Esra 9:14
skal vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse folkeslagene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
skal vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse folkeslagene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og knytte slektskapsbånd med folkene som gjør disse styggedommene? Vil du ikke da bli vred på oss til du har gjort ende på oss, så det ikke blir noen rest og ingen som slipper unna?
skal vi da igjen bryte dine bud og gifte oss med folkene som begår disse avskyelige handlingene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du gjør ende på oss, så det ikke finnes noen rest og ingen som slipper unna?
skulle vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med disse avskyelige folkene? Ville du ikke da vredes på oss til du hadde tilintetgjort oss, slik at ingen rest og ingen overlevende var igjen?
Skulle vi da igjen bryte dine bud og inngå ekteskap med folkene som gjør avskyelige ting? Vil du ikke bli så sint på oss at du utrydder oss, så ingen rest eller overlevende blir igjen?
Vil vi igjen bryte dine bud, og inngå ekteskap med folkene av disse avskyelighetene? Vil ikke du bli vred på oss inntil du utsletter oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som slipper unna?
Skal vi igjen bryte dine bud og delta i deres avskyeligheter? Vil ikke du bli sint på oss til du utrydder oss, så det ikke skal være noen rest eller flukt?
Skulle vi da vende oss bort og bryte dine bud ved å inngå ekteskapelig samband med folk som har gjort disse avskyelighetene? Ville du ikke bli så sint på oss at du fullstendig utslettet oss, så ingen ble igjen og ingen redning var mulig?
Skulle vi igjen bryte dine bud og knytte bånd med disse avskyeligheters folk? Vil du ikke da bli så sint på oss at du utrydder oss fullstendig, uten noen rest eller overlevende?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og inngå vennskap med de folkene som praktiserer disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ingen levning blir igjen, ei heller noen som kan unnslippe?
Skulle vi igjen bryte dine bud og forene oss med folket som begår slike avguder, ville du da ikke vært så vred at du hadde utslettet oss helt, så det ikke fantes noen etterlatte eller mulighet til å unnslippe?
Skulle vi på nytt bryte dine bud og inngå vennskap med de folkene som praktiserer disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ingen levning blir igjen, ei heller noen som kan unnslippe?
Skal vi da vende tilbake og bryte dine bud og gifte oss med folkene som driver disse avskyelige handlingene? Ble du ikke vred på oss til utslettelse, slik at det ikke ble noen rest eller noen som unnslapp?
shall we again break your commandments and intermarry with the peoples who commit these abominations? Would you not become so angry with us that you would destroy us completely, leaving no remnant or survivor?
Må vi igjen bryte dine bud og gifte oss med disse avskyelige folkene? Vil du ikke da bli så vred på oss at du ville utslette oss fullstendig, uten noen rest eller overlevende?
Skulde vi (da) vende om og gjøre dine Bud til Intet, og gjøre Svogerskab med Folk, som have (gjort) disse Vederstyggeligheder? mon du ikke skulde blive vred paa os, indtil at der gjordes Ende paa os, saa der blev Ingen tilovers, ei heller (nogen) Redning?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?
Skulle vi igjen bryte dine bud og forene oss med folkene som begår slike avskyeligheter? Vil du ikke bli sint på oss til du har gjort ende på oss, så det ikke er noen rest eller flukt tilbake?
Should we again break Your commandments and join in affinity with the peoples of these abominations? Would You not be angry with us until You had consumed us, so that there should be no remnant or escaping?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?
skal vi igjen bryte dine bud og inngå forening med folkene som gjør disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som unnslipper?
vender vi da tilbake for å bryte dine bud, og inngå ekteskap med folkene som driver med disse avskyeligheter? Ville du ikke bli så vred på oss at du gjør ende på oss, uten rest eller noen som unnslipper?
skal vi da igjen bryte dine bud, og inngå fellesskap med folkene som gjør disse avskyeligettene? Vil du ikke bli vred på oss til du har utslettet oss, så det ikke blir noen rest eller noen til å unnslippe?
Skal vi igjen gå mot dine befalinger, ta hustruer fra folket som gjør disse avskyelige tingene? Ville du ikke da være sint på oss, til vår ødeleggelse var fullstendig, til det ikke var en eneste tilbake som slapp unna?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? would not you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?
As for vs, we haue turned backe, & haue let go thy commaundementes, to make contracte with the people of these abhominacions. Wilt thou then be wroth at vs, tyll we be vtterly consumed, so that nothynge remayne, and tyll there be no delyueraunce?
