1 Samuelsbok 20:25
Kongen satte seg på plassen sin, som han pleide, plassen ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved siden av Saul. Davids plass var tom.
Kongen satte seg på plassen sin, som han pleide, plassen ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved siden av Saul. Davids plass var tom.
Kongen satte seg på sin plass, som ellers, på plassen ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved Sauls side, og Davids plass var tom.
Kongen satte seg på sin vanlige plass, ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved siden av Saul. Men Davids plass var tom.
Kongen satte seg på sin plass som vanlig, på setet ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved Sauls side. Men Davids plass var tom.
Kongen satte seg på sin plass som vanlig, ved veggen, og Jonatan hevet seg, mens Abner satte seg ved siden av Saul, men Davids plass var tom.
Kongen satte seg på sin faste plass ved veggen, og Jonathan stod opp, og Abner satte seg ved Sauls side, men Davids plass var tom.
Og kongen satte seg på plassen sin, som vanlig, ved veggen; og Jonatan sto opp, og Abner satt ved Sauls side, og Davids plass var tom.
Kongen satt som vanlig på plassen ved veggen, mens Jonathan sto. Abner satte seg ved siden av Saul, men Davids plass var tom.
Kongen satt på sin vanlige plass ved veggen, og Jonatan reiste seg, da satt Abner ved hans side, men Davids plass var tom.
Kongen satte seg på sitt vanlige sted ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved Sauls side, men Davids plass var tom.
Kongen satt på sin vante plass, ved en trone langs veggen, mens Jonathan reiste seg, Abner satt ved Sauls side, og Davids sete var tomt.
Kongen satte seg på sitt vanlige sted ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved Sauls side, men Davids plass var tom.
Kongen satt på sin plass, ved veggen, som han pleide, og Jonatan reiste seg, mens Abner satte seg ved Sauls side. Men Davids plass var tom.
He sat in his customary place by the wall, with Jonathan sitting opposite him, and Abner beside Saul. But David's place was empty.
Kongen satt på sin vante plass ved veggen, og Jonathan reiste seg, men Abner satte seg ved siden av Saul. Men Davids plass var tom.
Og Kongen havde sat sig paa sit Sæde, som mange Gange, paa det Sæde ved Væggen, og Jonathan stod op, men Abner satte sig ved Sauls Side, og David blev savnet paa sit Sted.
And the king sat upon his seat, as at other times, even upon a seat by the wall: and Jonathan arose, and Abner sat by Saul's side, and David's place was empty.
Kongen satte seg på sin plass som han alltid gjorde, og Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved Sauls side, men Davids plass var tom.
And the king sat upon his seat, as at other times, even upon a seat by the wall: and Jonathan arose, and Abner sat by Saul's side, and David's place was empty.
And the king sat upon his seat, as at other times, even upon a seat by the wall: and Jonathan arose, and Abner sat by Saul's side, and David's place was empty.
Kongen satt på sitt sete, slik som ved andre ganger, på setet ved veggen; Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved Sauls side; men Davids plass var tom.
Kongen satte seg på sin plass, som vanlig, ved veggen, og Jonathan sto opp, mens Abner satte seg ved Sauls side. Men Davids plass var tom.
Kongen satt på sin plass, som ellers, ved veggen. Jonatan sto opp, og Abner satt ved Sauls side, men Davids plass var tom.
Kongen satt på sin vanlige plass ved veggen, og Jonatan sto, mens Abner satt ved Sauls side, men Davids plass var tom.
Whan the kynge had set him downe in his place as he was wonte by the wall, Ionathas stode vp, but Abner sat him downe besyde Saul. And Dauid was myssed in his place.
And the King sate, as at other times vpon his seate, euen vpon his seate by the wall: and Ionathan arose, and Abner sate by Sauls side, but Dauids place was emptie.
And the king sate as at other times vpon his seate, euen vpon his seate by the wall: And Ionathan arose, and Abner sate by Sauls syde, and Dauids place was emptie.
