Jeremia 15:10
Ved meg, mor, fordi du fødte meg, en mann av strid og konflikt i hele landet. Jeg har verken lånt ut eller lånt, men alle forbanner meg.
Ved meg, mor, fordi du fødte meg, en mann av strid og konflikt i hele landet. Jeg har verken lånt ut eller lånt, men alle forbanner meg.
Ve meg, mor, at du fødte meg, en mann til strid og konflikt for hele jorden! Jeg har ikke lånt ut med rente, og ingen har lånt til meg med rente, likevel forbanner de alle meg.
Ve meg, mor, at du fødte meg – en mann til strid og trette for hele landet! Jeg har ikke lånt ut, og de har ikke lånt til meg, men alle sammen forbanner meg.
Ve meg, mor, at du fødte meg, en mann for strid og konflikt over hele landet! Jeg har verken lånt ut eller lånt, likevel forbanner alle meg.
Ve meg, min mor, for at du fødte meg til å være en mann med strid og konflikt for hele landet. Jeg har verken lånt eller tatt noe fra dem, men alle forbanner meg.
Ve meg, min mor, at du har født meg, en mann med strid og krangel for hele jorden! Jeg har verken lånt dem, eller lånt fra dem, men likevel forbanner de meg.
Ve meg, min mor, at du har født meg til en mann av strid og som en årsak til konflikt for hele jorden! Jeg har hverken lånt ut med renter, eller menn har lånt til meg med renter; likevel forbanner hver og en av dem meg.
Ve meg, mor! At du fødte meg, en mann som alle krangles og strides med overalt i landet. Jeg har ikke lånt ut på rente, og de har ikke lånt til meg på rente, men likevel forbanner alle meg.
Ved meg, min mor, for at du fødte meg som en mann for strid og kamp for hele landet. Jeg har ikke gitt lån, de har ikke lånt meg noe, og likevel forbanner alle meg.
Ve meg, min mor, at du har født meg til en stridens mann og en tvistens mann for hele jorden! Jeg har verken lånt ut eller lånt på rente, men alle forbanner meg.
Ve meg, min mor, at du har født meg til å være en mann av strid og uenighet over hele jorden! Jeg har verken lånt ut med rente eller tatt imot rente, likevel forbanner alle meg.
Ve meg, min mor, at du har født meg til en stridens mann og en tvistens mann for hele jorden! Jeg har verken lånt ut eller lånt på rente, men alle forbanner meg.
Woe to me, my mother, that you gave birth to me—a man of strife and contention to the whole land! I have neither lent nor borrowed, yet everyone curses me.
Ve meg, min mor, for at du fødte meg, en mann som strides og krangler med hele jorden. Jeg har verken lånt ut eller tatt opp lån, likevel forbanner alle meg.
Vee mig, min Moder! at du fødte mig, en Mand, mod hvem alt Landet kiver og trætter; jeg haver ikke sat paa Aager, og de have ikke sat paa Aager hos mig, dog forbander Enhver mig.
Woe is me, my mother, that thou hast borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have neither lent on usury, nor men have lent to me on usury; yet every one of them doth curse me.
Ve meg, min mor, at du har født meg, en mann av strid og en mann av krangel for hele jorden! Jeg har verken lånt for renter, og ingen har lånt meg for renter, men likevel forbanner alle meg.
Woe is me, my mother, that you have borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have neither lent on interest, nor men have lent to me on interest; yet every one of them curses me.
Woe is me, my mother, that thou hast borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have neither lent on usury, nor men have lent to me on usury; yet every one of them doth curse me.
Ve meg, mor, at du har født meg til en stridens mann og en trettefører for hele jorden! Jeg har ikke lånt ut, og ingen har lånt meg; likevel forbanner alle meg.
Ve meg, min mor, at du har født meg som en mann av strid og trette for hele landet. Jeg har verken lånt ut eller fått lån, likevel forbanner alle meg.
Ve meg, mor, at du har født meg til en mann av strid og en mann av dissens for hele jorden! Jeg har ikke lånt, og ingen har lånt av meg; likevel forbanner alle meg.
Ulykke meg, min mor, fordi du har født meg, en stridsmann og en trette i hele landet! Jeg har ikke gjort menn til mine kreditorer og jeg skylder ingen, men alle forbanner meg.
O mother, alas that euer thou dydest beare me, an enemie and hated of the whole londe: Though I neuer lente ner receaued vpon vsury, yet euery man speake euell vpon me.
