Høysangen 8:13
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme; la meg få høre den.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme; la meg få høre den.
Du som bor i hagene, vennene lytter til stemmen din; la meg få høre den.
Du som bor i hagene! Vennene lytter til din stemme; la meg få høre den.
Du som sitter i hagene, venner lytter til din røst. La meg få høre den!
Du som sitter i hagene, vennene lytter til stemmen din; gi meg muligheten til å høre stemmen din.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme: la meg høre den.
Du som bor i hagene, vennene hører stemmen din: la meg få høre deg.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme, la meg høre den.
Du som sitter i hagene, vennene lytter til din stemme. La meg høre den!
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme. La meg høre den.
Du som bor i hagene, la dine venner høre din røst; la meg få høre den også.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme. La meg høre den.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme; la meg få høre det!
You who dwell in the gardens, your companions are listening to your voice; let me hear it.
Du som bor i hagene, vennene hører på din stemme, la meg høre den!
O du, som boer i Haverne! Medbrødre agte paa din Røst, lad mig høre (den).
Thou that dwellest in the gardens, the companions hearken to thy voice: cause me to hear it.
Du som bor i hagene, vennene lytter til din stemme: la meg få høre den.
You who dwell in the gardens, the companions listen for your voice: cause me to hear it.
Thou that dwellest in the gardens, the companions hearken to thy voice: cause me to hear it.
Du som bor i hagene, vennene lytter, la meg høre din stemme!
Hagenes beboer, vennene lytter til din stemme. La meg få høre den. Skynd deg, min elskede, og vær som en gasell,
Du som bor i hagene, vennene lytter etter din stemme; la meg få høre den.
Du som har ditt hvilested i hagene, venner lytter til din stemme; la meg også høre den.
Thou that dwellest in the gardens, The companions hearken for thy voice: Cause me to hear it. of Solomon
Thou that dwellest in the gardens, the companions hearken to thy voice: cause me to hear it.
Thou that dwellest in the gardens, O let me heare thy voyce, that my companyons maye herken to the same.
O thou that dwellest in the gardens, the companions hearken vnto thy voyce: cause me to heare it.
Thou that dwellest in the gardens, O let me heare thy voyce, that my companions may hearken to the same.
¶ Thou that dwellest in the gardens, the companions hearken to thy voice: cause me to hear [it].
You who dwell in the gardens, with friends in attendance, Let me hear your voice! Beloved
The companions are attending to thy voice, Cause me to hear. Flee, my beloved, and be like to a roe,
Thou that dwellest in the gardens, The companions hearken for thy voice: Cause me to hear it.
Thou that dwellest in the gardens, The companions hearken for thy voice: Cause me to hear it.
You who have your resting-place in the gardens, the friends give ear to your voice; make me give ear to it.
You who dwell in the gardens, with friends in attendance, let me hear your voice! Beloved
Epilogue: The Lover’s Request and His Beloved’s InvitationThe Lover to His Beloved: O you who stay in the gardens, my companions are listening attentively for your voice; let me be the one to hear it!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Skynd deg, min elskede, og vær som en gasell eller en ung hjort på krydderfjellene!
12Blomstene viser seg i landet, tiden for sangen er kommet, og turtelduens røst høres i vårt land.
13Fikentreet bærer sine tidlige frukter, og vinrankene står i blomst og dufter. Reis deg, min kjæreste, min vakre, og kom!
14Min due i klippens kløfter, i skjulestedet på bergveggen, la meg få se ditt ansikt, la meg få høre stemmen din! For stemmen din er søt, og ditt ansikt er vakkert.
7Si meg, du som min sjel elsker, hvor du gjeter, hvor du lar flokken hvile ved middagstid. Hvorfor skulle jeg være som en tildekket kvinne ved flokkene til dine venner?
8Hvis du ikke vet det, du vakreste blant kvinner, så gå ut i sporene etter flokken og beit kjeene dine ved hyrdenes telt.
15En hagekilde, en brønn med levende vann, bekker som strømmer fra Libanon.
16Våkn opp, nordavind, og kom, sønnavind! Blås gjennom hagen min, så duftene strømmer ut. La min elskede komme til sin hage og spise av dens utsøkte frukter.
7Jeg besverger dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved markhindene: Vekk ikke kjærligheten, vekke den ikke før den selv vil.
8Hør! Det er min elskede! Se, der kommer han, hoppende over fjellene, springende over åsene.
9Min elskede er lik en gasell eller en ung hjort. Se, der står han bak muren vår, han speider inn gjennom vinduene, titter gjennom gitteret.
10Min elskede tok til orde og sa til meg: Reis deg, min kjæreste, min vakre, og kom!
9Jeg sa: Jeg vil klatre opp i palmetreet, jeg vil gripe tak i grenene. Måtte brystene dine være som drueklaser på vinranken, og duften av din pust som epler.
