Verse 12

When they saw him from a distance, they could not recognize him. They raised their voices and wept. Each of them tore his robe and threw dust on their heads skyward as a sign of grief.

Other Translations

  • GT, oversatt fra Hebraisk

    Da de så ham på avstand, kjente de ham ikke igjen, og brast i gråt. De rev klærne sine og kastet støv over hodet.

  • Moderne oversettelse av Bibelen fra 1611 KJV med hebraisk kontekst

    Og da de så opp fra lang avstand og ikke kjente ham igjen, hevet de sin stemme og gråt. De rev i stykker hver sin kappe og strødde støv på sine hoder mot himmelen.

  • Norsk King James

    Og da de løftet blikket fra langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de stemmen og gråt; hver av dem rev sitt kappe i stykker og strødde støv på hodet mot himmelen.

  • Modernisert Norsk Bibel 1866

    Da de fikk øye på ham på lang avstand, kjente de ham ikke igjen, og de løftet opp stemmen og gråt. De rev av seg kappene og kastet støv på hodene sine mot himmelen.

  • Oversettelse av hebraiske Bibeltekster til moderne norsk bokmål

    Da de så opp og fikk øye på ham på avstand, kjente de ham ikke igjen. De brast i gråt, rev i stykker sine kapper og kastet støv opp i luften og ned på hodene sine.

  • Bibelen: En Moderne Oversettelse av King James Version 1611

    Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.

  • o3-mini KJV Norsk

    Da de løftet øynene og så ham langt borte, uten å gjenkjenne ham, ropte de ut i sorg og gråt; hver rev sin mantel og strødde støv over hodet mot himmelen.

  • En Moderne Oversettelse av King James Version 1611 (mar 2025)

    Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.

  • Lingvistisk bibeloversettelse fra grunntekst

    Da de så opp fra avstand, kjente de ham ikke igjen, og de gråt høyt. De rev i stykker sine kapper og kastet støv over hodet mot himmelen.

  • GT, oversatt fra hebraisk Aug2024

    Da de løftet blikket på lang avstand, kjente de ham knapt igjen. De gråt høyt, rev sine kapper i stykker og kastet støv i været rundt hodene sine.

  • Original Norsk Bibel 1866

    Men der de opløftede deres Øine langt fra, da kjendte de ham ikke, og de opløftede deres Røst og græd; og de sønderrev hver sin Kappe, og de strøede Støv paa deres Hoveder mod Himmelen.

  • King James Version 1769 (Standard Version)

    And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.

  • KJV 1769 norsk

    Og da de løftet sine øyne langt borte og ikke kjente ham igjen, hevet de sin røst og gråt; og de flerret hver sitt kappe og kastet støv på hodene sine mot himmelen.

  • KJV1611 - Moderne engelsk

    And when they lifted up their eyes from afar and did not recognize him, they lifted up their voices and wept; and they tore every one his mantle and sprinkled dust upon their heads toward heaven.

  • King James Version 1611 (Original)

    And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.

  • Norsk oversettelse av Webster

    Da de løftet blikket fra avstand og ikke kjente ham igjen, begynte de å gråte høyt. De rev hver sin kappe og kastet støv på hodet mot himmelen.

  • Norsk oversettelse av Youngs Literal Translation

    Da de så etter ham langt borte, kjente de ham ikke igjen, og de begynte å gråte høyt, rev hver sin kappe og kastet støv mot himmelen over sine hoder.

  • Norsk oversettelse av ASV1901

    Og da de løftet opp øynene på avstand og ikke kjente ham igjen, ropte de høyt og gråt; de rev hver sin kappe og strødde støv på hodene mot himmelen.

  • Norsk oversettelse av BBE

    Og de løftet sine øyne fra avstand, og de kunne knapt gjenkjenne ham på grunn av forandringen i ham. Og de brøt ut i bitter gråt, med tegn på sorg, og strødde støv på hodet sitt.

  • Coverdale Bible (1535)

    So when they lifte vp their eyes a farre off, they knewe him not. Then they cried, and wepte: then euery one off them rente his clothes, and sprynckled dust vpon their heades in the ayre.

  • Geneva Bible (1560)

    So when they lift vp their eyes a farre off, they knewe him not: therefore they lift vp their voyces and wept, and euery one of them rent his garment, and sprinkled dust vpon their heads toward the heauen.