Wo is mee, my mother, that thou hast borne mee, a contentious man, and a man that striueth with the whole earth I haue neither lent on vsury, nor men haue lent vnto me on vsurie: yet euery one doeth curse me.
O mother, alas that thou euer didst beare me, a brawler and rebuker of the whole lande: though I neuer lent nor receaued vpon vsurie, yet all men speake euyll vpon me.
¶ Woe is me, my mother, that thou hast borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have neither lent on usury, nor men have lent to me on usury; [yet] every one of them doth curse me.
Woe is me, my mother, that you have borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have not lent, neither have men lent to me; [yet] everyone of them does curse me.
Wo to me, my mother, For thou hast borne me a man of strife, And a man of contention to all the land, I have not lent on usury, Nor have they lent on usury to me -- All of them are reviling me.
Woe is me, my mother, that thou hast borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have not lent, neither have men lent to me; `yet' every one of them doth curse me.
Woe is me, my mother, that thou hast borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have not lent, neither have men lent to me; [yet] every one of them doth curse me.
Sorrow is mine, my mother, because you have given birth to me, a cause of fighting and argument in all the earth! I have not made men my creditors and I am not in debt to any, but every one of them is cursing me.
Woe is me, my mother, that you have borne me a man of strife and a man of contention to the whole earth! I have not lent, neither have men lent to me; [yet] everyone of them does curse me.
Jeremiah Complains about His Lot and The Lord Responds I said,“Oh, mother, how I regret that you ever gave birth to me! I am always starting arguments and quarrels with the people of this land. I have not lent money to anyone and I have not borrowed from anyone. Yet all of these people are treating me with contempt.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Ve meg for mitt sammenbrudd! Min skade er uhelbredelig. Jeg sa: Dette er virkelig min lidelse, og jeg må bære den.
20Mitt telt er ødelagt, og alle mine snorer er brukket. Mine barn har forlatt meg, og de er ikke; ingen er der til å reise mitt telt lenger og henge opp mine tepper.
14Forbannet være den dagen jeg ble født! Dagen min mor fødte meg, la den ikke være velsignet.
15Forbannet være den mann som ga min far det glade budskap, «Du har fått en sønn!» og gjorde ham frydefull.
5Ve meg, som må bo i Mesjek, og bo blant Kedars telt.
10Ve den som sier til en far: «Hva avler du?» eller til en kvinne: «Hva føder du?»
18Hvorfor førte du meg ut av mors liv? Hadde jeg bare dødd før noe øye så meg!
19Det er som om jeg aldri hadde eksistert; jeg ville blitt ført fra mors liv direkte til graven!
9Den som fødte sju har blitt utslitt, hennes liv er gått ut. Solen hennes er gått ned mens det ennå var dag, hun er skammet og ydmyket. Resten av dem vil jeg gi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
11Herren sa: Sannelig, jeg vil frigjøre deg for ditt eget beste; sannelig, i tid av motgang og nød vil jeg la fienden møte deg.
11Alt hennes folk sukker, de leter etter brød. De har gitt sine dyrebare skatter for mat, for å holde liv i seg. Se, Herre, og merk deg hvordan jeg er blitt foraktet!
12Bryr dere dere om alt dere som går forbi? Se og merk dere om det er noen smerte som min, den som Herren har påført meg på hans vrede dag.
13Fra høyden har han sendt ild inn i mine ben, og han har satt snare for mine føtter. Han har vendt meg tilbake og gjort meg ennå mer ensom; hele dagen er jeg syk.
17Fordi jeg ikke ble drept i mors liv, så min mors liv ble min grav, og hennes livmor for alltid grav.
18Hvorfor kom jeg ut fra mors liv for å se møye og sorg, og mine dager er brukt opp i skam?
3Du sa: «Ve meg, for Herren har lagt sorg til min smerte; jeg er utmattet av min klage og finner ingen hvile.»
20Se, Herre, for jeg er i nød; mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vrenger seg i meg. Jeg har vært svært opprørsk. Utendørs har sverdet fratatt barn; i huset, det råder død.
21De har hørt at jeg sukker; ingen trøster meg. Alle mine fiender har hørt mitt vonde, og de fryder seg at du har gjort det. Rett den dagen du har kunngjort, og la dem bli som meg.
10For den lukket ikke livmorens dører for meg og skjulte ikke elendighet for mine øyne.
