Klagesangene 2:11
Mine øyne svant av for mye gråt, mine innvoller rørte seg, min lever ble utøst på jorden over ødeleggelsen av mitt folks datter, da de små barna svant hen på byens gater.
Mine øyne svant av for mye gråt, mine innvoller rørte seg, min lever ble utøst på jorden over ødeleggelsen av mitt folks datter, da de små barna svant hen på byens gater.
Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.
Mine øyne er utslitt av tårer, mitt indre er i opprør; min lever er utøst på jorden over knusningen hos mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner i byens gater.
Mine øyne er utslitt av tårer, mine innvoller er i opprør; min lever er utøst på jorden på grunn av knusningen av mitt folks datter, mens barn og spedbarn segner om i byens gater.
Mine øyne er utslitte av tårer, mitt indre er fylt av smerte. Min lever er utøst på jorden over folkets fall, fordi barn og spedbarn svimer av sult på byens gater. Sela.
Mine øyne svikter på grunn av tårer, mine innvoller rører seg. Mitt lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og småbarn besvimer i byens gater.
Mine øyne svikter av tårer, mitt hjerte er opprørt, og smerten i mitt indre renner ut på jorden, for ødeleggelsen av mitt folk; fordi barna og de som ammes svimer av sult i byens gater.
Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på jorden for mitt folks barns ødeleggelse, når barn og spedbarn besvimer på byens torg.
Mine øyne er tårefulle, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk; fordi barn og spedbarn besvimer på gatene i byen.
Mine øyne svikter i tårer, mitt indre er plaget, og min lever utøses over jorden for ødeleggelsen av min folks datter, for barna og spedbarnene besvimer i byens gater.
Mine øyne er tårefulle, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk; fordi barn og spedbarn besvimer på gatene i byen.
Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på bakken over mitt folks dattersruin, når spedbarn og småbarn besvimer i byens gater.
My eyes are worn out from weeping, my inner being is in turmoil; my heart is poured out on the ground because of the destruction of my people, as children and infants faint in the streets of the city.
Mine øyne er nedslitt av tårer, mine innvoller er i opprør, mitt hjerte er utøst på jorden over ødeleggelsen av min folkedatter, fordi spedbarna og småbarnene svimer bort på byens gater. Sela.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine øyne gråter seg trette, mitt indre er opprørt, min lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av mitt folk. For barna og spedbarna svimer i byens gater.
My eyes fail with tears, my heart is troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and infants faint in the streets of the city.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine øyne svinner bort i tårer, mitt hjerte er urolig. Min lever er utøst på jorden på grunn av ødeleggelsen av datteren av mitt folk, fordi spedbarna og småbarna besvimer i byens gater.
Mine øyne er fortært av tårer, mine innvoller er opprørte, min lever er utøst på jorden for mitt folks datters ødeleggelse; i det spedbarn og ammende barn er blitt svake på byens åpne steder,
Mine øyne svikter av tårer, mitt hjerte er i angst; min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen til min folkedatter, fordi de små barna og spedbarna besvimer i byens gater.
Mine øyne er sløvet av gråt, mine indre deler er dypt beveget, mitt indre er tømt ut på jorden over ødeleggelsen av min folkedatter; for de små barna og spedbarna som faller uten styrke på byens åpne plasser.
Myne eyes begynne to fayle me thorow wepinge, my body is disquieted, my leuer is poured vpon the earth, for the greate hurte of my people, seynge the children and babes dyd swowne in the stretes of the cite.
Mine eyes doe saile with teares: my bowels swell: my liuer is powred vpon the earth, for the destructio of the daughter of my people, because the children and sucklings swoone in the streetes of the citie.
Mine eyes begin to fayle me through weeping, my body is disquieted, my liuer is powred vpon the earth for the great hurt of the daughter of my people, seeing the chyldren and babes dyd swowne in the streetes of the citie.
Mine eyes do fail with tears, my bowels are troubled, my liver is poured upon the earth, for the destruction of the daughter of my people; because the children and the sucklings swoon in the streets of the city.
My eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured on the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the infants swoon in the streets of the city.
Consumed by tears have been my eyes, Troubled have been my bowels, Poured out to the earth hath been my liver, For the breach of the daughter of my people; In infant and suckling being feeble, In the broad places of the city,
Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.
Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.
