Nehemja 9:19
forlot du dem ikke i ørkenen, i din store barmhjertighet. Skystøtten vegret seg ikke fra å lede dem om dagen, og ildstøtten om natten for å opplyse dem på veien de skulle vandre.
forlot du dem ikke i ørkenen, i din store barmhjertighet. Skystøtten vegret seg ikke fra å lede dem om dagen, og ildstøtten om natten for å opplyse dem på veien de skulle vandre.
likevel, i din store barmhjertighet, forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten ikke om natten for å lyse for dem og vise dem veien de skulle gå.
forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem og vise veien de skulle gå.
forlot du dem ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.
Du forlot dem likevel ikke i ørkenen i din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien, og ildstøtten vek ikke fra dem om natten, men lyste for dem på veien de skulle gå.
I din store barmhjertighet forlot du dem likevel ikke i ørkenen. Skystøtten vendte ikke bort fra dem om dagen for å lede dem på veien, heller ikke ildstøtten om natten for å lyse opp veien de skulle gå.
Likevel forlot du dem ikke i din store barmhjertighet i ørkenen; sky-søylen forlot dem ikke om dagen for å lede dem på veien; heller ikke ildsøylene om natten for å lyse for dem og vise dem veien de skulle gå.
Du forlot dem ikke i ørkenen på grunn av din store barmhjertighet. Skystøtten forlot dem ikke om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten ikke om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.
forlot du dem likevel ikke i ørkenen i din store nåde: skysøylen vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og heller ikke ildsøylen om natten for å gi dem lys og veien de skulle gå.
Likevel, på grunn av din mange barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen; skyens søyle forlot dem ikke om dagen for å lede dem, og ildsøylens lys forlot dem ikke om natten, slik at de kunne se hvilken vei de skulle gå.
forlot du dem likevel ikke i ørkenen i din store nåde: skysøylen vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og heller ikke ildsøylen om natten for å gi dem lys og veien de skulle gå.
overga du dem ikke i ørkenen på grunn av din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten var om natten for å lyse dem veien de skulle ta.
You, in Your great mercy, did not abandon them in the wilderness. During the day, the pillar of cloud did not depart to guide them on their way, nor did the pillar of fire by night to give them light for the path they should take.
Likevel forlot du dem ikke i ørkenen, på grunn av din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse opp for dem den veien de skulle gå.
Og du, du forlod dem ikke i Ørken efter dine mange Barmhjertigheder; den Skystøtte veg ikke fra dem om Dagen at lede dem paa Veien, eller Ildstøtten om Natten at lyse for dem paa Veien, som de skulde gaae paa.
Yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderss: the pillar of the cloud departed not from them by day, to lead them in the way; ither the pillar of fire by night, to shew them light, and the way wherein they should go.
forlot du dem likevel ikke i ørkenen i din store miskunn. Skyssøylen vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, ei heller ildsøylen om natten for å gi dem lys og vise dem veien de skulle gå.
Yet in Your overwhelming mercies, You did not forsake them in the wilderness; the pillar of cloud did not depart from them by day to lead them on the way, nor the pillar of fire by night to show them light and the way they should go.
Yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderness: the pillar of the cloud departed not from them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to shew them light, and the way wherein they should go.
Likevel i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skystøtten vegret seg ikke å lede dem om dagen, ei heller ildstøtten om natten, for å lyse opp veien de skulle gå.
forlot Du dem ikke i ørkenen i Din store barmhjertighet. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, heller ikke ildstøtten om natten for å lyse for dem på veien de skulle gå.
forlot du dem likevel ikke i ørkenen. Skystøtten vek ikke fra dem om dagen for å lede dem på veien, og ildstøtten om natten for å lyse for dem, slik at de kunne gå på veien de skulle gå.
forlot du dem ikke i din store barmhjertighet, selv i ørkenen. Skystøtten sviktet ikke, men ledet dem om dagen, og ildstøtten om natten, for å gi dem lys og vise veien de skulle gå.
yet forsokest thou them not in the wyldernes, acordinge to thy greate mercy. And ye cloudy piler departed not from them on ye dayetyme to lede them the waye, nether the piler of fyre in the night season, to shewe them lighte in the waye that they wente.
Yet thou for thy great mercies forsookest them not in the wildernesse: the pillar of the cloude departed not from them by day to leade them the way, neither the pillar of fire by night, to shew them light, and the way whereby they should goe.
Yet forsookest thou them not in the wildernesse, according to thy great mercies: And the cloudy piller departed not from them on the day time to leade the the way, neither the piller of fire in the night season, to shewe them light in the way by which they should go.
Yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderness: the pillar of the cloud departed not from them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to shew them light, and the way wherein they should go.
yet you in your manifold mercies didn't forsake them in the wilderness: the pillar of cloud didn't depart from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way in which they should go.
and Thou, in Thine abundant mercies, hast not forsaken them in the wilderness -- the pillar of the cloud hath not turned aside from off them by day, to lead them in the way, and the pillar of the fire by night, to give light to them and the way in which they go.
yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderness: the pillar of cloud departed not from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way wherein they should go.
yet thou in thy manifold mercies forsookest them not in the wilderness: the pillar of cloud departed not from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way wherein they should go.
