Nehemja 4:1
Da Sanballat og Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at reparasjonen av Jerusalems murer gikk framover, fordi bruddene begynte å lukkes, ble de svært sinte.
Da Sanballat og Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at reparasjonen av Jerusalems murer gikk framover, fordi bruddene begynte å lukkes, ble de svært sinte.
Men da Sanballat hørte at vi holdt på å bygge muren, ble han rasende og svært opprørt, og han spottet jødene.
Da Sanballat og Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at utbedringen av Jerusalems murer skred fram, fordi bruddene begynte å bli tettet, ble de svært sinte.
Da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han harm og svært ergret, og han spottet jødene.
Og det skjedde, da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og ashdodittene hørte at repareringen av Jerusalems murer hadde gjort betydelig fremgang, og at de ødelagte delene var blitt reparert, ble de fylt med brennende sinne.
Men det skjedde, da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han meget vred og full av harme, og han spottet jødene.
Men det skjedde at da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han rasende, og han begynte å håne jødene.
Da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han rasende og svært sint, og han hånte jødene.
Da folket fra Sanballat og Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene hørte at muren i Jerusalem ble gjenoppbygget og at åpningene begynte å bli tettet igjen, ble de svært sinte.
Men det skjedde at da Sanballat hørte at vi bygget muren, ble han sint, og ble meget forarget, og han spottet jødene.
Men det skjedde at da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han sint, ble dypt indigneret og hånet jødene.
Men det skjedde at da Sanballat hørte at vi bygget muren, ble han sint, og ble meget forarget, og han spottet jødene.
Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og ashdodittene hørte at Jerusalems murer ble gjenopprettet og at sprekkene begynte å tettes, ble de svært sinte.
When Sanballat, Tobiah, the Arabs, the Ammonites, and the Ashdodites heard that the restoration of the walls of Jerusalem was advancing and that the gaps were being closed, they were very angry.
Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og ashdodittene hørte at reparasjonen av Jerusalems murer skred frem og at de ødelagte delene begynte å bli tettet, ble de meget rasende.
Og det skede, der Saneballat hørte, at vi byggede Muren, da optændtes hans (Vrede), og han blev meget fortørnet, og han bespottede Jøderne.
But it came to pass, that when Sanballat heard that we builded the wall, he was wroth, and took great indignation, and mocked the Jews.
Da Sanballat fikk vite at vi bygde muren, ble han sint og full av forakt, og han hånte jødene.
But it happened that when Sanballat heard we were building the wall, he was angry, and took great indignation, and mocked the Jews.
But it came to pass, that when Sanballat heard that we builded the wall, he was wroth, and took great indignation, and mocked the Jews.
Da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han rasende og svært opprørt, og han spottet jødene.
Da Sanballat hørte at vi bygde muren, var han misfornøyd og veldig sint, og han spottet jødene,
Men da Sanballat hørte at vi bygde muren, ble han rasende og svært forbitret, og han hånte jødene.
Da Sanballat hørte at vi bygget muren, ble han veldig sint, og i sin vrede hånte han jødene.
But it came to pass that, when Sanballat heard that we were building the wall, he was wroth, and took great indignation, and mocked the Jews.
But it came to pass, that when Sanballat heard that we builded the wall, he was wroth, and took great indignation, and mocked the Jews.
Bvt whan Saneballat herde that we builded ye wall, he was wroth, & toke greate indignacio & mocked ye Iewes
Bvt when Sanballat heard that we builded the wall, then was he wroth and sore grieued, and mocked the Iewes,
But when Sanaballat hearde that we buylded the wall, he was wroth in him selfe, and toke great indignation, and mocked the Iewes:
¶ But it came to pass, that when Sanballat heard that we builded the wall, he was wroth, and took great indignation, and mocked the Jews.
But it happened that when Sanballat heard that we were building the wall, he was angry, and took great indignation, and mocked the Jews.
And it cometh to pass, when Sanballat hath heard that we are building the wall, that it is displeasing to him, and he is very angry and mocketh at the Jews,
But it came to pass that, when Sanballat heard that we were building the wall, he was wroth, and took great indignation, and mocked the Jews.