10Og munnen din er som den beste vinen – den flyter smidig til min kjære, glir over de sovendes lepper.
11Jeg er min kjære sin, og hans lengsel står mot meg.
12Kom, min kjære, la oss gå ut på marken, la oss overnatte i landsbyene.
13Vi står tidlig opp og går til vinmarkene; la oss se om vinranken har skutt knopper, om blomsten har åpnet seg, og om granateplene blomstrer. Der vil jeg gi deg min kjærlighet.
12Min egen vingård er min. De tusen er til deg, Salomo, og to hundre til dem som vokter frukten.
1Hvor er din kjæreste gått hen, du vakreste blant kvinner? Hvilken vei har din kjæreste tatt? Vi vil lete etter ham sammen med deg.
2Min kjæreste er gått ned til hagen sin, til bedene med vellukt, for å gjete i hagene og plukke liljer.
3Jeg er min kjærestes, og min kjæreste er min, han som gjeter blant liljene.
1Jeg er kommet inn i hagen min, min søster, min brud. Jeg har plukket min myrra med mine krydder, jeg har spist min vokskake med min honning, jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner; drikk og bli drukne av kjærlighet!
2Jeg sover, men hjertet mitt er våkent. Hør! Min kjære banker: «Lukk opp for meg, min søster, min venninne, min due, min fullkomne! For hodet mitt er fullt av dugg, lokkene mine av nattens dråper.»
14Som en klase hennablomster er min elskede for meg i vingårdene ved En-Gedi.
15Så vakker du er, min kjæreste! Så vakker du er! Øynene dine er som duer.
16Så vakker du er, min elskede, ja, yndig! Også vår leie er frodig.
12En lukket hage er du, min søster, brud, en lukket kilde, en forseglet brønn.
13Dine skudd er en park av granatepletrær med utsøkte frukter, henna sammen med nardus.
5Jeg ber dere, Jerusalems døtre, ved gasellene og hindene på marken: Vekk ikke kjærligheten, vekke den ikke, før den selv vil.
6Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen som røyksøyler, duftende av myrra og røkelse, med alle krydder fra kjøpmannen?
8Kom med meg fra Libanon, brud, kom med meg fra Libanon! Se ned fra toppen av Amana, fra toppen av Senir og Hermon, fra løvenes huler, fra leopardfjellene.
9Du har fanget mitt hjerte, min søster, brud; du har fanget mitt hjerte med ett eneste blikk fra øynene dine, med én lenke av halskjedet ditt.
4Dra meg med deg, så løper vi! Kongen har ført meg inn i sine kamre. La oss juble og glede oss over deg; la oss minnes dine kjærtegn mer enn vin. Med rette elsker de deg.
1Jeg vil nå synge for min kjære, en sang om min venn og hans vingård: Min kjære hadde en vingård på en fruktbar høyde.
2Jeg ville lede deg, føre deg inn i min mors hus, hun som lærte meg. Jeg ville gi deg krydret vin å drikke, saften av mine granatepler.
3Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høyre omfavner meg.
4Jeg besverger dere, Jerusalems døtre: Vekk ikke kjærligheten, ja, vekk den ikke før den selv vil.
5Hvem er hun som kommer opp fra ørkenen, støttet til sin elskede? Under epletreet vekket jeg deg; der hadde din mor rier, der fødte hun deg.
6Hodet ditt er som Karmel, og håret på hodet ditt er som purpur; en konge er fanget i lokkene.
8Jeg ber dere inntrengende, Jerusalems døtre: Hvis dere finner min kjære, hva vil dere si til ham? At jeg er syk av kjærlighet.
9Hva er din kjære framfor en annen kjære, du vakreste blant kvinner? Hva er din kjære framfor en annen kjære, siden du har besverget oss slik?
3Som epletreet blant skogens trær er min elskede blant de unge menn. I skyggen hans ønsket jeg å sitte, og jeg satte meg; hans frukt var søt for ganen min.
16Min elskede er min, og jeg er hans; han gjeter blant liljene.
17Til dagen blåser svalt og skyggene flykter, vend om! Vær som en gasell eller en ung hjort, på Beters fjell.
3Vekterne som går omkring i byen, fant meg. Har dere sett ham som min sjel har kjær?
2Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn! For dine kjærtegn er bedre enn vin.
16Munnen hans er sødme, og alt ved ham er herlig å begjære. Dette er min kjære, og dette er min venn, Jerusalems døtre.
6Til dagen blir sval og skyggene flykter, går jeg til myrrafjellet og til røkelseshøyden.
6Jeg åpnet for min kjære, men min kjære hadde trukket seg bort, han var gått. Jeg ble fra meg da han talte. Jeg søkte ham, men fant ham ikke; jeg kalte på ham, men han svarte meg ikke.
1Se, du er vakker, min elskede, se, du er vakker! Dine øyne er som duer bak sløret ditt. Håret ditt er som en flokk geiter som strømmer ned fra Gileads fjell.