Jobs bok 7:11
Også jeg: Jeg vil ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Også jeg: Jeg vil ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Derfor vil ikke jeg holde munn; jeg vil tale i min ånds nød, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn. Jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde tilbake mine ord. Jeg vil tale om min nød og uttrykke min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde min munn lukket; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde tilbake. Jeg vil tale om min ånds kval; jeg vil klage foran min sjels bitre smerte.
Derfor vil jeg ikke holde min munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde min munn lukket; jeg vil tale i min ånds nød, klage min sjels bitre sorg.
Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min sjels angst; jeg vil klage i min ånds bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds smerte og klage med min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min sjels angst; jeg vil klage i min ånds bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde min munn tilbake; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Therefore, I will not restrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min sjels nød, jeg vil klage i min bitre smerte.
(Derfor) vil jeg heller ikke forhindre min Mund, jeg vil tale i min Aands Angest, jeg vil klage i min Sjæls Bitterhed.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale ut i min ånds engstelse; jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Derfor vil jeg ikke tie stille. Jeg vil tale i min ånds smerte. Jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Også jeg – jeg holder ikke tilbake min munn – jeg taler i min ånds nød, jeg snakker i min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min ånds forpinthet; jeg vil klage i min sjels bitterhet.
Derfor vil jeg ikke holde min munn lukket; jeg vil la ordene komme ut i åndens smerte, min sjel vil rope i bitterhet.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Therfore I will not spare my mouth, but will speake in the trouble of my sprete, in ye bytternesse of my mynde will I talke.
Therefore I will not spare my mouth, but will speake in the trouble of my spirite, and muse in the bitternesse of my minde.
Therfore I wil not spare my mouth, but I will speake in the trouble of my spirite, and muse in the bitternesse of my mynde.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
"Therefore I will not keep silent. I will speak in the anguish of my spirit. I will complain in the bitterness of my soul.
Also I -- I withhold not my mouth -- I speak in the distress of my spirit, I talk in the bitterness of my soul.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
So I will not keep my mouth shut; I will let the words come from it in the pain of my spirit, my soul will make a bitter outcry.
"Therefore I will not keep silent. I will speak in the anguish of my spirit. I will complain in the bitterness of my soul.
Job Remonstrates with God“Therefore, I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Jeg er trett av mitt liv; jeg vil gi min klage fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitterhet.
2Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke! La meg få vite hvorfor du fører sak mot meg.
12Er jeg havet eller et sjøuhyre, siden du setter vakt over meg?
13Når jeg sier: «Min seng skal trøste meg, mitt leie skal lette min klage,»
4Er min klage rettet mot mennesker? Hvordan skulle jeg da ikke bli utålmodig?
18Han lar meg ikke få trekke pusten, men metter meg med bitterhet.
15Hva skal jeg si? Han har talt til meg, og han har gjort det. Jeg vil gå varsomt alle mine år på grunn av bitterheten i min sjel.
10Da ville det ennå være min trøst; jeg ville juble i ubarmhjertig smerte, for jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
19Hvem vil føre sak mot meg? Da tier jeg og dør.
24For mine sukk kommer før min mat, og mine klager flommer som vann.
19Hvor lenge vil du ikke vende blikket bort fra meg, ikke la meg være før jeg får svelget spyttet mitt?
20Har jeg syndet, hva har jeg gjort deg, du som vokter over mennesket? Hvorfor har du gjort meg til et mål for deg, så jeg er blitt en byrde for meg selv?
21Hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg legge meg i støvet; du vil lete etter meg, men jeg er ikke mer.
6Hvis jeg taler, blir ikke smerten min lindret; og hvis jeg tier, hva forsvinner da fra meg?
15så min sjel velger kvelning, heller døden enn mine knokler.
16Jeg er lei av det; jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er et pust.
4Min ånd svinner hen i meg, mitt hjerte er lamslått i mitt indre.
27Om jeg sier: Jeg vil glemme min klage, legge av mitt tungsinne og være blid,
28så gruer jeg for all min smerte; jeg vet at du ikke vil frikjenne meg.
7Se, jeg roper: ‘Vold!’ men får ikke svar; jeg skriker om hjelp, men det finnes ingen rett.
13Vær stille for meg, så skal jeg få tale, så får det gå meg som det vil.
14Hvorfor skulle jeg ta mitt kjøtt i tennene og legge livet i min hånd?
1Min ånd er knust, mine dager er sluknet; graven venter på meg.
20Er ikke mine dager få? La meg være, vend deg fra meg, så jeg kan få litt lindring,
2Også i dag er klagen min bitter; hånden min hviler tungt over mine sukk.
27Mine innvoller koker og roer seg ikke; nødsdagene møter meg.
28Mørkkledd går jeg omkring uten sol; jeg reiser meg i forsamlingen og roper om hjelp.
10Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, hans sted kjenner ham ikke lenger.
2Hvor lenge vil dere plage meg og knuse meg med ord?
16Nå renner min sjel ut i meg; lidelsens dager har grepet meg.
18Min trøst mot sorgen svikter; mitt hjerte er sykt i meg.
20La meg tale, så får jeg lettet meg; la meg åpne leppene og svare.
18Hvorfor førte du meg ut fra mors liv? Hadde jeg bare dødd, så intet øye fikk se meg.
21Da mitt hjerte var bittert, og det stakk i mitt indre.
2Med min røst roper jeg til HERREN, med min røst ber jeg om nåde hos HERREN.
25Gråt jeg ikke for den som hadde det vanskelig? Var ikke min sjel sorgfull for den fattige?
7Der kunne en rettskaffen mann føre sin sak for ham, og jeg ville bli fridd for alltid fra min dommer.
13For du vender ånden din mot Gud og lar ord strømme ut av din munn.
6I min rettferd har jeg holdt fast og slipper den ikke; mitt hjerte bebreider ikke noen av mine dager.
17For jeg sa: La dem ikke juble over meg; når min fot vakler, gjør de seg store mot meg.
10Vær meg nådig, Herre, for jeg er i trengsel. Mitt øye er utslitt av sorg, min sjel og min kropp også.
13Fra det høye sendte han ild inn i mine ben, og den fikk overtaket. Han spente et nett for mine føtter, han vendte meg tilbake; han gjorde meg øde, dagen lang er jeg kraftløs.
20Se, Herre, for jeg er i nød! Mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vender seg i meg, for jeg har gjort svært opprør. Utenfor gjør sverdet barnløs, i huset er det som døden.
21De har hørt at jeg stønner; det finnes ingen trøster for meg. Alle mine fiender har hørt om min ulykke, de gledet seg fordi du har gjort det. Du har brakt den dagen du kunngjorde. La dem bli som meg.
10For den stengte ikke dørene til min mors livmor og holdt ikke nøden borte fra mine øyne.
20Skal det bli meldt ham at jeg vil tale? Eller tør et menneske si at han blir oppslukt?
9Jeg må bære Herrens vrede, for jeg har syndet mot ham, inntil han fører min sak og gir meg min rett. Han fører meg ut i lyset; jeg skal se hans rettferd.
8For hoftene mine er fulle av brennende smerte, og det er ingen sunnhet i kroppen min.
3Så lenge livspusten er i meg, og Guds ånde er i mine nesebor,
30jeg lot ikke min munn synde ved å be om hans liv under forbannelse,