Jesaja 64:1
Å, om du kunne rive himmelen i stykker, om du kunne komme ned, slik at fjellene kunne rase sammen ved din nærhet,
Å, om du kunne rive himmelen i stykker, om du kunne komme ned, slik at fjellene kunne rase sammen ved din nærhet,
Å, om du ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene smeltet for ditt ansikt!
Som når ilden antennes og får vannet til å koke, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, så folkeslagene skjelver for ditt åsyn.
Som når ilden tennes, ild som får vann til å koke, for å gjøre navnet ditt kjent for dine motstandere, så folkene skjelver foran deg.
Som når en ild brenner og grenene skjelver, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, skal folkeslagene frykte deg.
Å, om du bare ville rive himlene i stykker og stige ned, så fjellene ville skjelve for ditt åsyn,
Å, om du ville åpne himmelen og komme ned, så fjellene kunne flyte i ditt nærvær!
Som ilden får smeltet stoffet til å flamme opp, og som vannet begynner å koke når ilden brenner, slik skal fiendene dine kjenne navnet ditt, og nasjonene skal skjelve foran deg.
Som ild som smelter metaller, slik at vannet koker, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, vil folkeslagene skjelve foran deg.
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal smelte foran ditt ansikt.
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal smelte foran ditt ansikt.
Som når ildens glød smelter vannet, slik at ditt navn blir kjent for dine fiender, skal folkeslagene skjelve foran deg.
Oh, that you would tear open the heavens and come down, so that the mountains would quake at your presence—
Som når en smeltende ild brenner, kokevann får ilden til å gnistre opp, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender og for at nasjonene skal skjelve foran deg.
Ligesom Ild optænder det, der smeltes, (ligesom) Ild kommer Vand til at syde, — for at lade dine Fjender kjende dit Navn, (og) Hedningerne skulle bæve for dit Ansigt.
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Å, om du bare ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skal flyte bort foran deg!
Oh that you would rend the heavens, that you would come down, that the mountains might flow down at your presence,
Å, at du ville rive himlene og komme ned, så fjellene kunne skjelve for ditt ansikt.
Har du ikke revet himmelen? Du steg ned, fjellene smeltet foran deg.
Å, om du bare ville rive himmelen opp og stige ned, så fjellene skalv i ditt nærvær.
Å, om himmelen ville åpne seg og komme ned, så fjellene skalv for deg, som når ild setter fyr på krattet, eller som når vann koker av varmen fra ilden, for å gjøre ditt navn fryktet av dine fiender, så folkeslagene skjelver for deg.
O that thou woldest cleue the heauen in sonder, & come downe: that the mountaynes might melt awaye at thy presence,
Oh, that thou wouldest breake the heauens, and come downe, and that the mountaines might melt at thy presence!
O that thou wouldest cleaue the heauens in sunder & come downe, that the mountaines might melt away at thy presence:
¶ Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might flow down at thy presence,
Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence,
Didst Thou not rend the heavens? Thou didst come down, From thy presence did mountains flow,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might quake at thy presence,
Oh that thou wouldest rend the heavens, that thou wouldest come down, that the mountains might quake at thy presence,
O let the heavens be broken open and come down, so that the mountains may be shaking before you, As when fire puts the brushwood in flames, or as when water is boiling from the heat of the fire: to make your name feared by your haters, so that the nations may be shaking before you;
Oh that you would tear the heavens, that you would come down, that the mountains might quake at your presence,
(63:19b) If only you would tear apart the sky and come down! The mountains would tremble before you!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Som når brennende ild smelter, og ilden får vannet til å koke, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, slik at folkene skjelver i din nærhet!
3Da du gjorde forferdelige ting som vi ikke hadde ventet, kom du ned, og fjellene raste sammen ved din nærhet.
5Bøy, Herre, dine himler og kom ned; rør ved fjellene, så skal de begynne å røyke.
6Slå ut lynet og spre dem, avfyr dine piler og ødelegg dem.
3For se, Herren kommer fra sin bolig, og han vil stige ned og tråkke på jordens høysteder.
4Fjellene skal smelte under ham, og dalene skal splittes, liksom voks foran ilden og vann som strømmer nedover en bratt skråning.
4Han formaner havet og lar det tørke ut, og han tørker alle elver; Bashan avtar, og Karmel, og Libanons blomstring mister kraft.
5Fjellene skjelver foran ham, åsene smelter, og jorden brenner i hans nærvær; ja, hele verden og alt som bebor den.
6Hvem kan stå imot hans vrede? Og hvem kan tåle den brennende kraften i hans sinne? Hans raseri flyter ut som ild, og han knuser steinene.
15Se ned fra himmelen og betrakt fra din hellige og herlige bolig: Hvor er din iver og din styrke, lyden av dine inder og din barmhjertighet mot meg? Er de tilbakeholdt?
4Hans lyn lyste opp verden; jorden så det og skalv.
