Romerbrevet 9:18
Så viser han miskunn mot hvem han vil, og han forherder hvem han vil.
Så viser han miskunn mot hvem han vil, og han forherder hvem han vil.
Derfor viser han miskunn mot hvem han vil, og hvem han vil, forherder han.
Så viser han barmhjertighet mot hvem han vil, og han forherder hvem han vil.
Han viser altså barmhjertighet mot den han vil, og forherder den han vil.
Derfor viser han barmhjertighet mot den han vil ha barmhjertighet med, og den han vil, hardner han.
Så derfor viser han barmhjertighet mot den han vil, men den han vil, gjør han hardgjort.
Derfor viser han barmhjertighet mot hvem han vil ha barmhjertighet, og hvem han vil forherder han.
Så viser han nåde mot den han vil, og forherder den han vil.
Så har han altså miskunn med dem han vil, og hvem han vil, forherder han.
Derfor viser han miskunn mot den han vil, og forherder den han vil.
Derfor viser han miskunn mot den han vil, og den han vil, forherder han.
Derfor har han barmhjertighet med den han vil, og han herder den han vil.
Altså viser han nåde mot hvem han vil, og han forherder den han vil.
Altså viser han nåde mot hvem han vil, og han forherder den han vil.
Så viser han barmhjertighet mot den han vil, og han forherder den han vil.
So then, he has mercy on whom he wills, and he hardens whom he wills.
Så viser Han da barmhjertighet mot hvem Han vil, og forherder hvem Han vil.
Saa forbarmer han sig da over den, som han vil, men forhærder den, som han vil.
Therefore hath he mercy on whom he will have mercy, and whom he will he hardeneth.
Derfor viser han barmhjertighet mot hvem han vil, og hvem han vil forherder han.
Therefore He has mercy on whom He wills, and whom He wills He hardens.
Therefore hath he mercy on whom he will have mercy, and whom he will he hardeneth.
Derfor viser han miskunn mot den han vil, og forherder den han vil.
Så, da, gjør han barmhjertighet mot hvem Han vil, og Han forherder hvem Han vil.
Så viser han barmhjertighet mot hvem han vil, og forherder hvem han vil.
Altså er det etter hans vilje han viser nåde, og etter hans vilje han gjør hjertet hardt.
So then he hath mercy on whom he will, and whom he will be hardeneth.
So hath he mercye on whom he will and whom he will he maketh hearde herted.
Thus hath he mercy on whom he wyl: and whom he wyl, he hardeneth.
Therefore he hath mercie on whome he will, and whom he will, he hardeneth.
So hath he mercy on whom he wyll, and whom he wyll, he hardeneth.
Therefore hath he mercy on whom he will [have mercy], and whom he will he hardeneth.
So then, he has mercy on whom he desires, and he hardens whom he desires.
so, then, to whom He willeth, He doth kindness, and to whom He willeth, He doth harden.
So then he hath mercy on whom he will, and whom he will be hardeneth.
So then he hath mercy on whom he will, and whom he will be hardeneth.
So then, at his pleasure he has mercy on a man, and at his pleasure he makes the heart hard.
So then, he has mercy on whom he desires, and he hardens whom he desires.
So then, God has mercy on whom he chooses to have mercy, and he hardens whom he chooses to harden.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Som det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.
14Hva skal vi da si? Er det urett hos Gud? Slett ikke!
15For han sier til Moses: Jeg vil vise miskunn mot den jeg vil, og jeg vil forbarme meg over den jeg vil.
16Altså beror det ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn.
17For Skriften sier til farao: Nettopp til dette reiste jeg deg opp, for at jeg skulle vise min makt på deg og for at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden.
19Da vil du si til meg: Hvorfor klandrer han da ennå? Hvem har stått imot hans vilje?
20Men, menneske, hvem er du som går i rette med Gud? Kan vel det som er formet, si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?
21Har ikke pottemakeren råderett over leiren, så han av den samme leireklumpen kan lage ett kar til ære og et annet til vanære?
22Hva om Gud, enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, bar over med stor tålmodighet med vredens kar, som var gjort i stand til undergang,
23og for å gjøre kjent sin herlighets rikdom over miskunnens kar, som han på forhånd hadde gjort i stand til herlighet—
24slike som han også kalte, det vil si oss, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?
19Han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og kunngjøre Herrens navn for deg. Jeg vil være nådig mot den jeg vil være nådig mot, og jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg vil vise barmhjertighet.
12Men Herren gjorde Faraos hjerte hardt, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt til Moses.