Should we returne to breake thy commadements, and ioyne in affinitie with the people of such abominations? wouldest not thou be angrie towarde vs till thou haddest consumed vs, so that there should be no remnant nor any escaping?
Shoulde we returne to breake thy commaundementes, and ioyne in affinitie with the people of these abhominations? wouldest not thou be angry towardes vs till thou hadst consumed vs, so that there should be no remnaunt, nor any escaping?
Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed [us], so that [there should be] no remnant nor escaping?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? would not you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
do we turn back to break Thy commands, and to join ourselves in marriage with the people of these abominations? art not Thou angry against us -- even to consumption -- till there is no remnant and escaped part?
shall we again break thy commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
shall we again break thy commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Are we again to go against your orders, taking wives from among the people who do these disgusting things? would you not be angry with us till our destruction was complete, till there was not one who got away safe?
shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? Wouldn't you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?
Shall we once again break your commandments and intermarry with these abominable peoples? Would you not be so angered by us that you would wipe us out, with no survivor or remnant?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
13Etter alt som er kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld – enda du, vår Gud, har straffet oss mindre enn vår skyld fortjente og gitt oss en slik rest som denne –
15Herren, Israels Gud, du er rettferdig! For vi er blitt stående tilbake som en rest, som i dag. Se, vi står for ditt ansikt i vår skyld, for ingen kan stå fram for deg på grunn av dette.
7Fra våre fedres dager og til denne dag har vi stått i stor skyld. For våre misgjerningers skyld er vi selv, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene i landene – til sverd, fangenskap, plyndring og skam i ansiktet – som det er i dag.
8Men nå har det for en kort stund vært nåde fra Herren, vår Gud: Han lot det bli igjen en rest for oss og ga oss et feste på hans hellige sted, så vår Gud lot våre øyne få lys og ga oss litt liv midt i vår trelldom.
9For vi er slaver, men i vår trelldom har vår Gud ikke forlatt oss; han lot oss finne miskunn hos kongene i Persia, så vi fikk liv til å reise opp vår Guds hus, gjenreise ruinene og fikk en mur i Juda og i Jerusalem.
10Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud
11Hele Israel har brutt din lov og vendt seg bort for ikke å høre på din røst. Derfor ble forbannelsen og eden, som står skrevet i Moses, Guds tjeners, lov, øst ut over oss, for vi har syndet mot ham.
12Han har stadfestet sitt ord, som han talte mot oss og mot våre dommere som dømte oss, ved å føre en stor ulykke over oss. Slik noe tilsvarende er ikke blitt gjort under hele himmelen som det som er blitt gjort i Jerusalem.
13Slik det står skrevet i Moses’ lov, er all denne ulykken kommet over oss. Likevel har vi ikke søkt nåde for Herrens, vår Guds, ansikt ved å vende om fra vår skyld og vinne innsikt i din sannhet.
14Derfor våket Herren over ulykken og førte den over oss. For Herren vår Gud er rettferdig i alle de gjerninger han gjør, men vi har ikke lyttet til hans røst.
15Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egypt med sterk hånd og gjorde deg et navn, slik det er i dag – vi har syndet, vi har handlet ondt.
16Herre, la etter dine rettferdige gjerninger din vrede og din harme vike fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell. For på grunn av våre synder og våre fedres skyld er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle som bor omkring oss.
32Og nå, vår Gud, du store, mektige og fryktinngytende Gud som holder pakten og miskunnen: La ikke all den nød som har rammet oss – våre konger, høvdinger, prester og profeter, våre fedre og hele ditt folk – fra assyrerkongenes dager og til denne dag, være liten i dine øyne.
33Du er rettferdig i alt som har kommet over oss, for du har handlet i sannhet, men vi har gjort ondt.
34Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre handlet ikke etter din lov. De lyttet ikke til dine bud og dine vitnesbyrd som du vitnet mot dem.
35Selv mens de levde i sitt rike, i din store godhet som du hadde gitt dem, i det vide og fruktbare landet som du satte foran dem, tjente de deg ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger.
19Har du helt forkastet Juda? Avskyr du Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes noen legedom for oss? Vi ventet på fred, men det kom ikke noe godt, på en tid til helbredelse, men se, det kom bare redsel.
20Vi erkjenner, Herre, vår ondskap, våre fedres skyld, for vi har syndet mot deg.
21For ditt navns skyld, forkast oss ikke! Vanær ikke din herlighets trone. Husk, bryt ikke din pakt med oss.
