Salmene 142:4
Jeg så mot min høyre hånd, og der var ingen som kjente meg; min tilflukt sviktet, og ingen brydde seg om min sjel.
Jeg så mot min høyre hånd, og der var ingen som kjente meg; min tilflukt sviktet, og ingen brydde seg om min sjel.
Jeg så til høyre og speidet, men det var ingen som ville kjenne meg; tilflukt sviktet meg, ingen brydde seg om min sjel.
Når min ånd blir kraftløs i meg, kjenner du min sti. På den stien jeg går, har de skjult en felle for meg.
Når min ånd overveldes i meg, kjenner du min sti; på veien jeg går, har de lagt en snare for meg.
Når min ånd blir svak, ser du min vei; de har lagt en snare på stien min.
Jeg så til høyre og så etter hjelp, men det var ingen som kjente meg; tilflukt sviktet meg, ingen brydde seg om min sjel.
Jeg så til høyre, men ingen kjente meg; mitt tilfluktssted sviktet, ingen brydde seg om meg.
Når min ånd var nedtynget i meg, kjente du stien min. De hadde lagt feller for meg på veien jeg skulle gå.
Når min ånd svekkes i meg, kjenner du min sti. På den veien jeg går har de lagt en felle for meg.
Jeg så til min høyre hånd, og så, men det var ingen som ville kjenne meg: min tilflukt sviktet meg; ingen brydde seg om min sjel.
Jeg så til min høyre hånd, og så, men det var ingen som ville kjenne meg: min tilflukt sviktet meg; ingen brydde seg om min sjel.
Når min ånd blir overveldet i meg, kjenner du min sti. På den vei jeg vandrer, har de lagt en felle for meg.
When my spirit grows faint within me, You know my path. In the way where I walk, they have hidden a trap for me.
Når min ånd er matt i meg, kjenner du min sti. På veien jeg skal gå, har de skjult en felle for meg.
Der min Aand var forsmægtet i mig, da kjendte du min Sti; de skjulte en Strikke for mig paa Veien, som jeg skulde gaae paa.
I looked on my right hand, and beheld, but there was no man that would know me: refuge failed me; no man cared for my soul.
Jeg så til min høyre side og så, men det var ingen som kjente meg: tilflukt sviktet meg; ingen brydde seg om min sjel.
I looked on my right hand and beheld, but there was no one who would know me; refuge failed me; no one cared for my soul.
Se på min høyre side og se; for det er ingen som bryr seg om meg. Tilflukt har flyktet fra meg. Ingen bryr seg om min sjel.
Ser jeg til høyre og betrakter, så er det ingen som kjenner meg; tilflukten har svunnet fra meg, ingen bryr seg om min sjel.
Se til høyre og se; for det er ingen som kjenner meg: Tilflukten svikter meg; ingen bryr seg om min sjel.
Da jeg så til høyre, var det ingen venn: jeg hadde ingen trygg plass; ingen brydde seg om min sjel.
Look{H5027} on [my] right hand,{H3225} and see;{H7200} For there is no man that knoweth{H5234} me: Refuge{H4498} hath failed{H6} me; No man careth{H1875} for my soul.{H5315}
I looked{H5027}{(H8685)} on my right hand{H3225}, and beheld{H7200}{(H8798)}, but there was no man that would know{H5234}{(H8688)} me: refuge{H4498} failed{H6}{(H8804)} me; no man cared{H1875}{(H8802)} for my soul{H5315}.
Therfore do I crie vnto the (o LORDE) and saye: thou art my hope and my porcion, in the londe of the lyuynge.
I looked vpon my right hand, and beheld, but there was none that would knowe me: all refuge failed me, and none cared for my soule.
When I loked vpon my ryght hande and sawe rounde about me there was no man that woulde knowe me: I had no place to flee vnto, and no man cared for my soule.
¶ I looked on [my] right hand, and beheld, but [there was] no man that would know me: refuge failed me; no man cared for my soul.
Look on my right, and see; For there is no one who is concerned for me. Refuge has fled from me. No one cares for my soul.
Looking on the right hand -- and seeing, And I have none recognizing; Perished hath refuge from me, There is none inquiring for my soul.
Look on `my' right hand, and see; For there is no man that knoweth me: Refuge hath failed me; No man careth for my soul.
Look on [my] right hand, and see; For there is no man that knoweth me: Refuge hath failed me; No man careth for my soul.
Looking to my right side, I saw no man who was my friend: I had no safe place; no one had any care for my soul.
Look on my right, and see; for there is no one who is concerned for me. Refuge has fled from me. No one cares for my soul.
Look to the right and see! No one cares about me. I have nowhere to run; no one is concerned about my life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
3 Da min ånd ble overveldet i meg, kjente du min vei; på den stien jeg vandret, hadde de i all hemmelighet lagt en snare for meg.
5 Jeg ropte til deg, HERRE, og sa: Du er min tilflukt og min andel i de levendes land.
6 Hør mitt rop, for jeg har blitt svært fornedret; fri meg fra mine forfølgere, for de er sterkere enn meg.
3 For fienden har forfulgt min sjel; han har slått ned mitt liv til bakken og forvist meg til mørket, som de som lenge har vært døde.
4 Derfor er min ånd overveldet, og mitt hjerte er ødelagt innen i meg.
20 Vanæren har knust mitt hjerte, og jeg er fylt med sorg; jeg søkte etter noen som ville vise meg medfølelse, men fant ingen, og etter trøstere, men jeg fant ingen.
