Ruts bok 1:20
Hun sa til dem: Kall meg ikke Noomi; kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg.
Hun sa til dem: Kall meg ikke Noomi; kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg.
Hun sa til dem: Kall meg ikke Noomi; kall meg Mara. For Den Allmektige har gjort det svært bittert for meg.
Hun sa til dem: Kall meg ikke No'omi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort det svært bittert for meg.
Hun sa til dem: Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for Den Allmektige har latt meg lide stor bitterhet.
Hun svarte dem: «Ikke kall meg Noomi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort livet mitt meget bittert.
Og hun sa til dem: Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara; for den Allmektige har handlet svært bittert mot meg.
Og hun sa til dem: Kall meg ikke Naomi, kall meg Mara; for Den Allmektige har behandlet meg svært bittert.
Hun svarte dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara; for den Allmektige har gjort livet svært bittert for meg.
Hun svarte dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for den Allmektige har gjort det meget bittert for meg.»
Hun svarte dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort livet svært bittert for meg.»
Naomi svarte: 'Rop meg ikke Naomi, men Mara, for den Allmektige har behandlet meg svært bittert.'
Hun svarte dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort livet svært bittert for meg.»
Da sa hun til dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg.
She said to them, "Do not call me Naomi; call me Mara, because the Almighty has made my life very bitter.
Hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara! For den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg.
Og hun sagde til dem: Kalder mig ikke Noomi, kalder mig Mara; thi den Almægtige har gjort det saare beskt for mig.
And she said unto them, Call me not Naomi, call me Mara: for the Almighty hath dealt very bitterly with me.
Hun svarte dem: Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort livet svært bittert for meg.
And she said to them, Do not call me Naomi, call me Mara: for the Almighty has dealt very bitterly with me.
And she said unto them, Call me not Naomi, call me Mara: for the Almighty hath dealt very bitterly with me.
Hun sa til dem, "Kall meg ikke Noemi, kall meg Mara; for Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg.
Hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi; kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort livet svært bittert for meg.
Hun sa til dem: Ikke kall meg Noomi, kall meg Mara, for Den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg.
Hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg.
Neuerthelesse she sayde vnto them: call me not Naemi, but Mara: for the Allmightie hath made me very sory.
And she answered them, Call me not Naomi, but call me Mara: for the Almightie hath giuen me much bitternes.
And she annswered them: Cal me not Naomi: but call me Mara, for the almightie hath made me verie bitter.
And she said unto them, Call me not Naomi, call me Mara: for the Almighty hath dealt very bitterly with me.
She said to them, "Don't call me Naomi, call me Mara; for the Almighty has dealt very bitterly with me.
And she saith unto them, `Call me not Naomi; call me Mara, for the Almighty hath dealt very bitterly to me,
And she said unto them, Call me not Naomi, call me Mara; for the Almighty hath dealt very bitterly with me.
And she said unto them, Call me not Naomi, call me Mara; for the Almighty hath dealt very bitterly with me.
And she said to them, Do not let my name be Naomi, but Mara, for the Ruler of all has given me a bitter fate.
She said to them, "Don't call me Naomi. Call me Mara; for the Almighty has dealt very bitterly with me.
But she replied to them,“Don’t call me‘Naomi’! Call me‘Mara’ because the Sovereign One has treated me very harshly.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21Rik dro jeg bort, tomhendt har Herren ført meg tilbake. Hvorfor kaller dere meg Noomi når Herren har vitnet mot meg og Den Allmektige har latt ulykken ramme meg?
22Slik vendte Noomi tilbake, og med henne Rut, moabittkvinnen, hennes svigerdatter, som kom tilbake fra Moabs sletteland. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
18Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, holdt hun opp med å tale mer til henne om det.
19Så gikk de to til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, ble hele byen satt i bevegelse på grunn av dem, og kvinnene sa: Er dette Noomi?
1Det skjedde i de dagene da dommerne styrte, at det ble hungersnød i landet. Da dro en mann fra Betlehem i Juda av sted for å bo som fremmed i Moabs sletteland, han og hans kone og hans to sønner.
2Mannen het Elimelek, hans kone het Noomi, og hans to sønner het Mahlon og Kiljon. De var efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs sletteland og ble der.
3Så døde Elimelek, Noomis mann, og hun satt igjen med sine to sønner.
4De tok seg moabittiske koner; den ene het Orpa og den andre Rut. De bodde der omkring ti år.
5Så døde også begge, Mahlon og Kiljon. Og kvinnen ble igjen uten sine to sønner og uten sin mann.
6Da brøt hun opp med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra Moabs sletteland, for hun hadde der i Moabs sletteland hørt at Herren hadde tatt seg av sitt folk og gitt dem mat.
7Hun dro ut fra stedet der hun hadde vært, og begge svigerdøtrene fulgte henne. De la i vei på veien tilbake til Juda.
8Da sa Noomi til de to svigerdøtrene sine: Vend nå tilbake, hver av dere til sin mors hus! Må Herren vise godhet mot dere, slik dere har vist mot de døde og mot meg.
9Må Herren la dere finne trygghet, hver av dere i sin manns hus! Så kysset hun dem, og de brast i gråt og gråt høyt.
10De sa til henne: Vi vil følge deg tilbake til ditt folk.
11Men Noomi sa: Vend tilbake, døtrene mine! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg ennå sønner i mitt morsliv som kan bli deres ektemenn?
