Klagesangene 4:17
Mens vi lever, har øynene våre forgjeves speidet etter hjelp, i vakttårnet har vi ventet på en nasjon som ikke redder.
Mens vi lever, har øynene våre forgjeves speidet etter hjelp, i vakttårnet har vi ventet på en nasjon som ikke redder.
Vi – våre øyne svant mens vi forgjeves ventet på hjelp; vi speidet etter et folk som ikke kunne frelse oss.
Ennå tæres øynene våre ut mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Ennå tærer øynene våre bort mens vi forgjeves venter på hjelp; i vår speiding speidet vi etter et folk som ikke kan frelse.
Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
Vi ventet forgjeves, våre øyne sviktet for vår frie hjelp: i vår våking har vi sett etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
Våre øyne svinner bort mens vi ser forgjeves etter hjelp, mens vi venter på en nasjon som ikke kan redde oss.
Når det gjelder oss, har våre øyne sviktet for vårt håp: i vårt vagtsomme blikk har vi sett etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
Vi stirret trett etter hjelp, men forgjeves; våre øyne så ivrig etter en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Our eyes still fail as we look in vain for help; we have watched eagerly for a nation that could not save us.
Når det gjelder oss, har våre øyne ennå sviktet i vår søken etter hjelp; vi holdt vakt og ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
For oss, våre øyne har forgjeves ventet etter hjelp; mens vi lette, har vi ventet på en nasjon som ikke kunne redde oss.
Våre øyne lengter fortsatt etter hjelp forgjeves, mens vi ser etter et folk som ikke kan redde oss.
Vi ser enda etter hjelp, det er forgjeves. I vår overvåking har vi ventet på en nasjon som ikke kan frelse.
Endnu fortæres vore Øine, (naar de see) hen til vor forfængelige Hjælp, idet vi see (saa) flitteligen hen til et Folk, som ikke kunde frelse.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
For vår del, våre øyne har ennå forgjeves lett etter hjelp: i vår vakthold har vi speidet etter en nasjon som ikke kunne frelse oss.
As for us, our eyes failed as we watched for a nation that could not save us.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation that could not save us.
Våre øyne er blitt trette mens vi venter på hjelp til ingen nytte; I vår speiding speidet vi etter en nasjon som ikke kunne redde.
Våre øyne svikter mens vi ser etter vår fåfengte hjelp: I vår voktelse ventet vi på en nasjon som ikke kunne redde.
Våre øyne strekker seg fortsatt etter falsk hjelp: vi har speidet etter et folk som ikke kan gi frelse.
Our eyes{H5869} do yet fail{H3615} [in looking] for our vain{H1892} help:{H5833} In our watching{H6836} we have watched{H6822} for a nation{H1471} that could not save.{H3467}
As for us, our eyes{H5869} as yet failed{H3615}{(H8799)} for our vain{H1892} help{H5833}: in our watching{H6836} we have watched{H6822}{(H8765)} for a nation{H1471} that could not save{H3467}{(H8686)} us.
Wherfore yet oure eyes fayle vs, whyle we loke for vayne helpe: seynge we be euer waitynge vpon a people, that can do vs no good,
Whiles we waited for our vaine helpe, our eyes failed: for in our waiting we looked for a nation that could not saue vs.
Wherefore yet our eyes fayled vs, whyles we looked for our vayne helpe, seeing we euer wayted vpon a people that coulde do vs no good.
As for us, our eyes as yet failed for our vain help: in our watching we have watched for a nation [that] could not save [us].
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail `in looking' for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
Our eyes are still wasting away in looking for our false help: we have been watching for a nation unable to give salvation.
Our eyes do yet fail [in looking] for our vain help: In our watching we have watched for a nation that could not save.
ע(Ayin)The People of Jerusalem Lament: Our eyes continually failed us as we looked in vain for help. From our watchtowers we watched for a nation that could not rescue us.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18 Vi er jaget fra å gå i våre brede veier, vår ende er nær, dagene våre er fylt, vår ende har kommet.
19 Raskere er våre forfølgere enn himmelens ørner, på fjellene har de jaget oss, i ødemarken har de ventet på oss.
16 Kronen har falt fra vårt hode, ve oss, for vi har syndet.
17 Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øyne mørke.
1 En sang av oppstigningene. Til deg har jeg løftet mine øyne, du som bor i himmelen.
2 Se, slik som tjeneres øyne ser mot sin herres hånd, og som en tjenestepikes øyne ser mot sin frues hånd, slik ser våre øyne mot Herren vår Gud, inntil han viser oss nåde.
3 Vis oss nåde, Herre, vis oss nåde, for vi er blitt fylt med forakt.
23 Sannelig, forgjeves kom hjelpen fra høydene og brølet fra fjellene. Sannelig, hos Herren vår Gud er Israels frelse.
24 Det skammelige har fortært våre fedres arbeid fra vår ungdom, deres sauer og storfe, deres sønner og døtre.
12 Gi oss hjelp mot fienden, for forgjeves er menneskets frelse.
12 Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft mot denne store skaren som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg."