8 Men mine øyne vender seg mot deg, Gud, HERRE: hos deg har jeg min lit; forlat ikke min sjel i nød.
2 Det finnes mange som sier om min sjel: «Det finnes ingen hjelp for ham hos Gud.» Selah.
42 De søkte hjelp, men det var ingen som kunne frelse dem; selv kalte de på Herren, men han svarte dem ikke.
16 Vend deg til meg og vis meg barmhjertighet, for jeg er ensom og plaget.
11 De sier: «Gud har forlatt ham; forfølg og fang ham, for ingen er der til å frelse ham.»
2 I den dag jeg var i trengsel søkte jeg Herren; min lidelse raste inn om natten og tok ikke slutt, og min sjel nektet å finne trøst.
1 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte fra å redde meg, og fra mitt brølende rop?
11 Ikke stå for fjern fra meg, for trengselen er nær, og det finnes ingen som kan hjelpe.
14 HERRE, hvorfor forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
14 Min slekt har sviktet meg, og mine nærmeste venner har glemt meg.
12 For utallige ulykker omringer meg; mine ugudeligheter har tatt tak i meg slik at jeg ikke lenger kan rette blikket oppover. De er flere enn hårene på mitt hode, og derfor svikter mitt hjerte.
5 Og jeg så, men det var ingen til å hjelpe; og jeg undret meg over at det ikke var noen til å støtte meg. Derfor var det min egen arm som brakte meg frelse, og min vrede den som løftet meg opp.
22 For jeg sa i min fortvilelse: ‘Jeg er fravendt fra ditt åsyn’; likevel hørte du stemmen til mine bønner da jeg ropte til deg.
12 Ved min høyre hånd reiser ungdomen seg; de skyver bort mine skritt og legger ødeleggelsens planer mot meg.
13 De ødelegger min sti, de fremprovoserer min ulykke, og de har ingen som hjelper meg.
3 For fremmede har reist seg mot meg, og undertrykkere søker min sjel; de har ikke satt Gud foran seg. Selah.
4 Se, Gud er min hjelper; Herren er med dem som opprettholder min sjel.
4 Da sa jeg: 'Jeg er kastet ut av ditt åsyn, men jeg vil rette mitt blikk mot ditt hellige tempel.'
10 Mitt hjerte higer, min styrke svikter meg, og lyset i øynene mine er borte.
28 For jeg så, og det var ingen; selv blant dem fantes det ingen rådgiver som, da jeg spurte, kunne svare et eneste ord.
4 Jeg regnes blant dem som går ned i graven; jeg er som en mann uten krefter.
20 Jeg roper til deg, men du hører meg ikke; jeg reiser meg opp, men du ser ikke på meg.
13 Er ikke hjelpen i meg selv, og har visdom ikke forlatt meg helt?
9 Jeg vil si til min klippe, til Gud: «Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor sørger jeg på grunn av min fiendes undertrykkelse?»
14 Men jeg stolte på deg, Herre, og sa: Du er min Gud.
15 Men i min nød frydet de seg og samlet seg; ja, de fornedrede seg og stilte seg mot meg, uten at jeg anede det; de rev meg i stykker uten opphold.
11 Han har vendt bort mine veier og revet meg fra hverandre; han har gjort meg øde.
9 Skjul ikke ditt ansikt for meg; forvis ikke din tjener i vrede. Du har vært min hjelp; forlat meg ikke og svikt meg ikke, du frelsens Gud.
22 For jeg er fattig og trengende, og mitt hjerte er såret innen i meg.
11 Jeg ble til skam for alle mine fiender, særlig for mine naboer, en frykt blant de jeg kjente; de som så meg, løp fra meg.
9 Vær barmhjertig med meg, Herre, for jeg er i nød; mine øyne er tynget av sorg, ja, både min sjel og min mave.
7 Hør meg omgående, O Herre, for min ånd vakler; ikke vend ditt ansikt bort fra meg, for jeg skal da bli som de som går ned til graven.
8 Min sjel følger deg med iver, og din høyre hånd opprettholder meg.
21 Forlat meg ikke, Herre; mitt Gud, vær ikke langt borte fra meg.
4 Da ropte jeg på Herrens navn; Å Herre, jeg ber deg, frels min sjel.
20 Se, O HERRE, for jeg er i nød; mine indre følelser er urolige, og mitt hjerte er vendt mot meg selv, for jeg har syndet grufullt. Ute tar sverdet liv, og hjemme råder død.
21 De har hørt at jeg sukker, og ingen trøster meg; alle mine fiender har fått vite om min nød, og de fryder seg over at Du har handlet. Du vil bringe den dagen Du har forutsagt, og de skal havne som meg.
25 Skulle jeg ikke ha grått for den som var i nød? Var ikke min sjel preget av sorg for den fattige?
7 Se, jeg roper ut i nød, men ingen hører meg; jeg roper med høy røst, men ingen dømmer.
7 Jeg skal glede meg over din miskunn, for du har lagt merke til min nød og kjent min sjel i motgang.
16 Nå strømmer min sjel ut over meg; dager med lidelse har tatt tak i meg.
18 Jeg sa: ‘Min styrke og mitt håp har forsvunnet fra Herren.’
2 For du er min styrkes Gud: hvorfor forkaster du meg? Hvorfor sørger jeg på grunn av fiendens undertrykkelse?