My eyes are wasted with weeping, the inmost parts of my body are deeply moved, my inner parts are drained out on the earth, for the destruction of the daughter of my people; because of the young children and babies at the breast who are falling without strength in the open squares of the town.
My eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured on the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the infants swoon in the streets of the city.
כ(Kaf) My eyes are worn out from weeping; my stomach is in knots. My heart is poured out on the ground due to the destruction of my helpless people; children and infants faint in the town squares.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12De ropte til sine mødre: Hvor er korn og vin? mens de svekket seg på byens gater som en såret, mens de utåndet i sine mødres armer.
13Hva skal jeg si for å vitne for deg, hvordan kan jeg sammenligne deg, Jerusalems datter? Hva skal jeg sidestille deg med for å trøste deg, du jomfru, Zions datter? For din ødeleggelse er stor som havet, hvem kan helbrede deg?
48Mine øyne rant som bekker av tårer over mit folks datters ødeleggelse.
49Mine øyne fløt og kunne ikke stanse, for det er ingen hvile,
16Folket som de profeterer for, skal bli kastet ut i Jerusalems gater på grunn av sult og sverd, og det skal ikke være noen til å begrave dem - deres koner, sønner og døtre. Jeg vil helle ut deres ondskap over dem.
17Du skal si dette til dem: «Mine øyne flommer over med tårer natt og dag uten stopp, for jomfruen, mitt folks datter, er blitt knust med et stort slag, hennes sår er alvorlige.
18Om jeg går ut på markene, ser jeg de som er drept av sverd, og om jeg kommer inn i byen, ser jeg sykdommer på grunn av sult; for både profet og prest driver omkring i landet uten å ha innsikt.»
16For disse ting gråter jeg, mine øyne, mine øyne flyter av vann, for trøsteren som kunne gjenopplive min sjel, er langt borte fra meg. Mine barn er ødelagt, for fienden har fått overtaket.
17Sion rekker ut sine hender, men det er ingen som trøster henne. Herren har befalt om Jakob at de rundt ham skulle bli hans motstandere. Jerusalem er blitt som en uren kvinne blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg var trassig mot hans ord. Hør, alle folk, og se min smerte; mine jomfruer og mine unge menn er blitt bortført.
19Jeg ropte på mine elskere, men de bedro meg. Mine prester og mine eldste oppgav ånden i byen da de søkte seg brød for å gjenopplive sine liv.
20Se, Herre, jeg har angst, mine indre organer er opprørt, og hjertet mitt er snudd innen i meg, for jeg har vært veldig trassig. Utenfor har sverdet gjort meg barnløs, inne i huset hersket døden.
4Derfor sa jeg: Ikke se på meg, jeg vil gråte bittert; forsøk ikke å trøste meg for ødeleggelsen av mitt folks datter.
1Å, om hodet mitt var fullt av vann, og øynene mine en kilde av tårer, så jeg kunne gråte dag og natt over mitt folks falne datter.
18Deres hjerter ropte til Herren: Zions datters mur! La tårer strømme som en bekk dag og natt, gi deg ingen ro, la ikke ditt øyes pupille holde stille.
19Stå opp, rop høyt om natten ved starten av vaktene, utøs ditt hjerte som vann for Herrens ansikt, løft hendene til ham for dine små barns liv, som svinner hen av sult på alle gater.
20Herre, se og legg merke til hvem du handler slik med; skulle kvinner spise sin frukt, barna de bærer i armene? Skulle prest og profet drepes i Herrens helligdom?
21Ung og gammel lå på jorden i gatene; mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet; du drepte på din vredes dag, du slaktet, du sparte ikke.
22Du kalte som til en høytidsdag mine redsler over meg rundt omkring, og det var ingen som slapp unna eller ble tilbake på Herrens vredes dag; de jeg hadde bært i armene og oppdratt, dem har mine fiender ødelagt.
31For jeg hører en røst som av en kvinne i fødselsnød, en smerte som hos en førsteføderske, Sions datters røst; hun sukker og løfter sine hender: Ve meg nå! Min sjel er trett av de morderne.
10Medfølende kvinners hender kokte sine egne barn; de ble deres mat i mitt folks nød.
10Zions datters eldste lå stille på jorden, de kastet støv på hodene sine, tok på seg sekkeklede; Jerusalems jomfruer bøyde hodene til jorden.
