Salmenes bok 142:3
Da min ånd var motløs i meg, kjente du min vei. På veien jeg gikk, la de i skjul ut en snare for meg.
Da min ånd var motløs i meg, kjente du min vei. På veien jeg gikk, la de i skjul ut en snare for meg.
Jeg øser ut min klage for hans ansikt, jeg forteller om min nød for hans ansikt.
Jeg øser ut min klage for ham, min nød legger jeg fram for ham.
Når min ånd vansmekter i meg, kjenner du min sti. På den veien jeg går, har de skjult en snare for meg.
Jeg åpner mitt hjerte for ham; jeg forteller om min nød.
Da min ånd var overveldet i meg, kjente du min vei. På den sti jeg vandret, la de hemmelig en snare for meg.
Når ånden min var overveldet, kjente du min vei. I veien jeg gikk, har de lagt en snare for meg i det skjulte.
Jeg øser ut min klage for ham, jeg forteller ham om min nød.
Jeg utøser min klage for hans ansikt, jeg forteller ham om min nød.
Når min ånd var overveldet i meg, da kjente du min sti. På veien jeg gikk, har de i hemmelighet lagt en snare for meg.
Da min ånd ble overveldet i meg, kjente du min vei; på den stien jeg vandret, hadde de i all hemmelighet lagt en snare for meg.
Når min ånd var overveldet i meg, da kjente du min sti. På veien jeg gikk, har de i hemmelighet lagt en snare for meg.
Jeg utøser min klage foran ham, foran ham forteller jeg om min nød.
I pour out my complaint before Him; I declare my troubles to Him.
Jeg utøser min klage for ham, jeg forteller ham om min nød.
Jeg vil udøse min Klage for hans Ansigt, jeg vil give min Nød tilkjende for hans Ansigt.
When my spirit was overwhelmed within me, then thou knewest my path. In the way wherein I walked have they privily laid a snare for me.
Når min ånd er overveldet i meg, da kjenner du min sti. På den vei jeg går, har de i hemmelighet lagt en felle for meg.
When my spirit was overwhelmed within me, then You knew my path. In the way where I walked, they secretly laid a snare for me.
Når min ånd var overveldet i meg, kjente du min vei. På den stien jeg går, har de gjemt en felle for meg.
Når min ånd er svak i meg, da kjenner Du min vei; på stien jeg går, har de lagt en snare for meg.
Når min ånd var overveldet i meg, kjente du min vei. På stien jeg gikk, hadde de lagt en felle for meg.
Når min ånd er overveldet, følger du mine stier; hemmelige feller er lagt på veien jeg går.
When my spirit was overwhelmed within me, Thou knewest my path. In the way wherein I walk Have they hidden a snare for me.
When my spirit was overwhelmed within me, then thou knewest my path. In the way wherein I walked have they privily laid a snare for me.
I loke vpon my right honde & se, there is no man that wil knowe me. I haue no place to fle vnto, no man careth for my soule.
Though my spirit was in perplexitie in me, yet thou knewest my path: in the way wherein I walked, haue they priuily layde a snare for me.
When my spirite was ouerwhelmed within me, thou knewest my path: in the way wherein I walked they haue priuily layde a snare for me.
When my spirit was overwhelmed within me, then thou knewest my path. In the way wherein I walked have they privily laid a snare for me.
When my spirit was overwhelmed within me, You knew my path. In the way in which I walk, They have hidden a snare for me.
When my spirit hath been feeble in me, Then Thou hast known my path; In the way `in' which I walk, They have hid a snare for me.
When my spirit was overwhelmed within me, Thou knewest my path. In the way wherein I walk Have they hidden a snare for me.
When my spirit was overwhelmed within me, Thou knewest my path. In the way wherein I walk Have they hidden a snare for me.
When my spirit is overcome, your eyes are on my goings; nets have been secretly placed in the way in which I go.
When my spirit was overwhelmed within me, you knew my path. In the way in which I walk, they have hidden a snare for me.
Even when my strength leaves me, you watch my footsteps. In the path where I walk they have hidden a trap for me.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Herre, du har gransket meg og kjenner meg.
2Du vet når jeg sitter og når jeg reiser meg; du forstår min tanke langt fra.
3Du gransker min ferd og mitt leie; du kjenner alle mine veier.
4Før et ord er på min tunge, se, Herre, du kjenner det fullt ut.
5Du har omsluttet meg bak og foran og lagt din hånd på meg.
3For fienden har forfulgt min sjel; han har slått mitt liv til jorden; han har latt meg bo i mørke som de som for lengst er døde.
4Derfor svinner min ånd i meg; hjertet er lammet i mitt indre.
