Klagesangene 4:3
Selv sjøuhyrer drar brystet frem; de gir die til sine unger. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjøuhyrer drar brystet frem; de gir die til sine unger. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjakaler gir bryst og dier ungene sine; mitt folks datter er blitt grusom, som strutser i ørkenen.
Selv sjakalene gir bryst og dier ungene sine; mitt folks datter er blitt grusom som strutsene i ørkenen.
Selv sjakaler byr brystet fram og gir sine unger die, men mitt folks datter er blitt grusom som strutsen i ørkenen.
Selv sjakalene passer på sine unger; men datteren av mitt folk er blitt like hjerteløs som en struts som forlater sitt avkom.
Selv sjøuhyrene viser omsorg, de ammer sine unger; datteren av mitt folk er blitt grusom, som strutser i ørkenen.
Selv havdyrene gir melk til sine unger; datteren til mitt folk er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjakaler lar ungene die; men mitt folk har blitt grusomt som strutsene i ørkenen.
Sågar sjakaler bysser sine unger ved brystet, men datteren av mitt folk har blitt grusom som strutser i ørkenen.
Selv sjødyr gir die, de gir melk til ungene sine. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Selv sjøuhyrene drar ut brystet for å amme sine unger; datteren til mitt folk har blitt grusom, lik strutser i ødemarken.
Selv sjødyr gir die, de gir melk til ungene sine. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Selv sjakaler byr sine unger die, men datteren av mitt folk har blitt grusom som strutser i ørkenen.
Even jackals offer their breasts to nurse their young; but the daughter of my people has become cruel, like ostriches in the wilderness.
Selv sjakaler byr bryst og ammer ungene sine, mens mitt folks døtre er blitt grusomme, lik strutser i ørkenen.
Selv Drager frembyde Brystet, de give deres Unger Die; (men) mit Folks Datter (er bleven) som (den, der er) grum, som Strudser i Ørken.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones: the daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Selv sjøuhyrene trekker fram brystet og gir die til sin avkom; datteren av mitt folk er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones; the daughter of my people has become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Selv sjakalene gir die til sine unger; Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv drager trekker brystet frem og gir amme til sine unger, men datteren av mitt folk har blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Selv sjakalene drar ut brystene, de gir die til sine unger; Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv ørkenens dyr har fullmelkede bryst som de gir sine unger: men min folkedatter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
The Lamyes geue their yonge ones suck wt bare brestes: but the doughter of my people is cruel, and dwelleth in the wyldernesse: like the Estriches.
Euen the dragons draw out the breastes, and giue sucke to their yong, but the daughter of my people is become cruell like the ostriches in the wildernesse.
The dragons geue their young ones sucke with bare brestes: but the daughter of my people is cruel, like the Estriches in the wildernesse.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones: the daughter of my people [is become] cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones: The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even dragons have drawn out the breast, They have suckled their young ones, The daughter of my people is become cruel, Like the ostriches in a wilderness.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones: The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones: The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the beasts of the waste land have full breasts, they give milk to their young ones: the daughter of my people has become cruel like the ostriches in the waste land.
Even the jackals draw out the breast, they nurse their young ones: The daughter of my people has become cruel, like the ostriches in the wilderness.
ג(Gimel) Even the jackals nurse their young at their breast, but my people are cruel, like ostriches in the wilderness.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Spedbarnets tunge kleber til ganen av tørst; de små ber om brød, men ingen bryter det til dem.
5De som levde fint, ligger øde på gatene; de som ble oppfostret i purpur, omfavner søppelhaugene.
14Hun lar eggene sine ligge på jorden og varmer dem i støvet,
15og glemmer at en fot kan knuse dem, eller at et villdyr kan tråkke dem i stykker.
16Hun er hard mot ungene sine som om de ikke var hennes; hennes strev er forgjeves, og hun bryr seg ikke.
10De barmhjertige kvinnene kokte sine egne barn; de ble deres mat under ødeleggelsen av mitt folks datter.
30Ungene hennes suger også blod; der hvor de drepte ligger, der er hun.
56Den ømmeste og mest forfinede kvinnen blant dere, som av ømhet og finhet ikke våget å sette fotsålen på bakken, hennes øye skal være ondt mot mannen i hennes favn, mot sønnen hennes og datteren hennes,
57og mot barnet hun føder, det som kommer ut mellom hennes ben, og mot de barna hun får. For i mangel på alt skal hun i hemmelighet spise dem under beleiringen og trengselen som fienden din presser deg med i dine porter.
15Glemmer en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sønnen hun bar? Ja, selv om de skulle glemme, vil ikke jeg glemme deg.
5Se, som ville esler i ørkenen går de ut til sitt arbeid; de står tidlig opp for å finne føde. Ødemarken gir mat til dem og deres barn.
3De bøyer seg ned, de føder ungene sine, de blir kvitt sine smerter.
4Ungene deres blir gode og sterke, de vokser opp på beite; de drar av sted og vender ikke tilbake til dem.
7Kua og bjørnen skal beite; ungene deres skal ligge sammen. Løven skal spise halm som oksen.
8Spedbarnet skal leke ved huggormens hull, og det avvente barnet skal stikke hånden inn i kobraens hule.
