Salmenes bok 42:9
Jeg vil spørre Gud, min klippe: "Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?"
Jeg vil spørre Gud, min klippe: "Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?"
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende under fiendens undertrykkelse?
Om dagen sender Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
På dagen gir Herren sin nåde, og om natten synger jeg med ham, en bønn til min Gud som lever.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg vandre i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til Gud min klippe: Hvorfor har du glemt meg? hvorfor bekymrer jeg meg for fiendens undertrykkelse?
Herren vil gi sin miskunn om dagen, og hans sang vil være hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud.
Om dagen vil Herren by sitt miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til min klippe, til Gud: «Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor sørger jeg på grunn av min fiendes undertrykkelse?»
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Om dagen sender Herren sin miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.
By day the LORD commands his steadfast love, and at night his song is with me—a prayer to the God of my life.
Om dagen vil Herren sende sin kjærlighet, og om natten skal hans sang være med meg, en bønn til mitt livs Gud.
Herren skal befale sin Miskundhed om Dagen, og om Natten skal hans Sang være hos mig, (ja) en Bøn til mit Livs Gud.
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
I will say to God my rock, Why have You forgotten me? why do I go mourning because of the oppression of the enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
Jeg sier til Gud, min klippe: 'Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?'
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg sier til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av mine fienders undertrykkelse?
I will say{H559} unto God{H410} my rock,{H5553} Why hast thou forgotten{H7911} me? Why go{H3212} I mourning{H6937} because of the oppression{H3906} of the enemy?{H341}
I will say{H559}{H8799)} unto God{H410} my rock{H5553}, Why hast thou forgotten{H7911}{H8804)} me? why go{H3212}{H8799)} I mourning{H6937}{H8802)} because of the oppression{H3906} of the enemy{H341}{H8802)}?
Whyle my bones are broken, & whyle myne enemies cast me in the tethe,
I wil say vnto God, which is my rocke, Why hast thou forgotten mee? why goe I mourning, when the enemie oppresseth me?
I wyll say vnto the Lorde of my strength: why hast thou forgotten me, why go I thus heauyly through the oppression of myne enemie?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I say to God my rock, `Why hast Thou forgotten me? Why go I mourning in the oppression of an enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will say to God my Rock, Why have you let me go from your memory? why do I go in sorrow because of the attacks of my haters?
I will ask God, my rock, "Why have you forgotten me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?"
I will pray to God, my high ridge:“Why do you ignore me? Why must I walk around mourning because my enemies oppress me?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Frikjenn meg, Gud, og før min sak mot et ugudelig folk. Fri meg fra svikefulle og onde mennesker.
2 For du er min styrkes Gud. Hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor går jeg i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
10 Som med et sverd i mine bein, håner mine motstandere meg, mens de stadig sier til meg: "Hvor er din Gud?"
11 Hvorfor er du i fortvilelse, min sjel? Hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal fortsatt prise ham, frelsens hjelp for mitt ansikt, og min Gud.
2 Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg komme og tre fram for Gud?
3 Mine tårer har vært min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: "Hvor er din Gud?"
4 Disse tingene husker jeg, og utøser min sjel i meg selv, hvordan jeg pleide å gå med flokken og lede dem til Guds hus, med jubel og lovsang, en mengde som holdt høytid.
5 Hvorfor er du i fortvilelse, min sjel? Hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal fortsatt prise ham for hans frelsende nærvær.
6 Min Gud, min sjel er i fortvilelse i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermons høyder, fra Mizar-fjellet.
7 Dyp roper til dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger har skyllet over meg.
8 Herren vil i sin miskunn løfte meg om dagen. Om natten vil hans sang være med meg: En bønn til mitt livs Gud.
1 Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?
2 Hvor lenge skal jeg ha sorg i hjertet dag etter dag? Hvor lenge skal min fiende seire over meg?
14 Yahweh, hvorfor avviser du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
1 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt fra å hjelpe meg, og fra ordene som uttrykker min smerte?
2 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke; også om natten er jeg uten ro.
