Ordspråkene 5:6
Hun gransker ikke livets vei; hennes stier vakler uten at du vet det.
Hun gransker ikke livets vei; hennes stier vakler uten at du vet det.
For at du ikke skal grunne på livets vei, er hennes veier ustadige; du kan ikke forstå dem.
Hun bryr seg ikke om livets vei; hennes stier vingler, og hun vet det ikke.
Livets sti jevner hun ikke ut, hennes veier er ustadige uten at hun vet det.
Hun viser ikke livets vei; veiene hennes er ustabile, og hun innser det ikke.
Så du ikke skal overveie livets sti, hennes veier er skiftende, du kan ikke kjenne dem.
Så du ikke tenker over livets vei; hennes veier er ustabile, så du ikke kan kjenne dem.
For å unngå å tenke over livets vei, er hennes veier så ustabile at du ikke kan forstå dem.
Hun vandrer ikke på livets vei, hennes stier er ustabile, og du vet det ikke.
For at du ikke skal grunne over livets vei, er hennes stier ustabile, slik at du ikke kan kjenne dem.
For om du skulle gruble over livets vei, vil du innse at hennes stier stadig skifter, så at du ikke kan fatte dem.
For at du ikke skal grunne over livets vei, er hennes stier ustabile, slik at du ikke kan kjenne dem.
Hun bryr seg ikke om livets vei. Hennes stier er ustabile, og hun merker det ikke.
She does not consider the path of life; her ways wander, but she does not know it.
Hun vandrer ikke på livet vei, hennes stier er ustabile uten at hun vet det.
Paa det du ikke skal overveie Livets Sti, (da) ere hendes Veie ustadige, at du ikke kan kjende (dem).
Lest thou shouldest ponder the path of life, her ways are moveable, that thou canst not know them.
Slik at du ikke skal grunne på livets vei, er hennes stier usikre, slik at du ikke kan kjenne dem.
Lest you should ponder the path of life, her ways are unstable, so that you cannot know them.
Lest thou shouldest ponder the path of life, her ways are moveable, that thou canst not know them.
Hun bryr seg ikke om livets vei, hennes stier er krokete uten at hun merker det.
Livets vei legger hun ikke merke til, Hennes stier er vilkårlig retningsløse, uten at du aner det.
Hun finner ikke den rette veien i livet, hennes veier er ustabile, og hun vet det ikke.
Hun holder aldri sinnet sitt på livets vei; hennes veier er usikre, hun har ingen kunnskap.
She regardeth not the path of life, so vnstedfast are hir wayes, that thou canst not knowe them.
She weigheth not the way of life: her paths are moueable: thou canst not knowe them.
Perchaunce thou wylt ponder the path of her lyfe: so vnstedfast are her wayes that thou canst not know them.
Lest thou shouldest ponder the path of life, her ways are moveable, [that] thou canst not know [them].
She gives no thought to the way of life. Her ways are crooked, and she doesn't know it.
The path of life -- lest thou ponder, Moved have her paths -- thou knowest not.
So that she findeth not the level path of life: Her ways are unstable, `and' she knoweth `it' not.
So that she findeth not the level path of life: Her ways are unstable, [and] she knoweth [it] not.
She never keeps her mind on the road of life; her ways are uncertain, she has no knowledge.
She gives no thought to the way of life. Her ways are crooked, and she doesn't know it.
Lest she should make level the path leading to life, her paths have wandered, but she is not able to discern it.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3For fra den fremmede kvinnens lepper drypper det honning, og tungen hennes er glattere enn olje.
4Men til slutt er hun bitter som malurt, skarp som et tveegget sverd.
5Føttene hennes går ned til døden, trinnene hennes fester seg ved dødsriket.
25La ikke hjertet ditt bøye av til hennes veier, forvil deg ikke på hennes stier.
26For mange har hun felt som ofre; tallrik er hele skaren av hennes drepte.
27Hennes hus er veier til dødsriket; de fører ned til dødens kamre.