14Jeg gikk omkring som om for en venn eller bror, som en som sørger over sin mor, mørkt bøyde jeg meg.
15Men da jeg snublet, gledet de seg og samlet seg imot meg; de som jeg ikke kjente, samlet seg mot meg, og de fortsatte å rive i stykker uten opphold.
1Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet på din mor, som jeg sendte bort? Eller hvem av mine kreditorer har jeg solgt dere til? Se, for deres misgjerninger ble dere solgt, og på grunn av deres overtredelser ble deres mor sendt bort.
19To ting har rammet deg – hvem vil sørge med deg? Ødeleggelse og fall, sult og sverd; hvem vil trøste deg?
15Herren har forkastet alle mine mektige menn i min midte. Han har kalt til seg en høytid mot meg for å knuse mine unge menn; Herren har tråkket som en vinpresse jomfruen datter av Juda.
16For dette gråter jeg, mine øyne renner over med vann. For en trøster, en som kan gjenopprette min sølv, er langt fra meg; mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
15Hvorfor roper du over ditt skadde sted? Din smerte er uhelbredelig. På grunn av dine mange synder har jeg gjort dette mot deg.
3Dette er tiende gang dere håner meg; dere skammer dere ikke for å behandle meg dårlig?
11En generasjon som forbanner sin far og ikke velsigner sin mor,
1Jeg er en mann som har sett nød ved hans vredes ris.
7Skal han på den dagen svare: 'Jeg vil ikke være en helbreder. I mitt hus er det verken brød eller klær. Dere skal ikke sette meg til å være folkets leder.'
8For hver gang jeg taler, roper jeg ut, «Vold og ødeleggelse!» For Herrens ord har blitt til spott og hån for meg hele dagen.
18Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår uhelbredelig, som nekter å leges? Vil du virkelig være for meg som en villedende bekker, som upålitelige vann?
3Derfor er mine hofter fylt med angst, fødselsveer har grepet meg som en fødende kvinne. Jeg er såret av å høre, forferdet av å se.
10Også jeg og mine brødre og tjenere låner dem penger og korn. La oss nå ettergi denne gjelden!
13Fødselsveene kommer for ham, men han er en uforstandig sønn, for når tidens fylde er der, står han ikke frem ved utgangen av morslivet.
10Vær nådig mot meg, Herre, for jeg lider nød. Av sorg blir mitt øye, min sjel og kropp svak.
12Ødeleggelse er innenfor; undertrykkelse og svik viker ikke fra dens torg.
8For din skyld har jeg båret hån, skam har dekket mitt ansikt.
2Han sa til sin mor: De tusen og hundre sølvsiklene som ble tatt fra deg, som du forbannet, og som du sa i mine ører – se, sølvet er hos meg; jeg tok det. Hans mor sa: Velsignet er min sønn av Herren.
25Var det ikke jeg som gråt for den lidende? Var ikke min sjel bedrøvet for den nødlidende?
13Hans mor sa til ham: «Måtte din forbannelse falle på meg, min sønn! Hør bare på meg, gå og hent det til meg.»
13Ve dem, for de har flyktet fra meg! Ødeleggelse over dem, for de har syndet mot meg. Jeg ville forløse dem, men de har talt løgner mot meg.
2De vender tungen sin som en løgnaktig bue, og de er ikke trofaste i landet. Fra ondskap til ondskap går de fram, for de kjenner ikke meg, sier Herren.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel vist avsky mot Sion? Hvorfor slår du oss så vi ikke kan bli helbredet? Vi ventet på fred, men det kom intet godt, på tid for helbredelse, men se, det er skrekk!
1Akk, for meg, for jeg har blitt som sommerens innhøsting, som etterlatt druer etter vintangen; det finnes ingen klase å spise, min sjel lengter etter de første modne fikener.
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i nød, som fra en kvinne som føder sitt første barn, det er Sions datter som sukker, som brer ut hendene sine: 'Å, ve meg, for min sjel svinner i møte med morderne!'
17For ondskapen brenner som en ild; den fortærer tornekratt og tistler; den setter skogstykker i brann, som stiger opp til skyene i røyken.
30Og hvis jeg ikke tillot min munn å synde ved å be om hans liv i en forbannelse.
4Derfor sier jeg: Se bort fra meg, la meg gråte bittert. Prøv ikke å trøste meg for ødeleggelsen over mitt folks datter.
20Du kjenner min vanære, min skam og mine ydmykelser; alle mine motstandere står foran deg.