29For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake.
30For slik som dere en gang var ulydige mot Gud, men nå har fått barmhjertighet på grunn av deres ulydighet,
31slik er også disse nå ulydige, for at de ved den barmhjertighet som er vist dere, også selv skal få barmhjertighet.
32For Gud har innestengt alle under ulydigheten, for at han skal vise barmhjertighet mot dem alle.
1Herren sa til Moses: Gå til farao! For jeg har gjort hjertet hans og hjertet til hans tjenere hardt, for at jeg kan gjøre disse tegnene mine midt iblant dem.
20Men Herren gjorde faraos hjerte hardt, og han lot ikke israelittene dra.
32For selv om han volder sorg, forbarmer han seg etter sin store miskunn.
27Men Herren gjorde faraos hjerte hardt, og han ville ikke la dem gå.
15Da sa magikerne til Farao: «Det er Guds finger!» Men Faraos hjerte ble hardt, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt.
34Da Farao så at regnet, haglet og tordenen hadde opphørt, fortsatte han å synde; han gjorde hjertet sitt hardt, både han og tjenerne hans.
35Faraos hjerte ble hardt, og han lot ikke israelittene dra, slik Herren hadde sagt gjennom Moses.
6Hvorfor forherder dere hjertene deres slik egypterne og farao forherdet sine? Var det ikke slik: Da han hadde handlet hardt med dem, lot de dem gå, og de dro av sted.
4Han er vis i hjertet og mektig i kraft; hvem har satt seg opp mot ham og kom velberget fra det?
13Men Faraos hjerte ble hardt, og han ville ikke høre på dem, slik Herren hadde sagt.
14Herren sa til Moses: Faraos hjerte er hardt; han nekter å la folket gå.
5Men med din hardhet og ditt uomvendte hjerte samler du deg opp vrede til vredens dag og åpenbaringen av Guds rettferdige dom.
8Herren forherdet hjertet til Farao, kongen i Egypt, og han forfulgte israelittene; men israelittene dro ut med løftet hånd.
11(før de ennå var født og ikke hadde gjort verken godt eller ondt, for at Guds hensikt med utvelgelsen skulle stå fast—
13For dommen er uten barmhjertighet mot den som ikke har vist barmhjertighet; men barmhjertigheten triumferer over dommen.
30Og dem han forut bestemte, dem kalte han også; og dem han kalte, dem rettferdiggjorde han også; og dem han rettferdiggjorde, dem herliggjorde han også.
31Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss?
21Herren sa til Moses: «Når du drar tilbake til Egypt, skal du sørge for å gjøre alle de undergjerningene jeg har lagt i din hånd, for Farao. Men jeg vil forherde hans hjerte, så han ikke lar folket gå.
9Herren sa til Moses: Farao kommer ikke til å høre på dere, for at mine under skal bli mange i landet Egypt.
10Moses og Aron gjorde alle disse under for farao. Men Herren forherdet faraos hjerte, og han lot ikke israelittene dra fra sitt land.
4Jeg vil forherde Faraos hjerte, og han skal jage etter dem. Så vil jeg bli herliggjort på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren. Og de gjorde slik.
13Enten til tukt, eller for hans land, eller til miskunn, lar han det skje.
12Se, han river bort; hvem kan hindre ham? Hvem kan si til ham: Hva er det du gjør?
6Men er det av nåde, er det ikke lenger av gjerninger; ellers er nåden ikke lenger nåde. Og er det av gjerninger, er det ikke lenger nåde; ellers er gjerningen ikke lenger gjerning.
7Hva så? Det Israel søker, har de ikke oppnådd; men de utvalgte har oppnådd det, og de andre ble forherdet.
3Men jeg vil gjøre Faraos hjerte hardt, og jeg vil gjøre mine tegn og mine under mange i Egypt.
18Hvem er en Gud som du, som tilgir skyld og går forbi overtredelse hos en rest av sin arv? Han holder ikke fast på vreden for alltid, for han har glede i miskunn.
19Jeg vil sette et skille mellom mitt folk og ditt. I morgen skal dette tegnet skje.»
9Og at folkeslagene skal prise Gud for hans miskunn, som det står skrevet: "Derfor vil jeg prise deg blant folkeslagene og lovsynge ditt navn."
13Men han er én; hvem kan vende ham? Det han vil, det gjør han.
5Han forutbestemte oss til å få barnekår ved Jesus Kristus, til seg selv, etter sin viljes gode behag,
17Likevel setter du deg opp mot mitt folk og vil ikke la dem dra.