Jobs bok 21:6
Når jeg husker, blir jeg redd, og en skjelving griper tak i meg.
Når jeg husker, blir jeg redd, og en skjelving griper tak i meg.
Selv når jeg tenker på det, blir jeg redd, og skjelven griper kroppen min.
Når jeg minnes det, blir jeg forferdet, og en skjelving griper kroppen min.
Når jeg minnes det, blir jeg forferdet, og skjelving griper kroppen min.
Når jeg tenker på dette, fylles jeg med frykt, og jeg skjelver av angst.
For når jeg tenker på det, blir jeg skremt, og beven griper tak i meg.
Når jeg tenker på det, blir jeg forferdet, og redsel griper mitt kjød.
Når jeg tenker på det, blir jeg skremt, og skjelving griper kroppen min.
Når jeg minnes dette, blir jeg redd, og skjelving griper min kropp.
Så snart jeg husker det, blir jeg redd, og skjelvende griper frykten om meg.
Når jeg minnes dette, blir jeg redd, og skjelving griper min kropp.
Når jeg tenker på det, blir jeg skremt, og skjelving griper mitt kjøtt.
When I remember, I am dismayed, and trembling seizes my body.
Når jeg tenker på det, blir jeg skrekkslagen, og skjelving griper mitt kjød.
Thi naar jeg kommer det ihu, da er jeg forfærdet, og Bævelse betager mit Kjød.
Even when I remember I am afraid, and trembling taketh hold on my flesh.
Når jeg husker, blir jeg redd, og skjelving griper min kropp.
Even when I remember, I am afraid, and trembling takes hold of my flesh.
Når jeg tenker etter, blir jeg skremt. Frykt griper meg.
Ja, når jeg tenker etter, blir jeg skremt, og hele min kropp skjelver av frykt.
Når jeg tenker på det, blir jeg urolig, og skrekk griper meg.
Ved tanken på det skjelver kroppen min av frykt.
Even when I remember{H2142} I am troubled,{H926} And horror{H6427} taketh hold on{H270} my flesh.{H1320}
Even when I remember{H2142}{(H8804)} I am afraid{H926}{(H8738)}, and trembling{H6427} taketh hold on{H270}{(H8804)} my flesh{H1320}.
For whe I pondre & considre this, I am afrayed, and my flesh is smytten with feare.
Euen when I remember, I am afrayde, and feare taketh hold on my flesh.
For when I consider my selfe I am afrayde, and my fleshe is smitten with feare.
Even when I remember I am afraid, and trembling taketh hold on my flesh.
When I remember, I am troubled. Horror takes hold of my flesh.
Yea, if I have remembered, then I have been troubled. And my flesh hath taken fright.
Even when I remember I am troubled, And horror taketh hold on my flesh.
Even when I remember I am troubled, And horror taketh hold on my flesh.
At the very thought of it my flesh is shaking with fear.
When I remember, I am troubled. Horror takes hold of my flesh.
For, when I think about this, I am terrified and my body feels a shudder.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14 Frykt kom over meg, og skjelving som fikk alle mine bein til å riste.
15 Så passerte en ånd foran mitt ansikt; håret på kroppen min reiste seg.
15 Derfor er jeg urolig i hans nærvær; når jeg tenker på dette, blir jeg redd.
16 For Gud gjør hjertet mitt mykt, og Den Allmektige gjør meg urolig:
4 Mitt hjerte er såret plaget i meg: skrekk for døden har falt over meg.
5 Frykt og skjelving har kommet over meg, og skrekk har overveldet meg.
3 Derfor er hoftene mine fylt med smerte; smerter har tatt tak i meg, som de smerter en kvinne kjenner i fødselen. Jeg ble overveldet av smerte ved å høre det; jeg ble skremt av å se det.
