Jona 4:8
Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Da solen steg opp, sendte Gud en brennhet østavind; solen brant Jona i hodet, så han segnet om. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Da solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen slo ned på Jonas hode, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Da solen steg, sendte Gud en glohet østavind. Solen slo mot hodet til Jona, og han besvimte. Han ba om å få dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Og da solen steg, sendte Gud en glovarm vind fra øst, og solen stekte på Jonas hode, som førte til at han led mye. Han ønsket seg døden og sa: 'Det er bedre for meg å dø enn å leve.'
Og da solen steg opp, forberedte Gud en sterk østlig vind; og solen stekte på hodet til Jona, så han svimte av og ønsket i sitt hjerte å dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen skint på Jonas' hode så han ble utmattet. Han ønsket å dø, og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet, så han nesten besvimte. Da ønsket han å få dø og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.»
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen slo mot Jonas hode, så han nesten besvimte, og han ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Når solen stod opp, lot Gud oppstå en kraftig østlig vind, og solen slo hardt ned over Jona, så han sviktet, og han ønsket å dø og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Og da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind. Solen slo mot Jonas hode, så han nesten besvimte, og han ønsket å dø, og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Når solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen slo på Jonas hode, så han kjente seg fortapt. Han ønsket å dø og sa: 'Det er bedre for meg å dø enn å leve.'
When the sun rose, God appointed a scorching east wind, and the sun beat down on Jonah’s head so that he grew faint. He wished to die and said, 'It is better for me to die than to live.'
Og da solen gikk opp, befalte Gud en brennende østavind. Solen slo Jona så han nesten besvimte, og han ønsket å dø. Han sa: «Døden er bedre for meg enn livet.»
Og det skede, der Solen var opgangen, da beskikkede Gud en stille Aftenvind, og Solen stak paa Jonas Hoved, og han vansmægtede; da bad han, at hans Sjæl maatte døe, og sagde: Det er bedre, at jeg døer end lever.
And it came to pass, when the sun did arise, that God prepared a vehement east wind; and the sun beat upon the head of ah, that he fainted, and wished in himself to die, and said, It is better for me to die than to live.
Og det skjedde da solen stod opp at Gud forberedte en het østlig vind; og solen slo på hodet hans, så han ble besvimet og ønsket at han kunne dø, og han sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
And it happened, when the sun arose, that God prepared a scorching east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, so that he fainted and wished to die, and said, It is better for me to die than to live.
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind, og solen slo på Jonas hode, så han besvimte og ønsket å dø for seg selv, og sa: "Det er bedre for meg å dø enn å leve."
Da solen steg, sendte Gud en brennende østlig vind, og solen slo Jonas på hodet så han nesten besvimte. Han ønsket seg å dø og sa: "Det er bedre for meg å dø enn å leve."
Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen slo på Jonas hode slik at han besvimte. Han ønsket seg døden og sa: «Det er bedre for meg å dø enn å leve.»
Da solen stod opp, sendte Gud en brennende østlig vind: og solens hete var så sterk på hodet hans at Jona ble utmattet, og ønsket seg døden, og sa: Døden er bedre for meg enn livet.
And it came to pass, when the sun{H8121} arose,{H2224} that God{H430} prepared{H4487} a sultry{H2759} east{H6921} wind;{H7307} and the sun{H8121} beat{H5221} upon the head{H7218} of Jonah,{H3124} that he fainted,{H5968} and requested{H7592} for himself{H5315} that he might die,{H4191} and said,{H559} It is better{H2896} for me to die{H4194} than to live.{H2416}
And it came to pass, when the sun{H8121} did arise{H2224}{(H8800)}, that God{H430} prepared{H4487}{(H8762)} a vehement{H2759} east{H6921} wind{H7307}; and the sun{H8121} beat{H5221}{(H8686)} upon the head{H7218} of Jonah{H3124}, that he fainted{H5968}{(H8691)}, and wished{H7592}{(H8799)} in himself{H5315} to die{H4191}{(H8800)}, and said{H559}{(H8799)}, It is better{H2896} for me to die{H4194} than to live{H2416}.
And assone as the sonne was vpp God prepared a feruent eest winde: so that ye sonne bete ouer the heed of Ionas that he fainted agayne ad wished vn to hys soule that he might dye and sayd it is better for me to dye then to liue.
And when the Sone was vp God prepared a feruent east wynde: and the Sonne bete ouer the heade of Ionas, that he faynted agayne, and wy?shed vnto his soule, that he might dye, and sayde: It is better for me to dye, the to lyue.
And when the sunne did arise, God prepared also a feruent East winde: and the sunne beat vpon the head of Ionah, that he fainted, and wished in his heart to die, and said, It is better for me to dye, then to liue.
And when the sunne rose, God prepared a seruent east winde, and the sunne beat vpon the head of Ionas that he fainted: and wished vnto his soule, that he might dye, and saide, It is better for me to dye, then to lyue.
And it came to pass, when the sun did arise, that God prepared a vehement east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and wished in himself to die, and said, [It is] better for me to die than to live.
It happened, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat on Jonah's head, so that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, "It is better for me to die than to live."
And it cometh to pass, about the rising of the sun, that God appointeth a cutting east wind, and the sun smiteth on the head of Jonah, and he wrappeth himself up, and asketh his soul to die, and saith, `Better `is' my death than my life.'