And the king sat upon his seat, as at other times, [even] upon a seat by the wall: and Jonathan arose, and Abner sat by Saul's side, and David's place was empty.
The king sat on his seat, as at other times, even on the seat by the wall; and Jonathan stood up, and Abner sat by Saul's side: but David's place was empty.
and the king sitteth on his seat, as time by time, on a seat by the wall, and Jonathan riseth, and Abner sitteth at the side of Saul, and David's place is looked after.
And the king sat upon his seat, as at other times, even upon the seat by the wall; and Jonathan stood up, and Abner sat by Saul's side: but David's place was empty.
And the king sat upon his seat, as at other times, even upon the seat by the wall; and Jonathan stood up, and Abner sat by Saul's side: but David's place was empty.
And the king took his seat, as at other times, by the wall: and Jonathan was in front, and Abner was seated by Saul's side, but there was no one in David's seat.
The king sat on his seat, as at other times, even on the seat by the wall; and Jonathan stood up, and Abner sat by Saul's side: but David's place was empty.
The king sat down in his usual place by the wall, with Jonathan opposite him and Abner at his side. But David’s place was vacant.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24Så gjemte David seg ute på marken. Nymånedagen kom, og kongen satte seg ved bordet for å spise.
26Men Saul sa ikke noe den dagen; han tenkte: «Det er et uhell som har hendt ham; han er ikke ren – han er sannelig ikke ren.»
27Neste dag, den andre dagen av nymånen, var Davids plass tom igjen. Da sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?»
28Jonatan svarte Saul: «David ba meg innstendig om lov til å gå til Betlehem.
18Jonatan sa til ham: «I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet, for plassen din blir tom.
19På den tredje dagen skal du gå ned i største hemmelighet og komme til stedet der du skjulte deg den dagen dette hendte, og du skal sette deg ved steinen Esel.
7Jonatan kalte på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
13David kom over på den andre siden og stilte seg på toppen av fjellet, langt borte; det var stor avstand mellom dem.
1Saul talte med sønnen sin Jonatan og med alle tjenerne sine om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, var svært glad i David.
2Da fortalte Jonatan David: "Min far Saul søker å drepe deg. Vær nå på vakt i morgen tidlig; bli værende på et skjulested og gjem deg."
3Jeg går ut og stiller meg ved siden av faren min på marken der du er. Jeg skal tale om deg til ham. Ser jeg hvordan det ligger an, skal jeg si det til deg.
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: "La ikke kongen gjøre seg skyldig mot sin tjener David. Han har ikke gjort urett mot deg, og det han har gjort, har vært til stor nytte for deg."
5David sa til Jonatan: «I morgen er det nymåne, og jeg skulle sikkert sitte til bords hos kongen for å spise. La meg gå, så kan jeg gjemme meg ute på marken til den tredje kvelden.
31Så lenge Isais sønn lever på jorden, blir verken du eller ditt kongedømme fast. Send nå bud og hent ham hit til meg, for han er dødsens mann.»
32Men Jonatan svarte sin far Saul: «Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?»
33Da kastet Saul spydet mot ham for å slå ham i hjel. Da forsto Jonatan at hans far hadde bestemt seg for å drepe David.
34Jonatan sto opp fra bordet i brennende sinne. Han spiste ikke mat den andre dagen av nymånen, for han var bedrøvet for Davids skyld, fordi hans far hadde gjort ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det møtestedet han hadde med David, og en liten gutt var med ham.
5Så brøt David opp og kom til stedet der Saul hadde slått leir. David fikk øye på stedet der Saul lå, og Abner, Ners sønn, hærføreren hans. Saul lå inne i vognborgen, og folket lå rundt ham.
22Så sverg nå ved Herren for meg at du ikke vil utrydde min ætt etter meg og ikke vil utslette mitt navn fra min fars hus.
17Da sa Saul til folket som var hos ham: Ta manntall og se hvem som har gått fra oss! De tok manntall, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var borte.
3Da tok Saul tre tusen utvalgte menn fra hele Israel og dro av sted for å lete etter David og mennene hans på klippene der steinbukkene holder til.