4 Mitt hjerte banker, frykten griper meg: min glede har han gjort om til frykt.
120 Kjøttet mitt skjelver av frykt for deg; og jeg er redd for dine dommer.
1 Og mitt hjerte skjelver av denne grunn og blir alvorlig forstyrret.
25 For det jeg fryktet aller mest, har kommet over meg, og det jeg var redd for, har rammet meg.
26 Jeg var ikke trygg; jeg hadde ikke hvile; jeg var ikke stille; likevel kom ulykke.
21 Trekk hånden din langt bort fra meg, og la ikke frykten gjøre meg redd.
5 Se på meg, bli forundret, og hold hånden over munnen.
28 Jeg er redd for all min sorg; jeg vet at du ikke vil holde meg uskyldig.
3 Når jeg er redd, vil jeg sette min lit til deg.
4 I Gud vil jeg prise hans ord; jeg har satt min lit til Gud; jeg frykter ikke hva noen kan gjøre mot meg.
16 Da jeg hørte dette, skalv kroppen min; leppene mine dirret ved stemmen; en dyp frykt fylte meg, og jeg skalv innvendig, for jeg kunne ikke finne ro på trengselens dag: når han kommer til folket, vil han overmanne dem med sin hær.
23 For ødeleggelse fra Gud var en frykt for meg, og på grunn av hans majestet kunne jeg ikke utholde.
20 Min sjel husker dem fortsatt, og jeg er ydmyket.
14 Da skremmer du meg med drømmer, og gjør meg redd med syn.
53 Frykt har grepet meg på grunn av de onde som forlater din lov.
34 La han ta sin stav bort fra meg, og at hans frykt ikke skremmer meg.
35 Da ville jeg tale, og ikke frykte ham; men slik er det ikke for meg.
21 For nå er dere til ingen nytte; dere ser min undergang og blir redde.
3 Jeg husket Gud og ble opprørt; jeg klagde, og ånden min ble overveldet. Selah.
5 På grunn av lyden av mitt stønnen klistrer mine ben seg til min hud.
21 Og så forferdelig var synet, at Mose sa: "Jeg skjelver av frykt."
5 Men nå har det rammet deg, og du svimer; det berører deg, og du er bekymret.
11 Og hvem har du vært redd for eller fryktet, så du har løyet og ikke husket meg, eller lagt det på hjertet? Har jeg ikke vært stille fra gammelt av, og du frykter meg ikke?
21 For å søke til klippens sprekker, og inn i de høye klippene, av frykt for HERREN og hans majestets ære, når han reiser seg for å riste jorden.
27 Når frykten deres kommer som en ødeleggelse, og deres undergang kommer som en virvelvind; når trengsel og angst kommer over dere.
5 Kroppen min er kledd med ormer og støv; huden min er sprukket og føles avskyelig.
7 Du er fryktet; hvem kan stå foran deg når du en gang er sint?
31 Det er en fryktelig ting å falle i hendene på den levende Gud.
25 Når han reiser seg, blir de mektige redde: av knusningene renser de sine hjerter.
6 Frykt grep dem der, og smerte falt over dem som en kvinne i fødsel.
7 Se, jeg vil ikke skremme deg; hånden min vil ikke hvile tungt over deg.
4 Han har gjort kroppen min gammel; han har brutt mine bein.
34 Fryktet jeg en stor mengde, eller fryktet jeg for nedsettende ord fra familier, slik at jeg holdt munn og ikke gikk ut av døren?
10 Og jeg sa, dette er min svakhet; men jeg vil minnes årene fra den Høyestes sterke hånd.
18 Når jeg ville trøste meg i sorgen, svikter hjertet mitt.
14 Hvorfor river jeg i meg selv, og setter livet mitt i mine hender?
11 Frykt skal skremme ham fra alle kanter og drive ham til fortvilelse.
4 Derfor er min ånd overveldet i meg; mitt hjerte er øde.
11 Skal ikke hans storhet skremme dere? Og skal ikke hans frykt falle over dere?
20 Mine ben fester seg til huden og kjøttet, jeg har unnsluppet med skinnet på tennene.
10 Derfor er snarer om deg, og plutselig kommer frykten over deg.
21 Da ble mitt hjerte tynget, og jeg ble truffet i mitt indre.
11 Jeg var en skam for meg selv blant alle mine fiender, men spesielt blant mine naboer, og frykt fra mine bekjente: de som så meg, flyktet fra meg.