4Jeg så til høyre og speidet, men det var ingen som ville kjenne meg; tilflukt sviktet meg, ingen brydde seg om min sjel.
9Han har stengt mine veier med hogd stein, han har gjort mine stier krokete.
10Han var for meg som en bjørn som ligger på lur, og som en løve på skjulte steder.
11Han har bøyd av mine veier og revet meg i stykker; han har lagt meg øde.
2Jeg østet ut min klage for ham; jeg la min nød fram for ham.
6De har lagt et nett for mine steg; min sjel er bøyd ned. De har gravd en grop foran meg, men i den har de selv falt. Sela.
6De samler seg, de skjuler seg; de følger med på mine skritt når de ligger på lur etter mitt liv.
3Men du, HERRE, kjenner meg; du har sett meg og prøvd mitt hjerte overfor deg. Dra dem ut som sauer til slakting, og gjør dem klare for slaktedagen.
5De hovmodige har skjult en snare for meg, med tau; de har lagt ut et nett ved veien; de har satt feller for meg. Sela.
12Til høyre for meg reiser ungguttene seg; de skyver bena mine bort og åpner veien til min undergang.
13De ødelegger min sti, de driver fram min ulykke; de trenger ingen hjelp.
14De stormer mot meg som når en bred flom bryter fram; i ødeleggelsen velter de seg over meg.
7Skynd deg, Herre, svar meg; min ånd svinner bort. Skjul ikke ditt ansikt for meg, så jeg ikke blir lik dem som går ned i graven.
8La meg om morgenen få høre om din miskunn, for jeg setter min lit til deg. La meg kjenne den veien jeg skal gå, for jeg løfter min sjel opp til deg.
7Jeg vil fryde meg og glede meg over din miskunn, for du har sett min nød; du kjenner min sjel i trengsler.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den trengte igjennom dem. Han spente et nett for mine føtter, han fikk meg til å snu tilbake. Han gjorde meg øde og kraftløs hele dagen.
5Hold mine skritt på dine veier, så mine fottrinn ikke vakler.
37Du gjorde plass for mine steg under meg, så mine føtter ikke vaklet.
22La rop høres fra husene deres når du plutselig fører en tropp over dem, for de har gravd en grop for å ta meg og skjult snarer for føttene mine.
8Du teller mine omflakkelser; samle mine tårer i din flaske. Er de ikke oppskrevet i din bok?
6Dødsrikets bånd omringet meg; dødens snarer møtte meg.
36Du har utvidet mine steg under meg, så mine føtter ikke gled.
6Han har satt meg i mørke steder, som de som for lengst er døde.
7Han har inngjerdet meg så jeg ikke kan komme ut; han har gjort lenken min tung.
3Jeg tenkte på Gud og ble urolig; jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.
15Men da jeg var i ulykke, gledet de seg og samlet seg; ja, de nedrige samlet seg mot meg uten at jeg visste det. De sønderrev meg og holdt ikke opp.
27Du setter også føttene mine i stokken og vokter nøye over alle mine veier; du setter et merke på hælene mine.
8Han har stengt min vei så jeg ikke kan komme forbi, og han har lagt mørke på mine stier.
12For utallige onder har omgitt meg; mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke makter å se opp. De er flere enn hårene på mitt hode; derfor svikter hjertet meg.
16Nå renner min sjel ut i meg; ulykkens dager har grepet meg.
22Jeg sa i min hast: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Likevel hørte du lyden av mine inderlige bønner da jeg ropte til deg.
5Dødsrikets bånd omringet meg, dødens snarer møtte meg.
16For nå teller du mine skritt; holder du ikke også øye med min synd?
3Dødens bånd omsluttet meg, og dødsrikets smerter grep meg; jeg fant nød og sorg.
23Gransk meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine tanker,
11han setter føttene mine i fotskruen, han holder øye med all min ferd.
4Før meg ut av nettet som de i hemmelighet har lagt for meg, for du er min styrke.
21De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke; de gleder seg over at du har gjort det. Du vil føre fram den dagen du har varslet, og de skal bli lik meg.
9Bevar meg fra snarene de har lagt for meg, og fra ugjerningsmennenes feller.
2Men jeg – mine føtter var nær ved å gli, mine trinn holdt på å skli.
2Han har ledet meg og ført meg inn i mørke, ikke inn i lys.
6Lytt til mitt rop, for jeg er blitt svært nedbøyd; fri meg fra mine forfølgere, for de er sterkere enn jeg.
16Når det gjelder meg, har jeg ikke skyndt meg bort fra å være en hyrde som følger deg; jeg har heller ikke ønsket ulykkens dag. Du vet det: Det som kom fra mine lepper, var rett for ditt ansikt.