11 Gi oss hjelp mot motstand, for forgjeves er menneskers frelse.
9 Derfor er rettferdighet langt fra oss, og rettferdighet når oss ikke; vi venter på lys, men se, mørke, på lysglimt, men vi går i dypeste mørke.
10 Vi famler som blinde langs veggen, ja, som uten øyne famler vi; vi snubler ved høylys dag som om det var skumring, blant friske er vi som døde.
11 Vi knurrer alle som bjørner og kurrer sorgfullt som duer; vi venter på rettferdighet, men den er ikke, på frelse, men den er langt borte fra oss.
15 Vi søkte etter fred, men det var ingen godhet, etter en tid med helbredelse, men se, frykt.
2 Herre, vær nådig mot oss, for vi har ventet på deg. Vær vår styrke hver morgen, vår frelse i nødens tid.
17 Alt dette har kommet over oss, men vi har ikke glemt deg, vi har ikke sviktet din pakt.
18 Vårt hjerte har ikke vendt seg bort, og våre skritt har ikke avviket fra din vei.
8 Tjenere hersker over oss, ingen redder oss fra deres hånd.
123 Mine øyne er fortært av lengsel etter Din frelse og etter Dine rettferdige ord.
19 Har du helt forkastet Juda? Er din sjel trette av Sion? Hvorfor har du slått oss, og det er ingen helbredelse for oss? Vi håpet på fred, men det finnes ingen godt, og på en tid for helbredelse, men se, det er terror.
20 Vi erkjenner, Herre, vår ondskap, våre forfedres misgjerning, for vi har syndet mot deg.
20 Vår sjel venter på Herren; Han er vår hjelp og vårt skjold.
9 Våre tegn ser vi ikke, det er ikke mer noen profet, og ingen hos oss vet hvor lenge.
42 De roper, men ingen frelser; til Jehova, men han svarer dem ikke.
4 Vi må betale for vannet vi drikker, veden må vi kjøpe.
5 Vi blir jaget med bøyd nakke, vi arbeider uten at vi får hvile.
82 Mine øyne er fortært av lengsel etter Ditt ord og sier: 'Når vil Du trøste meg?'
20 Høsten er forbi, sommeren er endt, og vi er ikke blitt frelst.
14 Herren har voktet over ulykken og brakt den over oss, for han er rettferdig, Herren vår Gud, i alt han gjør, men vi har ikke hørt på hans røst.
18 La dem skynde seg og løfte en klage for oss, så våre øyne renner over av tårer, og våre øyelokk flyter med vann.
19 For en klagerøst høres fra Sion: Hvordan er vi blitt ødelagt! Vi er blitt storlig skamfulle, fordi vi har forlatt landet, fordi de har kastet ned våre boliger.
9 Våre fedre har falt for sverdet, våre sønner, døtre og koner er i fangenskap på grunn av dette.
4 Vi har blitt til spott for våre naboer, en hån og latter for dem rundt oss.
11 De omringer meg nå med sine skritt; De har sett sine øyne for å slå meg til jorden.
8 Men til Deg, Herre, min Gud, ser mine øyne; på Deg har jeg satt min lit, la ikke min sjel være uten vern.
15 Å Herre, Israels Gud, du er rettferdig, for vi har blitt spart, som det er i dag; se, vi står foran deg i vår skyld, for det finnes ingen som kan stå fremfor deg på grunn av dette.'
16 Herrens ansikt har spredt dem, han ser ikke på dem, de har ikke respektert prestenes ansikt, de har ikke vist eldre de eldste nåde.
8 Israels håp, dets frelser i trengselstid, hvorfor er du som en fremmed i landet, som en reisende som bare stopper for natten?
1 Husk, Herre, hva som har hendt oss, se nøye og legg merke til vår vanære.
7 Fra våre fedres dager har vi vært i stor skyld til denne dag, og på grunn av våre synder ble vi, våre konger og våre prester, gitt i hendene på landets konger, til sverd, fangenskap, plyndring og til skam i ansiktet, som det er i dag.
4 Ser jeg til høyre og betrakter, så er det ingen som kjenner meg; tilflukten har svunnet fra meg, ingen bryr seg om min sjel.
6 Og den som bor på denne øya skal si på den dagen: 'Se, dette er vårt håp, dit vi flyktet for hjelp, for å bli fri fra Assurs konge. Og hvordan kan vi unnslippe?'
24 Vi har hørt lyden deres, hendene våre er blitt svake, nød har grepet oss, som smerte hos en fødende kvinne.
23 Reis deg, hvorfor sover du, Herre? Våkn opp, forkast oss ikke for alltid.
24 Hvorfor skjuler du ansiktet ditt? Hvorfor glemmer du vår nød og undertrykkelse?
9 Men vi ba til vår Gud og satte vakt mot dem, dag og natt, på grunn av dem.
20 Hvorfor har du glemt oss for alltid, forlatt oss gjennom lang tid?
50 inntil Herren ser ned fra himmelen.