  • Bishops' Bible (1568)

    So when they lift vp their eyes a farre of, they knew him not: then they cryed and wept, and euery one of them rent his clothes, and sprinckled dust vpon their heades in the ayre.

  • Authorized King James Version (1611)

    And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his mantle, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.

  • Webster's Bible (1833)

    When they lifted up their eyes from a distance, and didn't recognize him, they raised their voices, and wept; and they each tore his robe, and sprinkled dust on their heads toward the sky.

  • Young's Literal Translation (1862/1898)

    and they lift up their eyes from afar and have not discerned him, and they lift up their voice and weep, and rend each his robe, and sprinkle dust on their heads -- heavenward.

  • American Standard Version (1901)

    And when they lifted up their eyes afar off, and knew him not, they lifted up their voice, and wept; and they rent every one his robe, and sprinkled dust upon their heads toward heaven.

  • Bible in Basic English (1941)

    And lifting up their eyes when they were still far off, it did not seem that the man they saw was Job because of the change in him. And they gave way to bitter weeping, with signs of grief, and put dust on their heads.

  • World English Bible (2000)

    When they lifted up their eyes from a distance, and didn't recognize him, they raised their voices, and wept; and they each tore his robe, and sprinkled dust on their heads toward the sky.

  • NET Bible® (New English Translation)

    But when they gazed intently from a distance but did not recognize him, they began to weep loudly. Each of them tore his robes, and they threw dust into the air over their heads.

Referenced Verses

  • Lam 2:10 : 10 The elders of the daughter of Zion sit on the ground in silence. They have thrown dust on their heads and dressed themselves in sackcloth. The young women of Jerusalem have bowed their heads to the ground in despair.
  • Ezek 27:30 : 30 They will mourn over you with loud cries, bitterly wailing, throwing dust on their heads and rolling in ashes.
  • Neh 9:1 : 1 On the twenty-fourth day of this month, the Israelites gathered together, fasting, wearing sackcloth, and putting dust on their heads.
  • Josh 7:6 : 6 Then Joshua tore his clothes and fell face down to the ground before the ark of the Lord, remaining there until evening. The elders of Israel did the same and put dust on their heads.
  • Job 1:20 : 20 At this, Job got up, tore his robe, shaved his head, and fell to the ground in worship.
  • Job 19:14 : 14 My relatives have ceased to be close, and my close friends have forgotten me.
  • Esth 4:1 : 1 When Mordecai learned about everything that had happened, he tore his clothes, put on sackcloth and ashes, and went out into the middle of the city, wailing loudly and bitterly.
  • Judg 2:4 : 4 When the angel of the LORD spoke these words to all the Israelites, the people wept loudly.
  • Ruth 1:19-21 : 19 So the two of them went on until they came to Bethlehem. When they arrived in Bethlehem, the whole town was stirred because of them, and the women exclaimed, "Can this be Naomi?" 20 She said to them, "Do not call me Naomi; call me Mara, because the Almighty has made my life very bitter. 21 I went away full, but the LORD has brought me back empty. Why call me Naomi? The LORD has afflicted me; the Almighty has brought misfortune upon me.
  • 1 Sam 11:4 : 4 When the messengers came to Gibeah of Saul and reported these matters to the people, they all wept loudly.
  • 1 Sam 30:4 : 4 Then David and the people who were with him lifted their voices and wept until they could weep no more because they had no strength left.
  • 2 Sam 13:36 : 36 As he finished speaking, the king’s sons arrived, weeping loudly. The king and all his servants also wept bitterly.
  • Rev 18:19 : 19 And they threw dust on their heads and cried out, weeping and mourning, saying, 'Woe, woe to the great city, in which all who owned ships at sea became rich from her wealth! For in one hour she has been laid waste.'
  • Lam 4:7-8 : 7 Her nobles were purer than snow, whiter than milk; their bodies were more ruddy than coral, their appearance like sapphires. 8 Now their appearance is darker than soot; they are not recognized in the streets. Their skin clings to their bones; it has become as dry as wood.
  • Gen 27:34 : 34 When Esau heard his father’s words, he burst out with a loud and bitter cry and said to his father, 'Bless me—me too, my father!'.