5Fjellene smeltet som voks i Herrens nærvær, i nærværet til verdens Herre.
6Himmelen forkynner hans rettferdighet, og alle folkeslag ser hans herlighet.
8Jorden skalv, himmelen rystet ved Guds nærvær; selv Sinai ble rystet i Guds åsyn, Israels Gud.
4Herre, da du forlot Seir og marsjerte ut fra Edoms felt, skalv jorden, himmelen vaklet, og skyene slapp ned regn.
5Fjellene smeltet foran Herren – selv Sinai, foran Israels Gud.
10Fjellene så deg og skalv, og vannets flom passerte forbi; dypet utløste sin røst og løftet sine hender mot høyden.
18Fjellet Sinai var fullstendig dekket av røyk, for Herren steg ned over det med ild; røykens oppstigning minnet om den fra en ovn, og hele fjellet ristet voldsomt.
32Han ser over jorden, og den skjelver; han berører fjellene, og de ryker.
18Lyden av din torden runget i himmelen, lynene opplyste jorden, og jorden skalv og rystet.
8Da skalv og dirret jorden, og himmelens fundamenter rystet, fordi han var vred.
9Røyk steg opp fra hans nesebor, og ild kom ut fra hans munn og slukte alt; der ble det tent glødende kull.
10Han bøyde ned himmelen og kom ned, og mørke lå under hans føtter.
6Å, fjell, som dere hoppet som vær; og dere små åser, som lam?
7Skjelv, jord, for Herrens nærvær, for Jakobs Guds nærvær!
7Da skalv og dirret jorden; også fjellenes fundamenter rystet og skjelvet, fordi han ble vred.
8Røyk steg opp fra hans nesebor, og ild flammende ut av hans munn; kull ble tent av den.
9Han bøydde himlene ned og kom ned, og mørke la seg under hans føtter.
1O Gud, du har forkastet oss, du har spredt oss og vært misfornøyd; vend deg om til oss igjen.
2Du har fått jorden til å skjelve; du har knust den. Legg opp for å helbrede dens sår, for den skjelver.
11Vår hellige og vakre bolig, der våre fedre lovprisde deg, er fortært av ild, og alle våre herlige ting er ødelagt.
12Skal du holde deg tilbake for disse årsakene, å HERRE? Skal du tie og la oss lide så smertefullt?
30Og HERREN skal få sin herlige røst til å høres, og vise styrken i sin utstrakte arm med sin vredes forargelse og den fortærende ildens flamme, med spredning, storm og hagl.
21For å søke tilflukt i sprekkene i fjellene og på toppen av de skrøpelige fjell, av frykt for Herren og for hans majestæts herlighet, når han reiser seg for å ryste jorden med fryktelig makt.
7Og ingen påkaller ditt navn, ingen reiser seg for å gripe tak i deg; for du har gjemt ditt ansikt for oss, og du har fortært oss på grunn av våre misgjerninger.
14Som ilden fortærer veden og flammen setter fjellene i brann,
24Jeg så på fjellene, og se, de skalv, og alle åsene rørte seg lett.
1Hør nå hva HERREN sier: Reis deg, gjør motstand foran fjellene, og la åsene høre din røst.
19Å HERRE, til deg skal jeg rope, for ilden har svelget ørkenens beiter, og flammen har fortært alle trærne på marken.
13For se, han som former fjellene, skaper vinden, og åpenbarer menneskets tanker, han som gjør morgenen mørk og trår på jordens høyeste steder, HERREN, hærskarenes Gud, det er hans navn.
14Herren tordnet fra himmelen, og den Høyeste løste sin røst.
11Da sa han: «Gå ut på fjellet for Herrens åsyn.» Og se, Herrens nærvær passerte forbi, og en mektig og sterk vind rev fjellene og knuste steinene for Herrens åsyn; men Herren var ikke i vinden. Etter vinden kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.
3Vår Gud skal komme og ikke tie; en ild skal fortære foran ham, og en voldsom storm skal rase omkring ham.
4Han skal kalle på himmelen fra oven og på jorden, for å dømme sitt folk.
8De går opp langs fjellene og ned gjennom dalene til det stedet du har bestemt for dem.
11Dere nærmet dere og sto under fjellet; og fjellet brant med ild helt opp til himmelens midte, med mørke, skyer og tykk mørke.
20slik at havets fisk, himmelens fugler, markens dyr, alle krypende skapninger på jorden og alle mennesker på dens overflate, skal skjelve foran min nærhet, og fjellene skal velte, bratte klipper falle, og enhver mur skal falle til grunnen.
8Fall ned, dere himler, fra oven, og la skyene utøse rettferdighet; la jorden åpne seg og bringe fram frelse, la rettferdighet spire i overflod; det er jeg, HERREN, som har skapt det.
3selv om vannene bruser og urolige, og fjellene skjelver av den oppblomstrende kraften. Selah.
5Bli opphøyet, o Gud, over himmelen; la din herlighet være over hele jorden.