18La dem skynde seg og løfte sin røst i klage over oss, så våre øyne kan flomme over med tårer, og øyelokkene våre flyter med vann.
19For det er hørt en klagerøst fra Sion: Hvordan er vi ødelagt? Vi er dypt skamfulle, for vi har forlatt landet, de har revet ned våre boliger.
20Men hør, dere kvinner, Herrens ord, og la ørene høre hans munns ord; lær deres døtre å klage, og hver kvinne sin venninne i klagesang.
11Hele folket hennes sukker mens de leter etter brød. De gir sine skatter for mat, for å gjenopplive sine liv. Se, Herre, og merk deg at jeg er blitt foraktet!
12Er det ingenting for dere, alle som går forbi veien? Se og merk dere, om det er noen smerte som min, som er tilfalt meg; for Herren har bedrøvet meg på sin voldsomme vredes dag.
51Mine øyne har brakt smerte til min sjel for alle mine bys døtre.
19Disse to ting har rammet deg; hvem skal ha medfølelse med deg? Ødeleggelse og ruin og sult og sverd; hvem skal trøste deg?
20Dine barn har kollapset, de lå i de brede gatene, som en antilope i et nett; de er fulle av Herrens vrede, av din Guds trusler.
26Å, mitt folks datter! Kle deg i sekk og rull deg i asken, sør som om for en eneste sønn, en uutholdelig klage, for ødeleggeren kommer raskt over oss.
21Jeg sørger over mitt folks datters ødeleggelse, jeg bærer sorg, skrekken har grepet meg.
19O, mine innvoller, mine innvoller! Jeg må lide smerte, o mitt hjertes vegger! Mitt hjerte beveger seg innen meg, jeg kan ikke være stille; for du har hørt trompetens lyd, min sjel, krigsrop.
2Juda sørger, og portene står forlatt, folk kler seg i sørgeklær på markene, og Jerusalems klagesang stiger opp.
3Derfor er mine innvoller fulle av angst, smerter har tatt meg, som fødselssmerter; Jeg vred meg over å høre det, jeg ble forferdet ved å se det.
10Rov sølv, rov gull, for det finnes ingen ende på skatter, mengden av all herlig prakt.
9Og du har ikke overgitt meg i fiendens hånd, du har satt mine føtter på et åpent sted.
2Herren har fortært og sparte ingen av Jakobs boliger, han har revet ned Judas datters festninger i sin harme, han har lagt dem på jorden, han har vanhelliget riket og dets fyrster.
19Se, ropet fra mitt folks datter fra et fjernt land: Er ikke Herren i Sion? Eller er dens konge ikke der? Hvorfor har de provosert meg med utskårne bilder, med fremmedes tomme avguder?
10Også den ble ført bort i fangenskap. Dets små barn ble knust på hver gate, lot ble kastet om dets fornemme borgere, og alle dets store menn ble bundet i lenker.
11Derfor lyder mine innvoller som en harpe for Moab, og mitt indre for Kir-Hares.
8Herren har planlagt å ødelegge Zions datters mur, han strakte ut en målesnor, han trakk ikke sin hånd tilbake før han hadde ødelagt, og han har fått vern og mur til å sørge, de er utslitt sammen.
2Hun gråter om natten, tårene renner nedover kinnene hennes; det er ingen av hennes elskere som trøster henne. Alle hennes venner har sviktet henne, de har blitt hennes fiender.
26Byens porter skal sørge og stønne, og hun som er tom for stolthet, skal sitte på bakken.
12De skal klage, de som har spebarn ved brystet, for de ønskede åkre og de fruktbare vintrærne.
9Angående profetene: Mitt hjerte er knust inni meg, alle mine bein skjelver. Jeg er som en drukken mann, som en overmannet av vin, på grunn av Herren og hans hellige ord.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene; alle hennes porter er ødelagt, prestene sukker, jomfruene er bedrøvet, og selv er hun fylt med bitterhet.
9Dere driver kvinnene i mitt folk bort fra deres hjem fulle av glede; dere tar min pryd fra deres små barn for alltid.
6Derfor ble min vrede og harme utøst og brant i Judas byer og på Jerusalems gater, så de ble lagt øde og ødelagt, som det er denne dag.
10Herre, all min lengsel ligger åpen for deg, mine sukk er ikke skjult for deg.