12Vend tilbake, døtrene mine, gå hjem! Jeg er for gammel til å bli noens kone. Om jeg så sa: Jeg har håp – ja, selv om jeg i natt fikk en mann og til og med fødte sønner –
13ville dere da vente til de ble voksne? Ville dere da la være å gifte dere? Nei, døtrene mine! Det er langt mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd har rammet meg.
14Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.
15Da sa hun: Se, svigerinnen din har vendt tilbake til sitt folk og til sine guder. Vend tilbake du også, etter svigerinnen din!
1Da sa Noomi, svigermoren hennes, til henne: Min datter, skulle jeg ikke søke et hjem for deg, så du kan ha det godt?
2Og nå: Boas, vår slektning — du har jo vært sammen med tjenestejentene hans. Se, i natt vifter han med bygget på treskeplassen.
18Hun bar det med seg og kom til byen. Svigermoren fikk se hva hun hadde sanket. Hun tok fram og ga henne det hun hadde til overs etter at hun var blitt mett.
19Svigermoren hennes sa: «Hvor sanket du i dag, og hvor arbeidet du? Velsignet være den som la merke til deg!» Da fortalte hun svigermoren hos hvem hun hadde arbeidet, og hun sa: «Mannen som jeg har arbeidet hos i dag, er Boas.»
20Noomi sa til svigerdatteren sin: «Velsignet være han av Herren, som ikke har forlatt sin godhet mot de levende og de døde!» Og Noomi sa til henne: «Den mannen er vår slektning; han er en av våre gjenløsere.»
21Rut, moabittkvinnen, sa: «Han sa også til meg: Hold deg til de unge mennene mine til de har gjort ferdig hele innhøstingen min.»
22Da sa Noomi til Rut, svigerdatteren sin: «Det er godt, min datter, at du går ut sammen med tjenestejentene hans, så ingen gjør deg noe på en annen mark.»
23Så holdt hun seg nær tjenestejentene til Boas og sanket til bygg- og hvetehøsten var over. Og hun bodde hos sin svigermor.
14Da sa kvinnene til Noomi: Velsignet være Herren, som i dag ikke har latt deg mangle en løser! Må hans navn bli kjent i Israel.
5Da sa Boas til sin oppsynsmann, han som var satt over høstarbeiderne: «Hvem tilhører denne unge kvinnen?»
6Oppsynsmannen som stod over høstarbeiderne, svarte: «Det er en moabittkvinne; hun er den som kom tilbake sammen med Noomi fra Moabs land.»
7Hun sa: «La meg få plukke og samle blant kornbåndene etter høstarbeiderne.» Hun kom, og hun har stått på fra tidlig i morges til nå; hun har bare hvilt seg litt inne.
16Hun kom hjem til svigermoren sin, og hun sa: Hvordan gikk det, min datter? Da fortalte hun henne alt det mannen hadde gjort for henne.
17Hun sa: Disse seks målene bygg ga han meg, for han sa til meg: Du må ikke komme tomhendt til svigermoren din.
1Noomi hadde en slektning på sin manns side, en velstående og ansett mann av Elimeleks slekt; han het Boas.
2Da sa moabittkvinnen Rut til Noomi: «La meg, vær så snill, gå ut på marken og sanke aks etter den jeg finner velvilje hos.» Hun sa til henne: «Gå, min datter.»
3Så gikk hun av sted; hun kom og sanket på marken etter høstarbeiderne. Det traff slik at den delen av marken hun kom til, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt.
15Hanna svarte: Nei, herre! Jeg er en kvinne med en sorgtynget ånd. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket; jeg har bare tømt ut min sjel for Herrens ansikt.
16Hold ikke din tjenestekvinne for en uverdig kvinne; det er av min store klage og sorg jeg har talt til nå.
23De kom til Mara, men de kunne ikke drikke vannet i Mara, for det var bittert. Derfor fikk stedet navnet Mara.
15Da hun reiste seg for å sanke, befalte Boas sine unge menn: «La henne også sanke mellom kornbåndene, og gjør henne ikke skam.»
13Hun sa: «Må jeg finne velvilje i dine øyne, min herre! For du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestekvinner.»
3Han sa til løseren: Jordstykket som tilhørte vår slektning Elimelek, har Noomi, hun som er kommet tilbake fra Moabs land, satt til salgs.
10Hun var bitter i sjelen, og hun ba til Herren og gråt sårt.
11Boas svarte henne: «Alt det du har gjort mot din svigermor etter din manns død, er blitt fullt ut fortalt meg: at du forlot din far og din mor og landet der du ble født, og gikk til et folk du ikke kjente før.»
16Noomi tok barnet og la det i fanget sitt, og hun ble hans pleiemor.
10Han sa: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har gjort din siste godhet større enn den første, ved at du ikke gikk etter de unge mennene, verken fattige eller rike.
18Hun sa: Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne. Så gikk kvinnen sin vei, hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger nedslått.
36Hun sa til ham: Far, du har åpnet din munn for Herren; gjør med meg slik som det gikk ut av din munn, for Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.
6Hennes medkone tirret henne hardt for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
16Men hun sa til ham: Ikke gjør meg enda større urett ved å sende meg bort; det ville være verre enn det du allerede har gjort mot meg. Men han ville ikke høre på henne.