Apostlenes gjerninger 21:14
Da han ikke lot seg overtale, roet vi oss og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, roet vi oss og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: Herrens vilje skje.
Da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: Skje Herrens vilje.
Siden han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: «Skje Herrens vilje.»
Og da han ikke ville la seg overtale, holdt vi opp, idet vi sa: 'La Herrens vilje skje.'
Da han ikke ville la seg overtale, ga vi opp og sa: "La det skje i henhold til Herrens vilje."
Og da han ikke lot seg overtale, ga vi etter, og sa: Herre, la din vilje skje.
Da han ikke ville la seg overtale, ga vi oss og sa: «Herrens vilje skje!»
Og da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: Herrens vilje skje.
Når han ikke lot seg overtale, roet vi oss og sa: "Herrens vilje skje."
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: Herrens vilje skje.
Og da han ikke lot seg overtale, lot vi det ligge og sa: «La Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: «Herrens vilje skje.»
When he would not be persuaded, we gave up and said, 'The Lord's will be done.'
Men der han ikke vilde lade sig overtale, bleve vi stille og sagde: Skee Herrens Villie!
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
Da han ikke lot seg overtale, oppga vi å forsøke og sa: 'Herrens vilje skje.'
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: "Herrens vilje skje."
Da han ikke lot seg overtale, sluttet vi med å be, og sa: 'Herrens vilje skje.'
Da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: Herrens vilje skje.
Og da han ikke kunne overbevises, sluttet vi med å si: 'La Guds vilje skje.'
When we coulde not turne his mynde we ceased sayinge: the will of ye Lorde be fulfilled.
But wha he wolde not be persuaded, we ceassed, and sayde: The will of the LORDE be fulfylled.
So when he would not be perswaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And when we coulde not turne his mynde, we ceassed, saying: the wyll of the Lorde be fulfylled.
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
When he would not be persuaded, we ceased, saying, "The Lord's will be done."
and he not being persuaded, we were silent, saying, `The will of the Lord be done.'
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And as he might not be moved we did no more, saying, Let the purpose of God be done.
When he would not be persuaded, we ceased, saying, "The Lord's will be done."
Because he could not be persuaded, we said no more except,“The Lord’s will be done.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Da vi hørte dette, ba vi og de som var der, om at Paulus ikke skulle dra opp til Jerusalem.
13Men Paulus svarte: «Hva gjør dere? Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? Jeg er ikke bare villig til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herrens Jesu navn.»
15Etter de dagene gjorde vi oss klar og dro opp til Jerusalem.
20De ba ham om å bli lenger, men han gikk ikke med på det.
21Men han tok farvel med dem og sa: «Jeg må for enhver pris holde den kommende høytiden i Jerusalem. Men jeg vil komme tilbake til dere, om Gud vil.» Så seilte han fra Efesos.
4Vi fant disiplene og ble der i syv dager. De sa til Paulus ved Åndens ledelse at han ikke skulle dra opp til Jerusalem.
5Da vi hadde tilbrakt dagene der, dro vi av sted videre, og alle disiplene med koner og barn fulgte oss helt ut av byen. Vi knelte på stranden og ba.
6Etter å ha tatt farvel gikk vi om bord i skipet, og de vendte tilbake til sitt.
7Vi seilte videre fra Tyrus og kom til Ptolemais. Der hilste vi på brødrene og ble hos dem én dag.
30Paulus ville gå inn blant folkemengden, men disiplene tillot ham det ikke.
10Etter at han hadde sett synet, søkte vi straks å dra til Makedonia, idet vi sluttet at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.
21Etter at dette var fullført, bestemte Paulus seg i Ånden for å reise gjennom Makedonia og Akaia til Jerusalem. 'Etter at jeg har vært der,' sa han, 'må jeg også se Roma.'
15Skipet ble tatt av stormen og kunne ikke holde opp mot vinden, så vi måtte gi opp og bli drevet av den.
14Der fant vi noen brødre og ble bedt om å bli hos dem i syv dager. Og så kom vi til Roma.
15Brødrene der hadde hørt om oss og kom for å møte oss så langt som til Appius' Forum og Tre Vertshus. Da Paulus så dem, takket han Gud og tok mot til seg.
25Så vær ved godt mot, menn! For jeg tror på Gud at det vil gå nettopp som det er blitt sagt til meg.
26Men vi må bli kastet på et eller annet land.
11Den følgende natten sto Herren foran ham og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»
1Derfor, da vi ikke lenger kunne holde ut, bestemte vi oss for å bli igjen alene i Athen.
18Selv med disse ordene hadde de så vidt klart å hindre folket fra å ofre til dem.
19Da kom jøder fra Antiokia og Ikonium og overtalte folkemengden; de steinet Paulus og dro ham utenfor byen, fordi de trodde han var død.
19Derfor mener jeg at vi ikke skal bry de hedningene som vender seg til Gud.
24Noen ble overbevist av det han sa, men andre var vantro.
25Så gikk de bort, uenige med hverandre, etter at Paulus hadde sagt dette ene ord: «Rett sa Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til fedrene våre,
3Dette vil vi gjøre, hvis Gud tillater det.
15I stedet skulle dere si: Hvis Herren vil, skal vi leve og gjøre dette eller hint.
11Men vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, på samme måte som de også blir.'
5Og de ga, ikke bare som vi hadde håpet, men først ga de seg selv til Herren og deretter til oss ved Guds vilje.
21Og han sa til meg: ‘Dra av sted, for jeg vil sende deg langt bort til hedningene.’
22for å styrke disiplenes sjeler, oppmuntre dem til å fortsette i troen, og å minne dem om at vi må gjennom mange trengsler gå inn i Guds rike.
14Men jeg ville ikke gjøre noe uten ditt samtykke, for at din godhet ikke skulle være tvungen, men frivillig.
11Men offiseren trodde mer på kapteinen og skipsføreren enn på det Paulus sa.
7Da de kom til Mysia, forsøkte de å dra til Bitynia, men Ånden lot dem ikke.
13Vi gikk om bord i skipet og seilte til Assos, hvor vi skulle hente Paulus, for slik hadde han bestemt seg, da han selv ville gå til fots.
19Paulus hilste på dem og fortalte dem i detalj om alt det Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste.
22Og nå, se, bundet av Ånden, går jeg til Jerusalem uten å vite hva som skal møte meg der.
28For Den Hellige Ånd og vi har besluttet å ikke legge noen større byrde på dere enn disse nødvendige ting:
7Vi seilte langsomt mange dager og med vanskelighet nådde vi Cnidus. På grunn av motvind fortsatte vi å seile i le for Kreta, ved Salmone.
17Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede.
36Etter noen dager sa Paulus til Barnabas: 'La oss vende tilbake og besøke våre brødre i hver by hvor vi har forkynt Herrens ord, og se hvordan de har det.'
34Men Silas bestemte seg for å bli der.
33Så gikk Paulus ut fra dem.
38Men Paulus mente det ikke var riktig å ta med han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke hadde gått med dem til arbeidet.
20Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.
43Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å utføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe først i vannet og komme seg i land,
46Da sa Paulus og Barnabas frimodig: «Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere. Men siden dere avviser det og ikke anser dere selv verdige til det evige liv, vender vi oss nå til hedningene.
17Når Gud ga dem den samme gave som han ga oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg, at jeg kunne hindre Gud?
21Etter lang tids avholdenhet sa Paulus endelig, stående blant dem: «Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke reist fra Kreta; da kunne dere ha spart dere for denne skaden og tapet.