But it came to pass that, when Sanballat heard that we were building the wall, he was wroth, and took great indignation, and mocked the Jews.
Now, Sanballat, hearing that we were building the wall, was very angry, and in his wrath made sport of the Jews.
But it happened that when Sanballat heard that we were building the wall, he was angry, and took great indignation, and mocked the Jews.
Opposition to the Work Continues(3:33) Now when Sanballat heard that we were rebuilding the wall he became angry and was quite upset. He derided the Jews,
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2De slo seg sammen for å komme og angripe Jerusalem og skape forvirring der.
3Men vi ba til vår Gud og satte vakt mot dem dag og natt på grunn av dem.
4Juda sa: «Bærernes kraft svikter, og steinrøysa er stor; vi makter ikke å bygge på muren.»
5Fiendene våre sa: «De skal verken vite eller se noe før vi er midt iblant dem og dreper dem og får stanset arbeidet.»
6Da kom jødene som bodde nær dem, og de sa til oss igjen og igjen, ti ganger: «Hvor dere enn vender dere, vil de komme mot oss.»
7Da stilte jeg opp folk i de lave partiene, bak muren, på de åpne stedene. Jeg stilte dem etter familier med sverdene sine, spydene sine og buene sine.
8Jeg så det, sto fram og sa til stormennene, lederne og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Husk Herren, den store og fryktinngytende. Kjemp for brødrene deres, sønnene og døtrene deres, konene deres og husene deres.»
9Da fiendene våre hørte at saken var blitt kjent for oss og at Gud hadde gjort deres plan til intet, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
10Fra den dagen gjorde halvparten av mine unge menn arbeidet, mens den andre halvparten sto med spydene, skjoldene, buene og brynjene. Lederne sto bak hele Juda.
11De som bygde på muren, og de som bar og lastet, arbeidet slik: Med den ene hånden gjorde hver sitt arbeid, og med den andre holdt de våpenet.
12Hver av byggerne hadde sverdet festet ved hoften mens de bygde. Hornblåseren sto ved min side.
16Myndighetene visste ikke hvor jeg hadde gått eller hva jeg gjorde. Verken jødene, prestene, stormennene, embetsmennene eller de øvrige som skulle gjøre arbeidet, hadde jeg til da fortalt noe.
17Jeg sa til dem: Dere ser den nøden vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner og portene er brent opp. Kom, la oss bygge Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til spott.
18Jeg fortalte dem også om min Guds gode hånd over meg, og om kongens ord som han hadde sagt til meg. Da sa de: La oss reise oss og bygge! Og de styrket hendene sine til dette gode verket.
19Men da Sanballat horonitten, Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, og Gesjem araberen hørte det, spottet og hånte de oss og sa: Hva er det dere holder på med? Vil dere gjøre opprør mot kongen?
20Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil gi oss framgang; vi, hans tjenere, vil reise oss og bygge. Dere har ingen del eller rett eller minne i Jerusalem.
1Da Sanballat og Tobia og Gesjem araberen og resten av våre fiender fikk høre at jeg hadde bygd muren, og at det ikke lenger var noen åpning i den – enda jeg til da ennå ikke hadde satt inn dørene i portene –.
2Da sendte Sanballat og Gesjem bud til meg og sa: «Kom, la oss møtes i landsbyene i Ono-dalen.» Men de hadde planer om å gjøre meg ondt.
10Da Sanballat horonitten og Tobia, den ammonittiske tjenestemannen, hørte det, ble de svært misfornøyde, fordi det var kommet en mann for å søke det som var til gagn for Israels barn.
11Jeg kom til Jerusalem og var der i tre dager.
15Vi fortsatte arbeidet, mens halvparten holdt spyd fra daggry til stjernene kom fram.
4De sendte til meg på denne måten fire ganger, og hver gang svarte jeg dem på samme måte.
5Sanballat sendte til meg på samme vis for femte gang sin tjener med et åpent brev i hånden.
