Habakkuk 3:16
Da jeg hørte dette, skalv kroppen min; leppene mine dirret ved stemmen; en dyp frykt fylte meg, og jeg skalv innvendig, for jeg kunne ikke finne ro på trengselens dag: når han kommer til folket, vil han overmanne dem med sin hær.
Da jeg hørte dette, skalv kroppen min; leppene mine dirret ved stemmen; en dyp frykt fylte meg, og jeg skalv innvendig, for jeg kunne ikke finne ro på trengselens dag: når han kommer til folket, vil han overmanne dem med sin hær.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; mine lepper dirret ved lyden. Råte kom inn i mine ben, jeg ristet der jeg stod, så jeg kan hvile på trengselens dag – når han drar opp mot folket, vil han trenge inn i det med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skjalv; ved lyden dirret leppene mine. Det kom råte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto. Jeg vil vente stille på nødens dag, når han drar opp mot folket for å angripe oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; ved lyden dirret leppene mine. Råte kom inn i mine ben, under meg skjalv jeg. Jeg venter rolig på trengselens dag, når han drar opp mot folket som angriper oss.
Jeg hørte, og mitt indre skalv; med stemmen skjelvde mine lepper; frykten grep mine bein, og jeg skalv i min stilling, for jeg må hvile i de dager med nød, når de stormer inn mot folket.
Da jeg hørte det, skalv min mage; mine lepper skalv ved lyden. Råttenhet kom inn i mine ben, og jeg skalv i meg selv, så jeg kan hvile på trengselens dag. Når han stiger opp mot folket, vil han invadere dem med sine styrker.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, mine lepper dirret av lyden. Råten kom i mine bein, og det rystet meg der jeg sto. Jeg vil vente i ro på nødens dag, når han kommer opp mot folkene som angriper oss.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv, ved lyden bevet mine lepper. Forråtnelse kom inn i mine ben, og under meg skalv jeg. Men jeg skal hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Da jeg hørte dette, skalv min kjerne; mine lepper dirret ved lyden – råte fylte mine ben, og jeg skalv innerst i meg, for å finne ro på trengselens dag; når han nærmer seg folket, vil han overfalle dem med sine hærer.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre; leppene skalv ved stemmen: råttenhet kom inn i mine bein, og jeg skalv i meg selv, slik at jeg kan finne ro på trengselens dag: når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine tropper.
Jeg hørte det, og mitt indre skalv; ved lyden skalv mine lepper, forråtnelse kom inn i mine ben, og jeg skalv hvor jeg stod. Jeg vil roe meg i nødens dag, til han går opp mot folket som angriper oss.
I heard, and my heart pounded; my lips quivered at the sound. Decay crept into my bones, and I trembled where I stood. Yet I will wait patiently for the day of calamity to come upon the nation invading us.
Jeg hørte, og mitt indre skalv, ved lyden dirret mine lepper. Sykdom gikk inn i mine ben, og under meg skalv jeg, jeg vil vente rolig på trengselens dag, når den kommer opp imot folket som angriper oss.
Jeg hørte det, og min Bug foruroligedes, mine Læber bævede for Lyden, der kom Raaddenhed i mine Been, og jeg foruroligedes paa mit Sted, paa det jeg maa hvile paa Nødens Dag, naar han drager op imod Folket, han, som skal føre Krigsmagt over det.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
Da jeg hørte det, skalv magen min; leppene mine beveget seg ved stemmen; råte kom inn i beina mine, og jeg skalv i meg selv, så jeg kunne hvile på trengselens dag, når han kommer opp mot folket, vil han invadere dem med sine hærer.
When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice; decay entered my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble. When he comes up to the people, he will invade them with his troops.
Jeg hørte, og kroppen min skalv. Leppene mine bævet ved stemmen. Råttenskap kom inn i mine ben, og jeg skjelver der jeg står, for jeg må vente stille på trengselens dag, for folkets angrep som kommer mot oss.
Jeg har hørt, og magen rister, Ved lyden skjelver leppene mine, råte kommer inn i knoklene mine, Og på plassen min skjelver jeg, Så jeg kan ha ro på nødens dag, Ved folkets komme opp, han overvinner det.
Jeg hørte, og min kropp skalv, mine lepper dirret ved lyden; råttenhet trengte inn i mine ben, og jeg skalv der jeg sto; for jeg må vente i stillhet på trengselens dag, for oppkomsten av folket som angriper oss.