7Vi har handlet svært ille mot deg. Vi har ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du befalte din tjener Moses.
10Når du forkynner for dette folket alle disse ordene, og de sier til deg: «Hvorfor har Herren talt all denne store ulykken mot oss? Hva er vår skyld, og hva er vår synd som vi har syndet mot Herren vår Gud?»
27Skal det da tåles av dere at dere gjør all denne store ondskapen og handler troløst mot vår Gud ved å gifte dere med fremmede kvinner?
17fordi jeg hører hånerens og spotterens røst, fra fienden og den hevngjerrige.
9Se, våre fedre er falt for sverdet, og våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
10Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så hans brennende vrede må vende seg fra oss.
13De sa til dem: Dere skal ikke føre fangene hit, for ved dette vil dere påføre oss skyld mot Herren. Dere vil legge til våre synder og vår skyld, for skylden vår er stor, og det er brennende vrede over Israel.
5vi har syndet og gjort urett, vi har handlet ondt og gjort opprør. Vi har veket av fra dine bud og dine lover.
1Da dette var gjort, kom lederne til meg og sa: Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg fra landenes folk med deres avskyelige skikker – kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
9Hvorfor er du som en forvirret mann, som en helt som ikke makter å frelse? Men du er midt iblant oss, Herre, og ditt navn er nevnt over oss. Forlat oss ikke!
22Herren kunne ikke lenger bære det, på grunn av ondskapen i gjerningene deres og på grunn av de avskyelige tingene dere gjorde. Derfor ble landet deres til øde og til gru og til forbannelse, uten noen som bor der, slik det er i dag.
7Hos deg, Herre, er rettferd, men hos oss er skam i ansiktet den dag i dag – hos mennene i Juda, hos Jerusalems innbyggere og hos hele Israel, både de som er nær og de som er langt borte i alle de landene som du har drevet dem bort til på grunn av den troløsheten de viste mot deg.
8Herre, hos oss er skam i ansiktet, hos våre konger, våre ledere og våre fedre, for vi har syndet mot deg.
9Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse, for vi har gjort opprør mot ham.
6For våre fedre handlet troløst og gjorde det som var ondt i Herrens, vår Guds, øyne. De forlot ham, vendte ansiktet bort fra Herrens bolig og vendte ham ryggen.
14La derfor våre ledere tre fram for hele forsamlingen. Alle som i byene våre har tatt fremmede kvinner, skal komme på fastsatte tider sammen med byens eldste og dommere, til vår Guds brennende vrede vender seg fra oss i denne saken.
9Dine hellige byer er blitt ørken; Sion er blitt ørken, Jerusalem en ødemark.
9Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke leve i frykt for vår Gud, så dere unngår spott fra folkeslagene, våre fiender?»
3La oss nå inngå en pakt med vår Gud om å sende bort alle kvinnene og de barna som er født av dem, etter råd fra Herren og fra dem som skjelver for vår Guds bud. La det skje etter loven.
10Og nå vil dere gjøre Juda og Jerusalem til slaver og slavekvinner for dere. Har ikke dere selv også stor skyld mot Herren, deres Gud?
27«Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Jakob! Vend ikke blikket mot dette folkets trass, mot dets ondskap og synd!»
28«Ellers kan de i landet som du førte oss ut fra, si: ‘Fordi Herren ikke maktet å føre dem inn i det landet han hadde lovt dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.’»
7Om våre misgjerninger vitner mot oss, Herre, så grip inn for ditt navns skyld! For våre frafall er mange; mot deg har vi syndet.
29Det være langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og i dag vende oss bort fra Herren ved å bygge et alter for brennoffer, grødeoffer og slaktoffer ved siden av Herrens, vår Guds, alter som står foran hans bolig.
2De sa til profeten Jeremia: La vår bønn, vær så snill, få komme fram for deg! Be for oss til Herren din Gud, for hele denne resten. For vi er bare noen få igjen av den store mengden, slik du selv ser.
17Hvorfor lar du oss, Herre, vike av fra dine veier? Hvorfor gjør du vårt hjerte hardt så vi ikke frykter deg? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, for stammene som er din arv.
17Alt byttet fra den skal du samle på byens torg og brenne byen og alt byttet fullstendig for Herren din Gud. Den skal bli en ruinhaug for alltid; den skal ikke bygges opp igjen.
9Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, latt det bli igjen en liten rest for oss, var vi blitt som Sodoma, vi var blitt lik Gomorra.
5Før oss tilbake, vår frelses Gud, og la din harme mot oss opphøre.