And it came to pass, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, It is better for me to die than to live.
And it came to pass, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat upon the head of Jonah, that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, It is better for me to die than to live.
Then when the sun came up, God sent a burning east wind: and so great was the heat of the sun on his head that Jonah was overcome, and, requesting death for himself, said, Death is better for me than life.
It happened, when the sun arose, that God prepared a sultry east wind; and the sun beat on Jonah's head, so that he fainted, and requested for himself that he might die, and said, "It is better for me to die than to live."
When the sun began to shine, God sent a hot east wind. So the sun beat down on Jonah’s head, and he grew faint. So he despaired of life, and said,“I would rather die than live!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9 Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint for ricinusplanten? Og han sa: Ja, det er rett av meg å være sint, til døden.
10 Da sa Herren: Du har hatt medlidenhet med ricinusplanten, som du ikke har jobbet for eller fått til å vokse, som vokste opp på en natt og gikk til grunne på en natt.
1 Men det misbehaget Jona sterkt, og han ble veldig sint.
2 Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var det ikke det jeg sa da jeg fortsatt var i mitt land? Derfor flyktet jeg i forveien til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig Gud, full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du angrer på det onde.
3 Derfor, Herre, ber jeg deg nå ta mitt liv fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
4 Da sa Herren: Er det rett av deg å være sint?
5 Så gikk Jona ut av byen, og han satte seg øst for byen. Der laget han seg en løvhytte og satt i skyggen under den til han kunne se hva som ville skje med byen.
6 Og Herren Gud lot en ricinusplante vokse opp og gi skygge over Jonas hode for å fri ham fra hans plage. Og Jona var overmåte glad for ricinusplanten.
7 Men Gud sendte en orm ved morgengry den neste dag, og den angrep planten så den visnet.
1 Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og sa:
2 Reis deg, dra til Ninive, den store byen, og forkynn mot den; for deres ondskap har steget opp for mitt åsyn.
3 Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte reisen og gikk ombord for å dra med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.
4 Men Herren sendte en sterk vind på havet, og det ble en mektig storm, slik at skipet var nær ved å bli knust.
5 Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og lå der i dyp søvn.
6 Skipets styrmann kom til ham og sa: Hva gjør du, sovende? Stå opp, påkall din Gud! Kanskje vil Gud tenke på oss, så vi ikke går under.
7 De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd for å finne ut hvem som er årsaken til denne ulykken. Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
8 Da sa de til ham: Si oss, hva er årsaken til denne ulykken? Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra? Hva er ditt folk?
11 Så spurte de ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet raste og var voldsomt.
12 Han svarte: Ta meg og kast meg i havet, så vil havet bli stille for dere. For jeg vet at det er på grunn av meg denne voldsomme stormen er over dere.
13 Men mennene rodde hardt for å nå land, men de kunne ikke, for havet raste vilt mot dem.
14 Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og før oss ikke til ansvar for uskyldig blod; for du, Herre, har gjort som du ville.
15 Så tok de Jona og kastet ham i havet. Da ble havet stille fra sin raseri.
10 Og Herren talte til fisken, og den spydde Jonas ut på det tørre land.
1 Da ba Jonas til Herren sin Gud fra fiskens mage.
2 Og han sa: Jeg ropte til Herren i min nød, og han hørte meg; fra dødsrikets dyp ropte jeg, og du hørte min stemme.
4 Men selv vandret han en dagsreise inn i ørkenen. Han satte seg under en gyvelbusk og ba om å få dø: «Det er nok, Herre! Ta nå mitt liv, for jeg er ikke bedre enn mine fedre.»
1 Herrens ord kom til Jona for andre gang, og sa:
2 Reis deg, dra til Ninive, den store byen, og forkynn for dem det budskapet jeg gir deg.
3 Så reiste Jona seg og dro til Ninive, slik Herren hadde sagt. Nå var Ninive en utrolig stor by, som krevde tre dagers vandring.
4 Jona begynte å gå gjennom byen en dag, og han ropte ut, og sa: Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet.
19 og se, en stor vind kom fra ørkenen og traff de fire hjørnene av huset, og det falt over de unge mennene, og de døde. Jeg alene unnslapp for å fortelle deg det.
5 Solen står opp, og solen går ned, og skynder seg tilbake til sitt sted hvor den igjen skal stige opp.
21 Østavinden bærer ham bort, og han forsvinner; en storm kaster ham ut av hans sted.
7 Sannelig, lyset er godt og det er behagelig for øynene å se solen.
8 Med målestokk, når den skyter frem, vil du kjempe imot den; han holder tilbake sin harde vind på østdagens dag.
9 Og det skal skje på den dagen, sier Herren Gud, at jeg vil la solen gå ned ved middagstid, og jeg vil gjøre jorden mørk på klare dagen.
13 Fra det høye har han sendt ild inn i mine ben, og den seirer over dem. Han har bredt et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake. Han har gjort meg ensom og svak hele dagen.
23 Solen hadde gått opp over landet da Lot gikk inn i Soar.
26 Han fikk en østlig vind til å blåse i himmelen, og ved sin kraft førte han sørvinden.
45 Og i mellomtiden ble himmelen svart med skyer og vind, og det kom et stort regn. Akab red og dro til Jisre'el.