9De river den farløse fra brystet og tar pant av den fattige.
2Og si: Hva var din mor? En løvinne. Hun la seg blant løver, hun fostret sine unger blant unge løver.
3Hun oppfostret en av sine unger; han ble en ung løve og lærte å fange bytte; han fortærte mennesker.
11Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
12De sier til sine mødre: Hvor er korn og vin? – idet de segner som sårede i byens gater, når livet ebber ut i mødrenes fang.
3Ellers vil jeg kle henne naken og stille henne fram som den dagen hun ble født; jeg gjør henne til en ørken, setter henne som et tørt land og lar henne dø av tørst.
4Jeg vil heller ikke vise barmhjertighet mot hennes barn, for de er barn av hor.
5For deres mor har drevet hor; hun som unnfanget dem, har gjort skammelige ting. For hun sa: Jeg vil gå etter mine elskere, som gir meg mitt brød og mitt vann, min ull og mitt lin, min olje og min drikk.
17Øyet som spotter sin far og forakter å adlyde sin mor, det skal dalens ravner hakke ut, og de unge ørnene skal ete det.
14Gi dem, Herre – hva vil du gi? Gi dem en livmor som ikke bærer fram, og tørre bryster.
5Selv hjorten kalver ute på marken og forlater ungen, fordi det ikke finnes gress.
6De ville eslene står på høydene; de snapper etter vinden som sjakaler. Øynene deres blir matte fordi det ikke finnes gress.
11så dere kan suge og bli mette ved hennes trøstens bryst, så dere kan die og fryde dere over overfloden av hennes herlighet.
12For så sier HERREN: Se, jeg lar fred strømme til henne som en elv, og hedningefolkenes herlighet som en strømmende bekk. Da skal dere få suge; dere skal bli båret på hoften og vugget på knærne.
16Du skal suge melk av folkeslagene og få suge av kongers bryst. Da skal du kjenne at jeg, Herren, er din frelser og din gjenløser, Jakobs Mektige.
14Ørkenens ville dyr skal også møte øyenes villdyr, og geitebukken roper til sin make; der skal også nattuglen slå seg ned og finne seg et hvilested.
15Der skal hubroen bygge rede, legge og klekke, og samle ungene under skyggen sin; der skal også gribbene samles, hver med sin make.
20Markens dyr skal ære meg, sjakaler og strutser, fordi jeg gir vann i ødemarken og elver i ørkenen for å gi mitt folk, min utvalgte, å drikke.
23De griper bue og spyd; de er grusomme og viser ingen barmhjertighet. Deres røst brøler som havet; de rir på hester, oppstilt som menn til krig mot deg, Sions datter.
3Derfor skal landet sørge, og alle som bor der skal visne, sammen med dyrene på marken og fuglene under himmelen; ja, også fiskene i havet skal tas bort.
21Slik minnet du din ungdoms skamløshet, da egypterne knadde jomfrubrystene dine, dine ungdomsbryster.
11Som en ørn som rører opp sitt rede, svever over sine unger, brer ut sine vinger, tar dem og bærer dem på vingene sine,
19Stå opp, rop ut om natten; ved begynnelsen av nattvaktene, øs ut ditt hjerte som vann for Herrens ansikt. Løft hendene mot ham for livet til dine små barn, som segner av sult på hvert gatehjørne.
20Se, HERRE, og tenk på hvem du har gjort dette mot! Skal kvinner spise sin livsfrukt, sine spedbarn? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
31For jeg hører en røst som av en kvinne i barnsnød, angst som hos en som føder sitt første barn, Sions datters røst; hun klager, hun brer ut hendene og sier: Ve meg nå! For min sjel er utslitt på grunn av mordere.
2Sions dyrebare sønner, lik det fineste gull – hvordan blir de regnet som leirkrukker, som verk av pottemakerens hender!
19Våre forfølgere er raskere enn himmelens ørner; de jaget oss over fjellene, de la seg i bakhold for oss i ørkenen.
9Han gir dyrene deres mat, og gir ravneungene som roper deres føde.
12Selv om de oppfostrer barna sine, vil jeg likevel gjøre dem barnløse, så det ikke blir en mann igjen. Ja, ve dem når jeg forlater dem!
14Det er en slekt som har tenner som sverd og jeksler som kniver, for å sluke de fattige fra jorden og de trengende blant menneskene.
8Derfor vil jeg klage og hyle; jeg vil gå avkledd og naken. Jeg vil stemme i klagehyl som sjakalene og sørge som strutser.
6Budskapet om dyrene i sør: Gjennom et land av trengsel og angst, hvorfra både ungløve og gammel løve kommer, hoggorm og den brennende, flygende slangen, bærer de sine rikdommer på unge eslers skuldre og sine skatter på kamelers pukler, til et folk som ikke vil gagne dem.
41Hvem sørger for ravnen dens mat, når ungene roper til Gud og streifer omkring fordi de mangler føde?
14Lenge har jeg tidt, jeg har vært stille og holdt meg tilbake; nå vil jeg rope som en fødende kvinne, jeg vil ødelegge og fortære på én gang.
9Min arv er blitt for meg som en spraglete rovfugl; rovfuglene rundt omkring er imot den. Kom, samle alle markens dyr, kom for å fortære.