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt, og holder meg for din fiende?
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt og glemmer vår nød og vår undertrykkelse?
4 Da vil jeg gå til Guds alter, til Gud, min store glede. Jeg vil prise deg med harpe, Gud, min Gud.
5 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Hvorfor uroer du meg? Sett ditt håp til Gud! For jeg skal fortsatt prise ham: min Frelser, min hjelper, og min Gud.
9 Har Gud glemt å være nådig? Har han i sin vrede holdt tilbake sin medfølelse?" Sela.
1 Til deg, Herre, roper jeg. Min klippe, vær ikke taus for meg; ellers vil jeg bli som de som går ned i graven.
3 For fienden forfølger min sjel. Han har slått mitt liv til jorden. Han har fått meg til å leve i mørke, som de som lenge har vært døde.
4 Derfor blir min ånd nedslått i meg. Mitt hjerte innen i meg er øde.
17 Du har ført min sjel langt bort fra fred; jeg har glemt velstand.
3 Jeg er utmattet av å gråte. Min strupe er tørr. Mine øyne svikter mens jeg venter på min Gud.
11 Har du ikke forkastet oss, Gud? Du går ikke ut med våre hærer, Gud.
9 Skjul ikke ditt ansikt for meg. Støt ikke din tjener bort i vrede. Du har vært min hjelp. Forlat meg ikke, ikke svikt meg, Gud min frelse.
4 Så ikke fienden sier: "Jeg har vunnet over ham;" så mine motstandere ikke gleder seg når jeg faller.
49 Herre, hvor er dine tidligere kjærlighetshandlinger, som du sverget til David i din trofasthet?
3 på grunn av fiendens stemme og de ondes undertrykkelse. For de volder meg smerte. I vrede bærer de nag mot meg.
1 Hvorfor står du langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du deg i tider med nød?
21 Forlat meg ikke, Herre. Min Gud, vær ikke langt fra meg.
2 På min nødens dag søkte jeg Herren. Min hånd var utrakt i nattens mørke uten å bli trett. Min sjel nektet å la seg trøste.
3 Jeg minnes Gud, og jeg sukker. Jeg klager, og min ånd er overveldet. Sela.
14 Men jeg stoler på deg, Herre. Jeg sa: "Du er min Gud."
1 Gud, hvorfor har du forkastet oss for alltid? Hvorfor brenner din vrede mot flokken som er din beitemark?
13 Vær meg nådig, Herre. Se min lidelse fra dem som hater meg, og løft meg opp fra dødens porter;
2 Fra jordens ende vil jeg rope til deg, når hjertet mitt er overveldet. Led meg til klippen som er høyere enn meg.
2 Han sa: Herren er min klippe, min festning og min befrier,
21 De har hørt at jeg sukker; det er ingen til å trøste meg; Alle mine fiender har hørt om min nød; de gleder seg over at du har gjort det: Du skal bringe dagen som du har forkynt, og de skal bli som meg.
11 og sier: "Gud har forlatt ham. Forfølg og fang ham, for ingen vil redde ham."
7 Hos Gud er min frelse og min ære. Klippen i min styrke, min tilflukt, er i Gud.
13 Fra det høye har han sendt ild i mine ben, og den hersker over dem; Han har lagt et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake: Han har gjort meg øde og kraftløs hele dagen.
27 Hvorfor sier du, Jakob, og taler, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett ganges vekk fra min Gud?
14 Som en svale eller en trane kvedet jeg, jeg sukket som en due; mine øyne svek av å se oppover: Herre, jeg er undertrykt, vær min borgen.
8 Jeg ropte til deg, Herre. Til Herren ba jeg ydmykt:
10 Har ikke du, Gud, forkastet oss? Du drar ikke ut med våre hærer, Gud.
27 Hvis jeg sier: 'Jeg vil glemme min klage, jeg vil legge bort mitt triste ansikt og være munter;'
46 Hvor lenge, Herre? Vil du gjemme deg for alltid? Vil din vrede brenne som ild?