Da jeg hørte det, skalv mitt indre, og leppene dirret ved lyden; mine knokler ble svake, og mine skritt ble usikre under meg: jeg uttrykte sorgens lyd på trengselens dag, når hans styrker kom opp mot folket i bands.
Whe I heare this, my body is vexed, my lippes tremble at ye voyce therof, my bones corruppe, I am afrayed where I stonde. O that I might rest in the daye of trouble, that I might go vp vnto oure people, which are alredy prepared.
When I heard, my bellie trembled: my lippes shooke at the voyce: rottennesse entred into my bones, and I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for whe he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
When I hearde, my belly trembled, my lippes shoke at the voice, rottennesse entred into my bones, & I trembled in my selfe, that I might rest in the day of trouble: for when he commeth vp vnto the people, he shall destroy them.
¶ When I heard, my belly trembled; my lips quivered at the voice: rottenness entered into my bones, and I trembled in myself, that I might rest in the day of trouble: when he cometh up unto the people, he will invade them with his troops.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people who invade us.
I have heard, and my belly trembleth, At the noise have my lips quivered, Rottenness doth come into my bones, And in my place I do tremble, That I rest for a day of distress, At the coming up of the people, he overcometh it.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
I heard, and my body trembled, My lips quivered at the voice; Rottenness entereth into my bones, and I tremble in my place; Because I must wait quietly for the day of trouble, For the coming up of the people that invadeth us.
Hearing it, my inner parts were moved, and my lips were shaking at the sound; my bones became feeble, and my steps were uncertain under me: I gave sounds of grief in the day of trouble, when his forces came up against the people in bands.
I heard, and my body trembled. My lips quivered at the voice. Rottenness enters into my bones, and I tremble in my place, because I must wait quietly for the day of trouble, for the coming up of the people who invade us.
Habakkuk Declares His Confidence I listened and my stomach churned; the sound made my lips quiver. My frame went limp, as if my bones were decaying, and I shook as I tried to walk. I long for the day of distress to come upon the people who attack us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Frykt kom over meg, og skjelving som fikk alle mine bein til å riste.
15Så passerte en ånd foran mitt ansikt; håret på kroppen min reiste seg.
19Mine innvoller! Jeg er dypt påvirket i mitt hjerte; mitt hjerte lager støy i meg; jeg kan ikke si fra, for du har hørt, O min sjel, lyden av hornet, krigsalarmsignalet.
3Derfor er hoftene mine fylt med smerte; smerter har tatt tak i meg, som de smerter en kvinne kjenner i fødselen. Jeg ble overveldet av smerte ved å høre det; jeg ble skremt av å se det.
4Mitt hjerte banker, frykten griper meg: min glede har han gjort om til frykt.
1Og mitt hjerte skjelver av denne grunn og blir alvorlig forstyrret.
24Vi har hørt om det; våre hender blir svake; angst har grepet oss, og smerte, som en kvinne i fødsel.
25Gå ikke ut i feltet, og gå ikke på veien; for fiendens sverd og frykt er på hver side.
24For sukke mitt kommer før jeg spiser, og klagene mine renner ut som vann.
25For det jeg fryktet aller mest, har kommet over meg, og det jeg var redd for, har rammet meg.
26Jeg var ikke trygg; jeg hadde ikke hvile; jeg var ikke stille; likevel kom ulykke.
4Mitt hjerte er såret plaget i meg: skrekk for døden har falt over meg.
5Frykt og skjelving har kommet over meg, og skrekk har overveldet meg.
17Selv om fikentreet ikke blomstrer, og det ikke finnes frukt på vinrankene; olivenhøsten vil svikte, og åkeren vil ikke gi noen avlinger; flokken vil skilles fra folden, og det vil ikke være storfe i stallene.
6Når jeg husker, blir jeg redd, og en skjelving griper tak i meg.
20Se, O Herre; for jeg er i nød: jeg er plaget innenfra; mitt hjerte er i kaos; for jeg har gjort opprør. Ute herjer sverdet; hjemme er det som døden.
21De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg; alle mine fiender har hørt om min nød; de gleder seg over det du har gjort; du vil bringe den dagen du har kalt, og de skal bli som meg.
3Da jeg var stille, ble mine bein svake gjennom mitt indre rop hele dagen.
5For slik sier HERREN: Vi har hørt en stemme av frykt, og ikke av fred.
