Daniel 10:15

Norsk lingvistic Aug 2025

Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Esek 24:27 : 27 På den dagen skal munnen din bli åpnet for flyktningen; du skal tale og ikke lenger være stum. Du skal være et tegn for dem, og de skal kjenne at jeg er Herren.
  • Luk 1:20 : 20 Og se, du skal bli stum og ute av stand til å tale, helt til den dag dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord; de skal bli oppfylt i sin tid.
  • Dan 8:18 : 18 Mens han talte med meg, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden. Han rørte ved meg og reiste meg opp der jeg sto.
  • Dan 10:9 : 9 Jeg hørte lyden av hans ord, og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg bevisstløs med ansiktet mot jorden.
  • Esek 33:22 : 22 Herrens hånd kom over meg om kvelden før flyktningen kom, og han åpnet min munn før han kom til meg om morgenen. Da ble min munn åpnet, og jeg var ikke lenger stum.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 84%

    7Jeg, Daniel, var den eneste som så synet; mennene som var med meg, så ikke synet. Men en stor skrekk kom over dem, og de flyktet og gjemte seg.

    8Så ble jeg alene og så dette store synet. Ingen kraft ble igjen i meg; glansen i mitt utseende ble forvandlet og bleknet, og jeg hadde ikke lenger styrke.

    9Jeg hørte lyden av hans ord, og mens jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg bevisstløs med ansiktet mot jorden.

    10Se, en hånd rørte ved meg og satte meg skjelvende opp på knærne og håndflatene.

    11Han sa til meg: Daniel, du som er høyt elsket! Merk deg ordene jeg taler til deg, og reis deg opp der du står, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte dette til meg, reiste jeg meg skjelvende.

    12Han sa: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen da du satte deg fore å forstå og ydmyket deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.

  • 84%

    16Se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Jeg åpnet munnen og talte og sa til ham som sto foran meg: Herre, ved synet ble jeg grepet av smerte, og jeg har ikke lenger styrke.

    17Hvordan kan denne din tjener tale med min herre? For nå har jeg ingen kraft igjen, og det er ikke pust igjen i meg.

    18Da rørte han som så ut som et menneske ved meg igjen og styrket meg.

    19Han sa: Frykt ikke, du som er høyt elsket! Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær sterk! Mens han talte med meg, fikk jeg ny styrke og sa: Tal, herre, for du har styrket meg.

  • 79%

    15Mens jeg, Daniel, så synet og forsøkte å få forståelse, sto det foran meg en som så ut som en mann.

    16Jeg hørte en menneskestemme fra Ulai, som ropte og sa: «Gabriel, gi denne mannen forståelse av synet!»

    17Han kom bort der jeg sto. Da han kom, ble jeg grepet av redsel og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: «Forstå, menneskesønn! For synet gjelder endetiden.»

    18Mens han talte med meg, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden. Han rørte ved meg og reiste meg opp der jeg sto.

  • 75%

    22Herrens hånd kom over meg om kvelden før flyktningen kom, og han åpnet min munn før han kom til meg om morgenen. Da ble min munn åpnet, og jeg var ikke lenger stum.

    23Og Herrens ord kom til meg:

  • 14Nå er jeg kommet for å gi deg innsikt i det som skal hende ditt folk i de siste dager, for synet gjelder de dagene.

  • 3Synet var som det synet jeg hadde sett da jeg kom for å ødelegge byen, og som det synet jeg hadde sett ved elven Kebar. Da kastet jeg meg ned med ansiktet mot jorden.

  • 72%

    15En ånd strøk forbi ansiktet mitt; hårene på kroppen min reiste seg.

    16Den sto der, men jeg kjente ikke igjen skikkelsen; en form var foran mine øyne. Stillhet – og jeg hørte en røst:

  • 27Jeg, Daniel, ble utmattet og lå syk i flere dager. Deretter sto jeg opp og gjorde kongens arbeid. Jeg var forferdet over synet, men ingen forsto det.

  • 72%

    22Herrens hånd var der over meg, og han sa til meg: «Stå opp, gå ut i dalen, der vil jeg tale med deg.»

    23Da reiste jeg meg og gikk ut i dalen. Og se, der stod Herrens herlighet, lik den herlighet jeg hadde sett ved elven Kebar. Da falt jeg på mitt ansikt.

    24Ånden kom i meg og reiste meg opp på føttene. Han talte til meg og sa: «Gå inn og lukk deg inne i huset ditt.»

  • 72%

    13De som står meg etter livet, legger snarer; de som søker min ulykke, taler ødeleggelse. Hele dagen planlegger de svik.

    14Men jeg er som en døv som ikke hører, som en stum som ikke åpner munnen.

  • 8Jeg hørte, men forsto ikke. Da sa jeg: Herre, hva blir enden på alt dette?

  • 3Da vendte jeg ansiktet mot Herren Gud for å søke ham med bønn og inderlige bønner, med faste, sekk og aske.

  • 9Fri meg fra alle mine overtredelser; gjør meg ikke til spott for dåren.

  • 71%

    1Han sa til meg: Menneskesønn, reis deg opp på føttene, så skal jeg tale til deg.

    2Da kom Ånden inn i meg mens han talte til meg, og den reiste meg opp på føttene, og jeg hørte ham som talte til meg.

  • 2Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil sette en munnkurv for min munn så lenge en gudløs står meg imot.

  • 4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt. I flere dager sørget jeg; jeg fastet og ba for Himmelens Gud.

  • 71%

    15Jeg, Daniel, ble uroet i ånden i mitt indre, og synene i hodet mitt skremte meg.

    16Jeg gikk bort til en av dem som sto der og ba ham om en pålitelig forklaring på alt dette. Han talte til meg og gjorde meg kjent med tydningen av ordene.

  • 4Alle som skalv for Israels Guds ord på grunn av de landflyktiges troløshet, samlet seg om meg, mens jeg satt forferdet til kveldofferet.

  • 20Og se, du skal bli stum og ute av stand til å tale, helt til den dag dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord; de skal bli oppfylt i sin tid.

  • 26Jeg vil la tungen din klebe til ganen, så du blir stum og ikke blir en som refser dem, for de er et trassig folk.

  • 6Da sa jeg: Å, min Herre Gud! Se, jeg kan ikke tale, for jeg er for ung.

  • 6Da ble kongen blek; tankene forferdet ham. Hoftenes ledd ble slakke, og knærne hans slo mot hverandre.

  • 10De fornemmes røst ble stille, og tungen deres klistret seg til ganen.

  • 5Vend dere mot meg og bli forferdet; legg hånden over munnen.

  • 25Jeg fortalte de bortførte alle Herrens ord som han hadde vist meg.

  • 15Jeg kom til de bortførte ved Tel-Abib, de som bodde ved elven Kebar. Der satte jeg meg blant dem, og jeg satt der i sju dager, helt forferdet.

  • 9Da rakte Herren ut hånden, rørte ved min munn, og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn.

  • 20Jeg sa til dem: Herrens ord kom til meg, og det lød:

  • 5Jeg løftet blikket og så: Se, en mann, kledd i lin, og om hoftene hadde han et belte av fint gull fra Ufas.

  • 21ja, mens jeg ennå talte i bønnen, kom mannen Gabriel, han jeg hadde sett i synet tidligere, flygende i hast og rørte ved meg ved tiden for kveldsofferet.

  • 10Han sa til meg: Menneskesønn, ta alle ordene som jeg taler til deg, inn i hjertet ditt, og hør med ørene dine.