Jona 4:1
Men det misbehaget Jona sterkt, og han ble veldig sint.
Men det misbehaget Jona sterkt, og han ble veldig sint.
Men dette mishaget Jona sterkt, og han ble svært sint.
Dette var svært ille i Jonas øyne, og han ble sint.
Men Jona syntes svært ille om dette og ble harm.
Dette gjorde Jona veldig sint, og han ble opprørt over den store ondskapen i byen.
Men det opprørte Jona dypt, og han var svært sint.
Dette gjorde Jonas veldig sint, og han ble fullt av sinne.
Jona syntes dette var svært ille, og han ble harm.
Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble svært sint.
Men dette gjorde Jona sterkt misfornøyd, og han ble veldig sint.
Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble svært sint.
Dette var meget ondt for Jona, og han ble meget sint.
But Jonah was greatly displeased and became angry.
Men Jona ble meget bedrøvet og vred.
Da gjorde det Jonas ganske meget ondt, og hans (Vrede) optændtes.
But it displeased ah exceedingly, and he was very angry.
Men det mislikte ham svært, og han ble veldig sint.
But it displeased Jonah greatly, and he was very angry.
Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.
Det var en stor sorg for Jonas, og han var misfornøyd med det.
Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.
Men dette virket svært galt for Jona, og han ble sint.
But it displeased{H3415} Jonah{H3124} exceedingly,{H1419} and he was angry.{H2734}
But it displeased{H3415}{(H8799)} Jonah{H3124} exceedingly{H1419}{H7451}, and he was very angry{H2734}{(H8799)}.
Wherfore Ionas was sore discontent ad angre.
Wherfore Ionas was sore discontet, and angrie.
Therefore it displeased Ionah exceedingly, and he was angry.
And this displeased Ionas greatly, and he was angrye within him selfe.
¶ But it displeased Jonah exceedingly, and he was very angry.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
And it is grievous unto Jonah -- a great evil -- and he is displeased at it;
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
But this seemed very wrong to Jonah, and he was angry.
But it displeased Jonah exceedingly, and he was angry.
Jonah Responds to God’s Kindness This displeased Jonah terribly and he became very angry.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2 Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var det ikke det jeg sa da jeg fortsatt var i mitt land? Derfor flyktet jeg i forveien til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig Gud, full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du angrer på det onde.
3 Derfor, Herre, ber jeg deg nå ta mitt liv fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
4 Da sa Herren: Er det rett av deg å være sint?
5 Så gikk Jona ut av byen, og han satte seg øst for byen. Der laget han seg en løvhytte og satt i skyggen under den til han kunne se hva som ville skje med byen.
6 Og Herren Gud lot en ricinusplante vokse opp og gi skygge over Jonas hode for å fri ham fra hans plage. Og Jona var overmåte glad for ricinusplanten.
7 Men Gud sendte en orm ved morgengry den neste dag, og den angrep planten så den visnet.
8 Og da solen stod opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket å dø og sa: Det er bedre for meg å dø enn å leve.
9 Da sa Gud til Jona: Er det rett av deg å være sint for ricinusplanten? Og han sa: Ja, det er rett av meg å være sint, til døden.
10 Da sa Herren: Du har hatt medlidenhet med ricinusplanten, som du ikke har jobbet for eller fått til å vokse, som vokste opp på en natt og gikk til grunne på en natt.
1 Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og sa:
2 Reis deg, dra til Ninive, den store byen, og forkynn mot den; for deres ondskap har steget opp for mitt åsyn.
3 Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han dro ned til Joppe og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte reisen og gikk ombord for å dra med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.
4 Men Herren sendte en sterk vind på havet, og det ble en mektig storm, slik at skipet var nær ved å bli knust.
5 Sjømennene ble redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten fra skipet ut i havet for å lette det. Men Jona hadde gått ned i skipets indre og lå der i dyp søvn.
14 Derfor ropte de til Herren og sa: Vi ber deg, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og før oss ikke til ansvar for uskyldig blod; for du, Herre, har gjort som du ville.
15 Så tok de Jona og kastet ham i havet. Da ble havet stille fra sin raseri.
1 Da ba Jonas til Herren sin Gud fra fiskens mage.
1 Herrens ord kom til Jona for andre gang, og sa:
2 Reis deg, dra til Ninive, den store byen, og forkynn for dem det budskapet jeg gir deg.
3 Så reiste Jona seg og dro til Ninive, slik Herren hadde sagt. Nå var Ninive en utrolig stor by, som krevde tre dagers vandring.
4 Jona begynte å gå gjennom byen en dag, og han ropte ut, og sa: Om førti dager skal Ninive bli omstyrtet.
10 Og Herren talte til fisken, og den spydde Jonas ut på det tørre land.
59 Da Gud hørte dette, vredes han, og sterkt forkastet Israel.
15 Og jeg er meget vred på de folkene som lever i trygghet; for jeg var bare litt vred, og de forsterket uretten.
21 Derfor, da Herren hørte dette, vredes han, og en ild brant mot Jakob, og også vrede steg opp mot Israel.
1 Herre, irettesett meg ikke i din vrede og tukt meg ikke i din brennende harme.
2 Herren har vært meget vred på deres fedre.
7 De sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd for å finne ut hvem som er årsaken til denne ulykken. Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
8 Da sa de til ham: Si oss, hva er årsaken til denne ulykken? Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra? Hva er ditt folk?
6 Herren angret at han hadde skapt mennesket på jorden, og det bedrøvet ham i sitt hjerte.
11 Så spurte de ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss? For havet raste og var voldsomt.
18 for at Herren ikke skal se det og mislike det, og vende sin vrede fra ham.
7 Gud var misfornøyd med dette, og dermed slo han Israel.
8 For dette, kle dere i sekkelerret, sørg og klag høyt, for Herrens voldsomme vrede har ikke vendt tilbake fra oss.
1 Herre, irettesett meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din brennende harme.
27 Og Herrens vrede flammet opp mot dette landet og brakte over det alle forbannelsene som er skrevet i denne boken.
2 Gud er nidkjær og Herren tar hevn; Herren tar hevn og er full av harme. Herren tar hevn over sine motstandere og holder sin vrede overfor sine fiender.
20 Herrens vrede flammet opp mot Israel, og han sa: Fordi dette folket har overtrådt min pakt, som jeg ga deres fedre, og ikke har hørt på min røst,
37 HERREN ble også sint på meg for deres skyld og sa: Du skal heller ikke komme inn der.
17 For på grunn av hans grådighets synd var jeg vred, og slo ham; jeg skjulte meg og var vred, og han vandret gjenstridig på sitt hjertes vei.
34 Og HERREN hørte lyden av deres ord, og ble vred og sverget,
10 Moses hørte folket gråte etter familiene, hver mann ved inngangen til sitt telt. Da ble Herrens vrede sterkt opptent, og Moses ble også misfornøyd.
3 Herren angret dette: Det skal ikke skje, sa Herren.
21 Og Herren var sint på meg for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke skulle komme inn i det gode landet som Herren din Gud gir deg som arv.
7 Da skalv og rystet jorden, fjellenes grunnvoller beveget seg og skalv, fordi han var vred.
31 For denne byen har vært for meg som en anledning til min vrede og min harme fra den dagen de bygde den, til denne dagen, så jeg skulle fjerne den fra mitt åsyn.
6 Da jeg hørte deres rop og disse ordene, ble jeg veldig sint.