Salmenes bok 42:9
Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende under fiendens undertrykkelse?
Om dagen sender Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
Jeg sier til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg under fiendens trykk?
På dagen gir Herren sin nåde, og om natten synger jeg med ham, en bønn til min Gud som lever.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg vandre i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til Gud min klippe: Hvorfor har du glemt meg? hvorfor bekymrer jeg meg for fiendens undertrykkelse?
Herren vil gi sin miskunn om dagen, og hans sang vil være hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud.
Om dagen vil Herren by sitt miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til min klippe, til Gud: «Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor sørger jeg på grunn av min fiendes undertrykkelse?»
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Om dagen sender Herren sin miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.
By day the LORD commands his steadfast love, and at night his song is with me—a prayer to the God of my life.
Om dagen vil Herren sende sin kjærlighet, og om natten skal hans sang være med meg, en bønn til mitt livs Gud.
Herren skal befale sin Miskundhed om Dagen, og om Natten skal hans Sang være hos mig, (ja) en Bøn til mit Livs Gud.
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
I will say to God my rock, Why have You forgotten me? why do I go mourning because of the oppression of the enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
Jeg vil spørre Gud, min klippe: "Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?"
Jeg sier til Gud, min klippe: 'Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?'
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg sier til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av mine fienders undertrykkelse?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will say{H8799)} unto God my rock, Why hast thou forgotten{H8804)} me? why go{H8799)} I mourning{H8802)} because of the oppression of the enemy{H8802)}?
Whyle my bones are broken, & whyle myne enemies cast me in the tethe,
I wil say vnto God, which is my rocke, Why hast thou forgotten mee? why goe I mourning, when the enemie oppresseth me?
I wyll say vnto the Lorde of my strength: why hast thou forgotten me, why go I thus heauyly through the oppression of myne enemie?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will ask God, my rock, "Why have you forgotten me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?"
I say to God my rock, `Why hast Thou forgotten me? Why go I mourning in the oppression of an enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will say to God my Rock, Why have you let me go from your memory? why do I go in sorrow because of the attacks of my haters?
I will ask God, my rock, "Why have you forgotten me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?"
I will pray to God, my high ridge:“Why do you ignore me? Why must I walk around mourning because my enemies oppress me?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Skaff meg rett, Gud, og før min sak mot et folk uten troskap! Fri meg fra svikefulle og urettferdige mennesker.
2For du er min sterke borg, Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg gå i sorg, plaget av fienden?
10Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sorgkledd, under fiendens undertrykkelse?
11Det går som en knusende smerte i mine bein når mine motstandere håner meg, når de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud?
2Som hjorten lengter etter bekker med vann, slik lengter min sjel etter deg, Gud.
3Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds ansikt?
4Mine tårer er mitt brød dag og natt, når de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud?
5Dette vil jeg minnes, og jeg øser ut min sjel i meg: hvordan jeg gikk med mengden, gikk i prosesjon til Guds hus med jubel og takk, en folkemengde som holdt høytid.
6Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, hvorfor er du urolig i meg? Vent på Gud! For jeg skal ennå prise ham, hans åsyns frelse.
7Min Gud, min sjel er nedbøyd i meg; derfor vil jeg minnes deg fra Jordans land og Hermonhaugene, fra Misar-fjellet.
8Dyp roper til dyp ved larmen av dine fossefall; alle dine brenninger og bølger har gått over meg.
1Til korlederen. En salme av David.
2Hvor lenge, Herre, vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ansiktet for meg?
14Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen møter min bønn deg.
1For korlederen. Etter «Hjorten ved morgengry». En salme av David.
2Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra å frelse meg, langt borte fra ordene i mitt klagerop?
24Hvorfor skjuler du ansiktet og regner meg som din fiende?
24Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre? Reis deg! Forkast oss ikke for alltid.
4Så vil jeg gå til Guds alter, til Gud, min glede og min jubel. Jeg vil prise deg med harpe, Gud, min Gud.
5Hvorfor er du så nedstemt, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.
9Har hans miskunn tatt slutt for alltid? Har hans løfte opphørt fra slekt til slekt?
1Av David. Til deg roper jeg, Herren; min klippe, vær ikke taus mot meg! For hvis du tier for meg, blir jeg lik dem som går ned i graven.
3For fienden har forfulgt meg, han har knust mitt liv til jorden. Han har satt meg i mørket som de for lengst døde.
4Min ånd svinner hen i meg, mitt hjerte er lamslått i mitt indre.
17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
3Jeg har sunket i dyp gjørme uten fotfeste; jeg er kommet i dypt vann, og strømmen skyller over meg.
11Hvem fører meg til den befestede byen? Hvem leder meg til Edom?
9Skjul ikke ansiktet ditt for meg, vis ikke din tjener bort i vrede. Du har vært min hjelp. Forlat meg ikke, og gi meg ikke opp, du min frelses Gud.
4Se til meg og svar meg, Herre, min Gud! Opplys øynene mine, så jeg ikke sovner inn i døden.
49Hvem er den mann som kan leve uten å se døden, som kan fri sin sjel fra dødsrikets hånd? Sela.
3Gi akt på meg og svar meg! Jeg er urolig i min klage og stønner.
1Hvorfor, Herre, står du langt borte og skjuler deg i nødens tider?
21De som gjengjelder ondt for godt, står meg imot; de er mot meg fordi jeg søker det gode.
2Min røst roper til Gud; min røst roper til Gud, og han lytter til meg.
3På nødens dag søker jeg Herren; om natten rekker jeg ut hånden uten å bli trett, min sjel nekter å la seg trøste.
14For jeg hører mange hviske: «Skrekk fra alle kanter!» Når de samler seg mot meg, pønser de på å ta livet mitt.
1En læresalme av Asaf. Gud, hvorfor har du støtt oss bort for alltid? Hvorfor ryker din vrede mot sauene på din beitemark?
13For han som krever blod, husker dem; han glemmer ikke de hjelpeløses rop.
2Hør, Gud, mitt rop, lytt til min bønn.
2Han sa: Herren er min klippe, min borg og min befrier.
21De har hørt at jeg stønner; det finnes ingen trøster for meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gledet seg fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kunngjorde. La dem bli som meg.
11De sier: Gud har forlatt ham; jag ham og grip ham, for det finnes ingen som redder.
7Bare han er min klippe og min frelse, min borg; jeg skal ikke rokkes.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
27Hvorfor sier du, Jakob, og taler du, Israel: Min vei er skjult for Herren, min rett blir forbigått av min Gud?
14Som svale og trane kvitrer jeg, jeg stønner som en due; mine øyne blir matte, vendt mot det høye. Herre, jeg er i nød – gå i borgen for meg!
8HERRE, i din velvilje gjorde du mitt fjell fast som en festning. Men da du skjulte ditt ansikt, ble jeg forferdet.
10Moab er mitt vaskefat; på Edom kaster jeg min sandal. Over Filisterlandet vil jeg rope i triumf.
27Om jeg sier: Jeg vil glemme min klage, legge av mitt tungsinne og være blid,
46Du har forkortet hans ungdoms dager, du har kledd ham i skam. Sela.