6I det sto: «Blant folkene blir det sagt, og Gasjmu sier, at du og jødene planlegger å gjøre opprør; derfor bygger du muren. Og du vil bli deres konge, slik det sies.»
1Da hørte motstanderne av Juda og Benjamin at de som var kommet tilbake fra fangenskapet, var i ferd med å bygge et tempel for Herren, Israels Gud.
14Kom i hu, min Gud, Tobia og Sanballat etter disse gjerningene deres, og også profetinnen Noadja og de andre profetene som forsøkte å gjøre meg redd.
15Muren ble ferdig den tjuefemte dagen i Elul, på femtito dager.
16Da alle våre fiender hørte det, og alle folkene omkring oss så det, ble de svært motløse; de forsto at dette arbeidet var blitt gjort ved vår Guds hjelp.
12La kongen få vite at jødene som kom opp fra deg til oss, er kommet til Jerusalem. De bygger den opprørske og onde byen, de har fullført murene og reparert grunnvollene.
13La det nå være kjent for kongen at dersom denne byen blir bygd opp og murene blir gjenreist, vil verken skatt, avgift eller toll bli betalt, og kongenes inntekter vil lide skade.
4Da gjorde folket i landet Judas folk motløse og skremte dem for å hindre dem i å bygge.
8La det bli kjent for kongen at vi dro til provinsen Juda, til Guds store hus. Det blir bygd med store steiner, og tømmer legges i murene. Arbeidet blir utført med iver, og det går godt under deres hender.
9Da spurte vi disse eldste og sa til dem: Hvem har gitt dere tillatelse til å bygge dette huset og fullføre denne bygningen?
3På den tiden kom Tattenai, stattholderen i provinsen bortenfor Eufrat, og Sjetar-Bosnai med sine medarbeidere til dem og sa: Hvem har gitt dere tillatelse til å bygge dette huset og fullføre denne bygningen?
4Vi sa også til dem: Hva er navnene på de mennene som bygger denne bygningen?
2Da kom Hanani, en av mine brødre, sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene, de som var blitt igjen etter fangenskapet, og om Jerusalem.
3De sa til meg: De som er igjen der i provinsen, er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene hennes er brent opp.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt; jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba foran himmelens Gud.
17Verken jeg eller mine brødre, mine unge menn eller vaktene som fulgte meg, tok av oss klærne. Hver hadde våpenet med seg, også når han gikk for å hente vann.
6Jeg ble svært sint da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.
23Da avskriften av brevet fra kong Artaxerxes var blitt opplest for Rehum, stattholderen, for Shimshai, skriveren, og for kollegene deres, dro de straks til Jerusalem, til jødene, og stanset dem med makt og våpen.
18De ropte med høy røst på jødenes språk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og gjøre dem motløse, så de kunne innta byen.
16Jeg arbeidet også på denne muren, og vi kjøpte ikke jord. Alle mine tjenere var samlet der om arbeidet.
4Om Edom sier: «Vi er knust, men vi skal vende tilbake og bygge opp ruinene.» Så sier Herren over hærskarene: «De kan bygge, men jeg vil rive. De skal kalles ondskapens land og det folket som Herren er harm på for alltid.»
15for at det kan bli gjort granskning i krønikene til dine fedre. Da vil du finne i krønikene og få vite at denne byen er en opprørsk by, skadelig for konger og provinser, og at det fra eldgamle tider er blitt drevet opprør i den. Derfor ble denne byen lagt i ruiner.
7Så kom jeg til Jerusalem og forsto det onde Eljasjib hadde gjort for Tobia da han hadde laget et kammer for ham i forgårdene til Guds hus.
8Rehum, stattholderen, og Shimshai, skriveren, skrev et brev om Jerusalem til kong Artaxerxes, og det lød slik:
1Da sto øverstepresten Eljasjib sammen med prestene, hans brødre, og bygde Saueporten. De helliget den og satte inn dørene. De helliget den helt til Hundretårnet, helt til Hananel-tårnet.