1 Samuelsbok 18:15
Da Saul så hvor stor framgang han hadde, ble han redd for ham.
Da Saul så hvor stor framgang han hadde, ble han redd for ham.
Da Saul så at han oppførte seg svært klokt, ble han redd for ham.
Da Saul så at han lyktes meget, ble han redd for ham.
Da Saul så at han bar seg svært klokt ad, fryktet han ham.
Da Saul så hvor stor framgang David hadde, ble han enda mer redd for ham.
Da Saul så at han oppførte seg meget klokt, ble han redd for ham.
Da Saul så at David oppførte seg meget forstandig, ble han redd.
Da Saul så at David oppførte seg meget klokt, ble han redd ham.
Da Saul så hvor stor framgang David hadde, ble han enda mer redd for ham.
Da Saul så at David oppførte seg meget klokt, ble han redd for ham.
Da Saul så hvor klokt han opptrådte, ble han redd for ham.
Da Saul så at David oppførte seg meget klokt, ble han redd for ham.
Da Saul så at han var meget klok, ble han redd for ham.
When Saul saw how successful David was, he became afraid of him.
Da Saul så hvor godt det gikk for David, ble han enda mer redd for ham.
Og der Saul saae, at han handlede saare klogeligen, da gruede han for hans Ansigt.
Wherefore when Saul saw that he behaved himself very wisely, he was afraid of him.
Da Saul så at han oppførte seg meget klokt, fryktet han ham.
Therefore when Saul saw that he behaved himself very wisely, he was afraid of him.
Wherefore when Saul saw that he behaved himself very wisely, he was afraid of him.
Da Saul så at han oppførte seg veldig klokt, ble han redd for ham.
Da Saul så at David var veldig klok, fryktet han ham.
Og da Saul så at han oppførte seg meget klokt, fryktet han ham.
Da Saul så hvor klokt han handlet, ble han redd for ham.
Now whan Saul sawe that he was so exceadynge wyse, he stode in feare of him.
Wherefore when Saul saw that he was very wise, he was afrayde of him.
Wherefore when Saul sawe that he was so exceeding wise, he was afrayde of him.
Wherefore when Saul saw that he behaved himself very wisely, he was afraid of him.
When Saul saw that he behaved himself very wisely, he stood in awe of him.
and Saul seeth that he is acting very wisely, and is afraid of him,
And when Saul saw that he behaved himself very wisely, he stood in awe of him.
And when Saul saw that he behaved himself very wisely, he stood in awe of him.
And when Saul saw how wisely he did, he was in fear of him.
When Saul saw that he behaved himself very wisely, he stood in awe of him.
When Saul saw how very successful he was, he was afraid of him.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Saul kastet spydet og sa: «Jeg skal spidde David til veggen.» Men David vek unna for ham to ganger.
12Saul ble redd for David, for Herren var med ham, men hadde forlatt Saul.
13Derfor fjernet Saul ham fra seg og satte ham til tusenmannsfører. Han gikk ut og kom inn foran folket.
14David hadde stor framgang på alle sine veier, for Herren var med ham.
5David dro ut og hadde framgang i alt Saul sendte ham til. Saul satte ham over krigsmennene, og han ble godt likt av hele folket og også av Sauls tjenere.
28Saul så og forsto at Herren var med David, og at Mikal, Sauls datter, elsket ham.
29Da ble Saul enda mer redd for David, og Saul var Davids fiende alle dager.
30Filisternes høvdinger dro ut i krig. Hver gang de dro ut, hadde David større framgang enn alle Sauls tjenere, og navnet hans ble høyt aktet.
5Da Saul så filisternes leir, ble han svært redd, og hjertet hans skalv sterkt.
9Fra den dagen og framover så Saul med mistenksomt blikk på David.
11Da Saul og hele Israel hørte filisterens ord, ble de forferdet og svært redde.
31Det David hadde sagt, ble kjent; de fortalte det for Saul, og han lot ham hente.
32David sa til Saul: «La ingen miste motet på grunn av ham! Din tjener skal gå og kjempe mot denne filisteren.»
33Men Saul sa til David: «Du kan ikke gå mot denne filisteren og kjempe med ham. Du er bare en gutt, og han har vært kriger fra sin ungdom.»
34Da sa David til Saul: «Din tjener var gjeter for sin far. Kom det en løve eller en bjørn og tok et lam fra flokken,
10Presten sa: Sverdet til filisteren Goliat, han som du slo i Eladalen, det ligger her, svøpt i en kappe bak efoden. Vil du ta det for deg, så ta det; for her er det ikke noe annet enn det. David sa: Det finnes ikke maken til det. Gi det til meg.
