Salmenes bok 60:10
Moab er mitt vaskefat; på Edom kaster jeg min sandal. Over Filisterlandet vil jeg rope i triumf.
Moab er mitt vaskefat; på Edom kaster jeg min sandal. Over Filisterlandet vil jeg rope i triumf.
Er ikke du det, Gud, du som har forkastet oss? Du, Gud, som ikke dro ut med våre hærer?
Moab er vaskefatet mitt, på Edom kaster jeg min sandal; over Filisterlandet roper jeg i triumf.
Er det ikke du, Gud, du som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke dro ut med våre hærer?
Moab er min krukke; jeg kaster min sandal over Edom; over Filistea heiser jeg mitt seiersbanner.
Vil ikke du, Gud, som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke gikk ut med våre hærer?
Vil du ikke, Gud, som har forkastet oss, hjelpe oss? Og du, Gud, som ikke gikk ut med våre hærer?
Moab er min vaskebalje, jeg kaster min sko over Edom; filisterland, rop av glede over meg.
Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sko; over Filisterland roper jeg høyt.
Vil ikke du, Gud, som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke dro ut med våre hærer?
Skal du ikke, O Gud, som har forkastet oss? Og du, O Gud, som ikke dro ut med våre hærer?
Vil ikke du, Gud, som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke dro ut med våre hærer?
Moab er min vaskeskål, på Edom kaster jeg min sandal; mot Filistia jubler jeg i triumf.
Moab is my washbasin; upon Edom I cast my sandal; over Philistia I shout in triumph.
Moab er mitt vaskevannsfat; på Edom kaster jeg min sko. Over Filistea jubler jeg.
Moab er min Vaskepotte, jeg vil kaste min Sko over Edom; du Philisters (Land)! raab (for Glæde) over mig.
Wilt not thou, O God, which hadst cast us off? and thou, O God, which didst not go out with our armies?
Vil ikke du, Gud, som har forkastet oss? Og du, Gud, som ikke gikk med våre hærer?
Will You not, O God, who had cast us off? And You, O God, who did not go out with our armies?
Wilt not thou, O God, which hadst cast us off? and thou, O God, which didst not go out with our armies?
Har ikke du, Gud, forkastet oss? Du drar ikke ut med våre hærer, Gud.
Er det ikke du, Gud, som har kastet oss bort? Og går du ikke ut, Gud, med våre hærer?
Har ikke du, Gud, kastet oss bort? Og du går ikke ut med våre hærstyrker, Gud.
Har ikke du støtt oss bort, Gud? Og du har ikke gått med våre hærer.
Shalt not thou do it, o God, thou yt hast cast vs out: thou God, yt wentest not out wt or hoostes?
Wilt not thou, O God, which hadest cast vs off, & didest not go forth, O God, with our armies?
Hast not thou remoued vs from thence O Lorde? and wylt not thou O Lorde go out with our hoastes?
[Wilt] not thou, O God, [which] hadst cast us off? and [thou], O God, [which] didst not go out with our armies?
Haven't you, God, rejected us? You don't go out with our armies, God.
Is it not Thou, O God? hast Thou cast us off? And dost Thou not go forth, O God, with our hosts!
Hast not thou, O God, cast us off? And thou goest not forth, O God, with our hosts.
Hast not thou, O God, cast us off? And thou goest not forth, O God, with our hosts.
Have not you put us away, O God? and you have not gone out with our armies.
Haven't you, God, rejected us? You don't go out with our armies, God.
Have you not rejected us, O God? O God, you do not go into battle with our armies.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Moab er mitt vaskefat, på Edom kaster jeg min sandal; over Filisterlandet roper jeg ut et seiersrop.
11Hvem fører meg til den befestede byen? Hvem leder meg til Edom?
12Er det ikke du, Gud, som har forkastet oss? Du går ikke ut med våre hærer.
9I Gud roser vi oss hele dagen, og ditt navn vil vi prise for alltid. Sela.
10Likevel har du forkastet oss og gjort oss til skamme; du drar ikke ut med våre hærer.
1Til korlederen. Etter «Sjasjan-Edut». Miktam. Av David. Til å lære.
2For du er min sterke borg, Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå i sorg, plaget av fienden?
11Hvem vil føre meg til den befestede byen? Hvem leder meg helt til Edom?