15de har krokete stier og går på villedende veier,
16så du blir reddet fra den fremmede kvinnen, den utlendske som smigrer med sine ord,
17hun som forlater sin ungdoms venn og glemmer sin Guds pakt,
18for hennes hus synker ned til døden, og hennes stier til dødsrikets skygger.
19Alle som går inn til henne, vender ikke tilbake; de finner ikke livets stier.
20Slik skal du vandre på de godes vei og holde deg til de rettferdiges stier,
7Og nå, barn, hør på meg; vik ikke av fra ordene i min munn.
8Hold veien din langt borte fra henne, kom ikke nær døren til huset hennes.
9Så du ikke gir din verdighet til andre og dine år til en nådeløs.
26Gjør stien for din fot jevn, så skal alle dine veier være faste.
17Hennes veier er fagre veier, alle hennes stier er fred.
15Min sønn, gå ikke på veien med dem, hold din fot borte fra deres stier.
20Hvorfor, min sønn, skulle du være beruset av en fremmed kvinne og omfavne en fremmed kvinnes fang?
21For en manns veier ligger åpne for Herrens øyne, han vurderer alle hans stier.
24for å verne deg mot den onde kvinnen, mot den fremmede kvinnens glatte tunge.
25Begjær ikke hennes skjønnhet i ditt hjerte, la ikke hennes øyelokk fange deg.
26For en prostituert kan koste en brødleiv, men en annens hustru jakter på et dyrebart liv.
12Når du går, skal skrittene dine ikke hemmes; og om du løper, snubler du ikke.
13Hold fast ved formaning, slipp den ikke; vokt den, for den er ditt liv.
14Gå ikke inn på de urettferdiges sti, og gå ikke på de ondes vei.
15Hold deg unna den, gå ikke på den; bøy av fra den og gå forbi.
11Hun er bråkete og trassig, hjemme får føttene hennes aldri ro.
12Snart ute i gata, snart på torgene; ved hvert hjørne ligger hun på lur.
6Forlat henne ikke, så vokter hun deg; elsk henne, så verner hun deg.
19De urettferdiges vei er som det dype mørket; de vet ikke hva de snubler i.
24Den klokes livsvei går oppover for at han skal vende seg bort fra dødsriket der nede.
5Så du blir bevart fra den fremmede kvinnen, fra den utenforstående som smigrer med sine ord.
20så du kan føre det til dets grense og forstå veiene til dets bolig?
5Torner og snarer er på den vranges vei; den som verner sitt liv, holder seg borte fra dem.
2På toppen av høydene ved veien, der hvor stiene møtes, har hun stilt seg.
26Og jeg fant noe mer bittert enn døden: kvinnen – hun er snarer og garn; hennes hjerte er nett, og hendene hennes er lenker. Den som er god i Guds øyne, slipper unna henne, men synderen blir fanget av henne.
6Hennes barn vil jeg ikke vise miskunn, for de er barn av utroskap.
25Ellers lærer du hans veier og får en snare for ditt eget liv.
15Vil du følge den eldgamle vei som menn med ondskap gikk?
15for å rope på dem som går forbi, på dem som går rett fram på sin vei.
16Den uerfarne kan ta veien hit! Og til den som mangler forstand, sier hun:
5Gjør mine skritt faste på dine stier, så mine føtter ikke vakler.
23Da kan du gå trygt på din vei, og din fot skal ikke snuble.
8Han gikk forbi på gata ved hennes hjørne og styrte kursen mot huset hennes.
9Den som vandrer i redelighet, går trygt, men den som forvrenger sine veier, blir avslørt.
24Det er Herren som styrer mannens steg; hvordan kan et menneske forstå sin vei?
22Med ett følger han etter henne, som en okse på vei til slakting, lik en lenket dåre som ledes til tukt.
27For en hore er en dyp grav, en fremmed kvinne en trang brønn.
33Hvor vel ordner du ikke din vei for å søke kjærlighet! Derfor har du også lært de onde dine veier.