16Men hele Israel og Juda elsket David, for han gikk ut og kom inn foran dem.
12Akis’ tjenere sa til ham: Er ikke dette David, kongen i landet? Var det ikke om ham de sang i dansen: «Saul slo sine tusen, og David sine ti tusen»?
17Davids navn ble kjent i alle land, og Herren lot frykten for ham komme over alle folkene.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul ble meget glad i ham, og David ble hans våpenbærer.
22Saul sendte bud til Isai og sa: «La David bli hos meg, for han har funnet velvilje i mine øyne.»
24Alle israelittene, så snart de så mannen, flyktet for ham og var svært redde.
9Så brøt David opp etterpå, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Min herre konge! Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned.
9David ble redd for Herren den dagen og sa: Hvordan kan Herrens ark komme til meg?
11Isj-Bosjet våget ikke lenger å svare Abner et ord, fordi han var redd for ham.
15Da David skjønte at Saul hadde dratt ut for å søke hans liv, var David i Sifs ørken, i skogen.
12Den dagen ble David redd for Gud og sa: «Hvordan skal jeg få Guds ark hjem til meg?»
26Saul gikk på den ene siden av fjellet, og David og hans menn på den andre siden. David skyndte seg for å komme bort fra Saul, men Saul og hans menn var i ferd med å omringe David og hans menn for å fange dem.
18En av de unge mennene svarte: «Jeg har sett en sønn av Isai fra Betlehem som kan spille. Han er en sterk og dyktig kriger, forstandig i tale og en vakker mann, og Herren er med ham.»
1Saul talte til Jonatan, sin sønn, og til alle sine tjenere om å drepe David. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt svært av David.
2Jonatan fortalte David: «Saul, min far, søker å drepe deg. Vær derfor på vakt i morgen tidlig; hold deg i skjul og gjem deg.»
24Sauls tjenere fortalte ham: «Slik talte David.»
17Da kjente Saul igjen Davids stemme og sa: Er det din stemme, min sønn David? David svarte: Det er min stemme, min herre konge.
7Da ropte Jonatan på David og fortalte ham alt dette. Så førte Jonatan David til Saul, og han var hos ham som før.
8Kampen blusset opp igjen. David dro ut og kjempet mot filisterne og påførte dem et stort nederlag, og de flyktet for ham.
3Saul slo leir på Hakkilahøyden, som ligger rett imot Jesjimon, ved veien. David oppholdt seg i ørkenen. Da han så at Saul var kommet etter ham ut i ørkenen,
4sendte David ut speidere og fikk visshet om at Saul var kommet.
25Så sa Saul til David: Velsignet være du, min sønn David! Du vil gjøre storverk, og du vil lykkes. Deretter gikk David sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.
7Han sa til mennene sine: Det være langt fra meg, for Herrens skyld, å gjøre dette mot min herre, mot Herrens salvede, å rekke ut hånden mot ham, for han er Herrens salvede.
37David sa: «Herren, som berget meg fra løvens og bjørnens hånd, han skal berge meg fra denne filisterens hånd.» Da sa Saul til David: «Gå! Herren være med deg.»
22Saul befalte tjenerne sine: «Snakk med David i hemmelighet og si: ‘Se, kongen har behag i deg, og alle tjenerne hans elsker deg. Så bli nå kongens svigersønn.’»
3Da tok Saul tre tusen utvalgte menn fra hele Israel og dro for å lete etter David og mennene hans ved Steinbukkklippene.
1David sa til seg selv: Nå kommer jeg til å miste livet en dag for Sauls hånd. Det er ikke noe bedre for meg enn å flykte til filisterlandet. Da vil Saul gi opp å lete mer etter meg i hele Israels område, og jeg skal slippe unna hans hånd.
14Da sa David til ham: Hvordan kunne du ikke være redd for å rekke ut hånden og gjøre ende på Herrens salvede?
52Hele Sauls tid var det hard kamp mot filisterne. Hver gang Saul så en tapper og dyktig mann, tok han ham inn i sin tjeneste.
57Da David kom tilbake etter at han hadde felt filisteren, tok Abner ham med og førte ham fram for Saul, med filisterens hode i hånden.
19Det ble meldt til Saul: «Se, David er i Najot i Rama.»
13Saul sa til ham: Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg ved at du gav ham brød og et sverd og spurte Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og ligge i bakhold som i dag?
16Må Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se og føre min sak og gi meg rett og fri meg fra din hånd.
21Kvinnen kom bort til Saul og så at han var svært skremt. Hun sa til ham: Se, din tjenestekvinne har hørt på deg. Jeg har satt livet mitt i fare og gjort som du sa til meg.