Jobs bok 9:27

Norsk lingvistic Aug 2025 (lang sys-tekst)

Om jeg sier: Jeg vil glemme min klage, legge av mitt tungsinne og være blid,

Tilleggsressurser

Andre oversettelser

Henviste vers

  • Job 7:13 : 13 Når jeg sier: «Min seng skal trøste meg, mitt leie skal lette min klage,»
  • Sal 77:2-3 : 2 Min røst roper til Gud; min røst roper til Gud, og han lytter til meg. 3 På nødens dag søker jeg Herren; om natten rekker jeg ut hånden uten å bli trett, min sjel nekter å la seg trøste.
  • Jer 8:18 : 18 Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
  • Job 7:11 : 11 Også jeg: Jeg vil ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitterhet.

Lignende vers (AI)

Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.

  • 20Er ikke mine dager få? La meg være, vend deg fra meg, så jeg kan få litt lindring,

  • 77%

    28så gruer jeg for all min smerte; jeg vet at du ikke vil frikjenne meg.

    29Jeg er dømt skyldig. Hvorfor skulle jeg da streve forgjeves?

  • 77%

    1Jeg er trett av mitt liv; jeg vil gi min klage fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitterhet.

    2Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke! La meg få vite hvorfor du fører sak mot meg.

  • 77%

    9Om bare Gud ville være villig til å knuse meg, slippe løs sin hånd og gjøre ende på meg!

    10Da ville det ennå være min trøst; jeg ville juble i ubarmhjertig smerte, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.

    11Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle holde ut?

  • 18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.

  • 19Hvem vil føre sak mot meg? Da tier jeg og dør.

  • 76%

    5Jeg ville styrket dere med min munn, og leppenes bevegelser kunne lindre deres smerte.

    6Hvis jeg taler, blir ikke smerten min lindret; og hvis jeg tier, hva forsvinner da fra meg?

  • 75%

    11Også jeg: Jeg vil ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitterhet.

    12Er jeg havet eller et sjøuhyre, siden du setter vakt over meg?

    13Når jeg sier: «Min seng skal trøste meg, mitt leie skal lette min klage,»

  • 17Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.

  • 4Er min klage rettet mot mennesker? Hvordan skulle jeg da ikke bli utålmodig?

  • 73%

    14Om jeg syndet, holdt du øye med meg, og fra min skyld frikjenner du meg ikke.

    15Er jeg skyldig, ve meg! Er jeg rettferdig, våger jeg ikke å løfte hodet—mett av skam. Se min nød!

  • 15Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.

  • 9Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.

  • 72%

    17For jeg sa: La dem ikke juble over meg; når min fot vakler, gjør de seg store mot meg.

    18For jeg er nær til å halte, og min smerte er alltid for meg.

  • 16For du vil glemme din nød; du skal bare minnes den som vann som har rent bort.

  • 13Vær stille for meg, så skal jeg få tale, så får det gå meg som det vil.

  • 15Se, han dreper meg; jeg har ikke noe håp. Likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt.

  • 72%

    18Han lar meg ikke få trekke pusten, men metter meg med bitterhet.

    19Gjelder det styrke – se, han er den sterke; gjelder det retten – hvem vil stevne meg?

  • 2Jeg sa: Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med tungen. Jeg vil sette en munnkurv for min munn så lenge den ugudelige står foran meg.

  • 72%

    20Har jeg syndet, hva har jeg gjort deg, du som vokter over mennesket? Hvorfor har du gjort meg til et mål for deg, så jeg er blitt en byrde for meg selv?

    21Hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg legge meg i støvet; du vil lete etter meg, men jeg er ikke mer.

  • 13Om bare du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede har vendt seg, fastsette en tid for meg og så huske meg!

  • 3På nødens dag søker jeg Herren; om natten rekker jeg ut hånden uten å bli trett, min sjel nekter å la seg trøste.

  • 24Jeg smilte til dem, og de trodde det knapt; de lot ikke lyset i mitt ansikt falme.

  • 2Også i dag er klagen min bitter; hånden min hviler tungt over mine sukk.

  • 35Da ville jeg tale uten å frykte ham, for jeg vet at jeg ikke er slik.

  • 10Har Gud glemt å være nådig? Har han i harme stengt for sin barmhjertighet? Sela.

  • 21De har hørt at jeg stønner; det finnes ingen trøster for meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gledet seg fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kunngjorde. La dem bli som meg.

  • 11Og sier jeg: «Mørket skal dekke meg, og lyset omkring meg blir til natt»,

  • 4Se til meg og svar meg, Herre, min Gud! Opplys øynene mine, så jeg ikke sovner inn i døden.

  • 15Hadde jeg sagt: «Jeg vil tale slik», se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt.

  • 19Når mange bekymringer fyller mitt indre, gir din trøst min sjel glede.

  • 5Om dere virkelig gjør dere store mot meg og fører min skam fram mot meg,

  • 32Det jeg ikke ser, lær meg det! Har jeg gjort urett, vil jeg ikke gjøre det igjen.

  • 21Dette tar jeg til hjertet; derfor har jeg håp.

  • 6Frykt og skjelving kommer over meg, og skrekk omslutter meg.

  • 7Jeg hater dem som holder seg til tomme avguder, men jeg stoler på Herren.

  • 8Men jeg ville søke Gud, og til Gud ville jeg legge min sak.

  • 33Har jeg skjult mine overtredelser som Adam, gjemt min skyld i mitt indre,

  • 7Der kunne en rettskaffen mann føre sin sak for ham, og jeg ville bli fridd for alltid fra min dommer.