4Han kom til saueinnhegningene langs veien; der var en hule. Saul gikk inn for å gjøre sitt fornødne. David og mennene hans satt innerst i hulen.
10Saul prøvde å spidde David til veggen med spydet, men han dukket unna for Saul, så spydet slo inn i veggen. David flyktet og slapp unna den natten.
8Stå nå opp, gå ut og tal vennlig til dine tjenere! For ved Herren sverger jeg: Går du ikke ut, blir det ikke en mann igjen hos deg i natt, og det vil være verre for deg enn alt det onde som har rammet deg fra din ungdom og til nå.»
3Saul slo leir på Hakila-høyden, som ligger rett imot Jesjimon, ved veien. David holdt til i ødemarken; da han så at Saul var kommet etter ham ut i ødemarken,
6Saul fikk høre at David og mennene som var hos ham, var blitt oppdaget. Saul satt i Gibea, under tamarisken på høyden, med spydet i hånden, og alle tjenerne hans stod rundt ham.
26Saul gikk på den ene siden av fjellet, og David og mennene hans på den andre. David skyndte seg for å komme seg bort fra Saul, og Saul og mennene hans holdt på å omringe David og hans menn for å gripe dem.
10å ta kongedømmet bort fra Sauls hus og sette Davids trone over Israel og over Juda, fra Dan til Beersjeba.
40Da sa han til hele Israel: Dere stiller dere på den ene siden, og jeg og min sønn Jonatan stiller oss på den andre. Folket sa til Saul: Gjør det som er godt i dine øyne.
17David sang denne klagesangen over Saul og over sønnen hans Jonatan.
11Saul kastet spydet og sa: «Jeg vil spidde David til veggen.» Men David vek unna for ham to ganger.
12Saul ble redd for David, fordi Herren var med ham, men hadde vendt seg bort fra Saul.
22Fra de falnes blod, fra heltenes fett, vek Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
22Samuel tok Saul og tjeneren hans og førte dem inn i spisesalen. Han ga dem plass i hederssetet blant de innbudte; de var omkring tretti mann.
16Saul og hans sønn Jonatan og folket som var hos dem, holdt til i Geba i Benjamin; filisterne lå i leir ved Mikmas.
13Saul sa til ham: «Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg, ved at du ga ham brød og sverd og søkte råd hos Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg for å ligge i bakhold, slik som i dag?»
17Da kjente Saul Davids stemme og sa: «Er det din stemme, min sønn David?» David svarte: «Det er min stemme, min herre konge.»
5David dro ut overalt hvor Saul sendte ham, og han lyktes. Saul satte ham over krigsmennene, og dette behaget hele folket og også Sauls tjenere.
18De to sluttet en pakt for Herrens ansikt. David ble værende i skogen, og Jonatan gikk hjem.
25Saul sa til David: «Velsignet være du, min sønn David! Du vil både gjøre storverk og lykkes.» Så gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.
25Hvordan er heltene falt midt i kampen! Jonatan, på dine høyder ligger du drept.
1David flyktet fra Najot i Rama. Han kom og sa til Jonatan: «Hva har jeg gjort? Hva er min skyld, og hva er min synd mot din far, siden han vil ta livet mitt?»
10Presten sa: Sverdet til Goliat, filisteren som du slo i E-ladalen – se, det ligger innsvøpt i en kappe bak efoden. Vil du ta det, så ta det; for her er ikke noe annet enn det. David sa: Det finnes ikke maken til det; gi det til meg.
15David forsto at Saul hadde dratt ut for å søke hans liv. David var i Sifs ørken, i skogen.
22Slik var det på kampdagen at det ikke fantes sverd eller spyd i hånden på noen av folket som var hos Saul og Jonatan; bare hos Saul og hans sønn Jonatan ble det funnet.
9Deretter reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: «Min herre kongen!» Da så Saul seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
30Kongen sa: "Gå til side og still deg her." Han gikk til side og ble stående.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra sørsiden, falt med ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen; David gråt mest.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden der borte! Men han fortalte det ikke til sin far.