12Er det ikke du, Gud, som har forkastet oss og ikke drar ut med våre hærer?
9Gilead er min, og Manasse er min; Efraim er hjelmen for mitt hode, Juda er min herskerstav.
1En læresalme av Asaf. Gud, hvorfor har du støtt oss bort for alltid? Hvorfor ryker din vrede mot sauene på din beitemark?
9Hvorfor er du som en forvirret mann, som en helt som ikke makter å frelse? Men du er midt iblant oss, Herre, og ditt navn er nevnt over oss. Forlat oss ikke!
22For du har da ikke forkastet oss helt? Er du virkelig så harm på oss?
1Hvorfor, Herre, står du langt borte og skjuler deg i nødens tider?
23For din skyld blir vi drept hele dagen; vi blir regnet som sauer til slakt.
24Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Reis deg! Forkast oss ikke for alltid.
9Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
10Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sorgkledd, under fiendens undertrykkelse?
20Hvorfor glemmer du oss for alltid? Hvorfor forlater du oss så lenge?
7Gud lar de ensomme bo i et hjem, han fører fanger ut til lykke; men de trassige må bo i et knusktørt land.
10Og nå: Se, ammonittene og moabittene og folket fra Se’ir-fjellene, som du ikke lot Israel gå gjennom da de kom fra Egypt, men de gikk utenom dem og gjorde ikke ende på dem,
11se hvordan de lønner oss! De kommer for å drive oss bort fra din eiendom som du lot oss ta i eie.
12Vår Gud, vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke styrke mot denne store hæren som kommer mot oss; vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.»
18La din hånd være over mannen ved din høyre hånd, over menneskesønnen som du har gjort sterk for deg.
2Hvorfor skal folkene si: Hvor er deres Gud?
9Skjul ikke ansiktet ditt for meg, vis ikke din tjener bort i vrede. Du har vært min hjelp. Forlat meg ikke, og gi meg ikke opp, du min frelses Gud.
17fordi jeg hører hånerens og spotterens røst, fra fienden og den hevngjerrige.
18Alt dette har kommet over oss, men vi har ikke glemt deg, og vi har ikke vært troløse mot din pakt.
19Vårt hjerte har ikke veket tilbake, våre skritt har ikke bøyd av fra din vei.
20Du har knust oss på et sted der sjakaler holder til og dekket oss med dødsskyggens mørke.
7De samler seg, de ligger på lur; de speider etter mine skritt, de venter på å ta mitt liv.
45Du gjorde oss til skarn og avfall blant folkene.
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
8Men om du går, så vær modig til strid! Gud vil la deg falle for fienden, for hos Gud står makten til å hjelpe og til å felle.
21De som gjengjelder ondt for godt, står meg imot; de er mot meg fordi jeg søker det gode.
14Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen møter min bønn deg.
43Du dekket deg med vrede og forfulgte oss; du drepte uten å vise medlidenhet.
19Men i dag har dere forkastet deres Gud, han som frelser dere fra alle ulykkene og trengslene deres. Dere sa til ham: Sett en konge over oss! Still dere nå fram for Herren etter stammene og ættegruppene deres.
28Der er Benjamin, den yngste, som hersker over dem; Judas fyrster i flokk, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster.
13Men dere forlot meg og dyrket andre guder. Derfor vil jeg ikke lenger berge dere.
6De sa ikke: «Hvor er Herren, han som førte oss opp fra Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, et land av ødemark og groper, et land av tørke og dødsskygge, et land som ingen gikk gjennom og hvor ingen bodde?»
42Gå ikke opp! For Herren er ikke midt iblant dere – ellers blir dere slått av fiendene deres.
11De sier: Gud har forlatt ham; jag ham og grip ham, for det finnes ingen som redder.
10Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud
12Reis deg, Herre! Gud, løft din hånd, glem ikke de hjelpeløse.
14skal vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse folkeslagene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
17Hvorfor lar du oss, Herre, vike av fra dine veier? Hvorfor gjør du vårt hjerte hardt så vi ikke frykter deg? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, for stammene som er din arv.
17Gjorde ikke du dette mot deg selv ved at du forlot Herren din Gud, mens han ledet deg på veien?
14Gud, hovmodige har reist seg mot meg, en flokk av voldsmenn står meg etter livet; de har ikke deg for øye.