til sin herre Abraham og sverget til ham om denne saken.
6Slik som Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.
9Og Gud sa til Abraham: Du skal holde min pakt, du og dine etterkommere etter deg, i deres slektsledd.
13For løftet om at han skulle bli arving til verden, kom ikke til Abraham eller hans ætt ved loven, men ved troens rettferdighet.
20Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære,
21og var fullt overbevist om at det Gud hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre.
42For han husket sitt hellige løfte og Abraham, sin tjener.
17Men da tiden nærmet seg for det løftet som Gud hadde gitt Abraham, vokste folket og ble tallrikt i Egypt,
13Husk Abraham, Isak og Israel, dine tjenere, som du sverget ved deg selv og sa til dem: Jeg vil gjøre deres ætt så tallrik som himmelens stjerner, og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi til deres ætt, og de skal eie det for alltid.
5Fordi Abraham lød min røst og holdt mitt påbud, mine bud, mine forskrifter og mine lover.
3så vil jeg la deg sverge ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, at du ikke skal ta en hustru til min sønn fra døtrene til kanaaneerne, som jeg bor blant,
2Jeg vil gjøre min pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre deg overmåte tallrik.
53Abrahams Gud og Nahors Gud, deres fars Gud, få dømme mellom oss.» Jakob svor ved han som Isak fryktet.
19Da sa Gud: Sannelig, Sara, din kone, skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham som en evig pakt, med hans etterkommere etter ham.
6Han trodde Herren, og Herren regnet det ham til rettferdighet.
13Du skal frykte Herren din Gud, tjene ham og sverge ved hans navn.
9For dette er løftets ord: På denne tiden vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.
18Siden Abraham jo skal bli et stort og mektig folk, og alle folkeslag på jorden skal velsignes i ham?
6og sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og alt som er i den, og jorden og alt som er på den, og havet og alt som er i det: Det skal ikke lenger være noen forsinkelse,
5Han gav ham ingen arv i det, ikke engang en plass å sette foten, men lovte å gi det til ham som eiendom og til hans etterkommere etter ham, enda han ikke hadde noe barn.
9Derfor blir de som er av tro, velsignet sammen med den trofaste Abraham.
4Jeg opprettet også min pakt med dem om å gi dem Kanaans land, landet hvor de bodde som fremmede.
16Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, slik at løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for den som er av loven, men også for den som er av Abrahams tro, han som er far til oss alle,