21For å søke til klippens sprekker, og inn i de høye klippene, av frykt for HERREN og hans majestets ære, når han reiser seg for å riste jorden.
27Mine indre deler kokte over og ga meg ikke ro: dagene med lidelse forhindret meg.
15Da skal fyrster i Edom bli forbausede; de mektige mennene i Moab skal bli grepet av skrekk; alle innbyggerne i Kanaan skal smelte bort.
15Vi så etter fred, men ingenting godt kom; og etter en tid med helse, og se, trøbbel kom!
16Hestevrinslingen hans ble hørt fra Dan: hele landet skal skjelve ved lyden av de sterke hestenes vrinsling; for de er kommet og har fortært landet og alt som er i det: byen, og de som bor der.
13Fra oven har han sendt ild inn i mine bein, og det forstyrrer meg; han har strukket ut et nett for mine føtter, og han har gjort meg fortvilet og svak hele dagen.
7Jeg så teltene til Kush i smerte; og teltene i Midian skalv.
2Når de onde, selv mine fiender, kom mot meg for å fortære meg, da snublet de og falt.
3Selv om en hær skulle omringe meg, vil ikke hjertet mitt frykte; selv om krigen stiger mot meg, vil jeg likevel være trygg.
7Og når de spør deg: Hvorfor sukker du? skal du svare: På grunn av de skremmende nyhetene som kommer; hvert hjerte skal svinne, alle hender skal bli svake, hver sjel skal bli urolig, og alle knær skal bli som vann; se, det kommer, og det skal bli oppfylt, sier Herren Gud.
10Fjellene så deg, og de skalv; vannet strømmet over: dybden ropte, og løftet hendene høyt.
10For jeg hørte mange som snakket stygt om meg, frykt på alle kanter. De sa: Rapportér, og vi vil rapportere. Alle mine kjente ventet på å se meg snuble, og sa: Kanskje han vil bli fristet, så vi får overtaket på ham, og vi skal ta hevn over ham.
6For en nasjon har steget opp mot mitt land, sterk og talløs, med tenner som en løve, og den har skarpe tenner som en stor løve.
3Når jeg er redd, vil jeg sette min lit til deg.
3Ved lyden av uroen flyktet folket; når du hever deg, blir nasjonene spredt.
15Derfor er jeg urolig i hans nærvær; når jeg tenker på dette, blir jeg redd.
16For Gud gjør hjertet mitt mykt, og Den Allmektige gjør meg urolig:
19Å Herre, min styrke, min festning, mitt tilfluktssted i trengselens dag, folkeslagene skal komme til deg fra jordens ender og si: Sannelig, våre fedre har arvet løgner, tomhet og ting som ikke gir noe utbytte.
10Jorden skal riste foran dem; himmelen skal skjelve:
11Og Herren skal tale foran sin hær;
14Jeg har vært stille lenge; nå vil jeg rope som en kvinne i fødsel; jeg vil ødelegge alt omkring meg, og fortære på en gang.
7Da ristet jorden og skaket; fjellenes grunnvoller ble rørt, fordi han var sint.
16Herren skal også brøle ut fra Sion og tale sin røst fra Jerusalem; og himmelen og jorden skal skjelve; men Herren vil være håpet for sitt folk og styrken til Israels barn.
6Folkene skal skjelve av frykt foran dem; ansiktene deres skal bli mørke.
20Kom, mitt folk, gå inn i dine kamre, og lukk døren bak deg: gjem deg for en kort stund, inntil din vrede er forbi.
19For i min misunnelse og i ilden av min vrede har jeg talt, Sannelig, den dagen skal det skje en stor rystelse i Israels land;
15Du gikk gjennom havet med hestene dine, gjennom de store vannmassene.
5De var redde der frykt ikke fantes; Gud har spredt dem som står imot deg; du har gjort dem til skamme, fordi Gud har foraktet dem.
23For ødeleggelse fra Gud var en frykt for meg, og på grunn av hans majestet kunne jeg ikke utholde.
10På grunn av mengden av hestene hans skal støvet dekke deg; murene dine skal skjelve ved lyden av rytterne, hjulene og vognene, når han går inn i portene dine, slik menn går inn i en by som er blitt brutt.
15Og det var rystelser i leiren, på markene, og blant alt folket. Utkikksposten og røverne skalv også, og jorden ristet. Det var en stor skjelving.