Even then, in your great mercy, you did not give them up in the waste land: the pillar of cloud still went before them by day, guiding them on their way, and the pillar of fire by night, to give them light, and make clear the way they were to go.
yet you in your manifold mercies didn't forsake them in the wilderness: the pillar of cloud didn't depart from over them by day, to lead them in the way; neither the pillar of fire by night, to show them light, and the way in which they should go.
“Due to your great compassion you did not abandon them in the wilderness. The pillar of cloud did not stop guiding them in the path by day, nor did the pillar of fire stop illuminating for them by night the path on which they should travel.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Du kløvde havet foran dem, så de gikk tørrskodd gjennom sjøen, men kastet deres forfølgere i dypet som en stein i det mektige vannet.
12Du ledet dem om dagen med en skystøtte og om natten med en ildstøtte for å lyse for dem på veien de skulle gå.
20Du ga dem din gode ånd for å lære dem, du nektet dem ikke manna til munnene deres, og du ga dem vann for deres tørst.
21I førti år forsørget du dem i ørkenen: de manglet ikke noe, klærne deres ble ikke utslitt og føttene deres hovnet ikke opp.
21Herren gikk foran dem om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem, så de kunne gå både dag og natt.
22Skystøtten vek ikke fra folkets ansikt om dagen, og heller ikke ildstøtten om natten.
15Du ga dem brød fra himmelen for deres sult og lot vann strømme ut av klippen for deres tørst, og du befalte dem å gå inn og ta landet i eie, det landet du med oppløft hånd hadde lovet å gi dem.
16Men de og våre fedre handlet overmodig, var trassige og lyttet ikke til dine bud.
17De nektet å høre og husket ikke dine underverk som du hadde gjort blant dem, men ble trassige og utnevnte en leder for å vende tilbake til deres slaveri i sin oppsetsighet. Men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på kjærlighet, og likevel forlot du dem ikke.
18Selv når de laget seg en støpt kalv og sa: 'Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt,' og begikk store hån,
31Og i ørkenen, der du så hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, gjennom hele veien dere gikk, inntil dere kom til dette sted.
32Men på den tiden trodde dere ikke på Herren deres Gud.
33Han som gikk foran dere på veien for å finne et sted for dere å slå leir, i ild om natten for å vise dere veien dere skulle gå, og i en sky om dagen.
14Han ledet dem med sky om dagen, og hele natten med ildens lys.
30Du holdt ut i mange år med dem og advarte dem ved din ånd gjennom dine profeter, men de lyttet ikke. Derfor overga du dem i hendene på folk fra landene.
31Men i din store barmhjertighet utslettet du dem ikke og forlot dem ikke, for du er en nådig og barmhjertig Gud.
15Den dagen teltet ble reist, dekket skyen tabernaklet, vitnesbyrdets telt. Om kvelden hvilte skyen over tabernaklet som en ild til morgenen.
16Slik var det alltid: Skyen dekket det om dagen, og om natten syntes det som ild.
17Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt israelittene opp fra der de var. Der skyen slo seg ned, der slo israelittene leir.
18Etter Herrens befaling brøt israelittene opp, og etter Herrens befaling slo de leir. Så lenge skyen lå over tabernaklet, ble de værende i leir.
19Når skyen ble over tabernaklet mange dager, holdt israelittene Herrens befaling og brøt ikke opp.
20Noen ganger var skyen bare få dager over tabernaklet; etter Herrens befaling slo de leir, og etter Herrens befaling brøt de opp.
21Noen ganger var skyen der fra kveld til morgen, og når skyen løftet seg om morgenen, brøt de opp. Om det var dag eller natt at skyen løftet seg, så brøt de opp.
22Enten det var to dager, en måned eller lengre tid, så lenge skyen hvilte over tabernaklet, ble israelittene værende, og når skyen løftet seg, brøt de opp.
14De vil si det til innbyggerne i dette landet, de har hørt at du, Herre, er blandt dette folket, og at du har vist deg for dem ansikt til ansikt, og at din sky står over dem, og du leder dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten.
19Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk bak dem. Skyens støtte flyttet seg fra deres ansikt og stilte seg bak dem.
20Den kom mellom leiren til egypterne og leiren til Israel. Det var skyen og mørket, men den lyste opp natten. Ingen kom nær den andre hele natten.
36Når skyen løftet seg fra tabernaklet, brøt israelittene opp på deres vandringer.
37Hvis skyen ikke løftet seg, brøt de ikke opp før den dagen den løftet seg.
38For Herrens sky hvilte over tabernaklet om dagen, og en ild var der om natten, for hele Israels hus å se på alle deres vandringer.
27Da ga du dem i deres fienders hånd, og de plaget dem. Men i sin nød ropte de til deg, og du hørte dem fra himmelen, og i din store barmhjertighet ga du dem frelsere som frelste dem fra deres fienders hånd.
28Men straks de hadde ro, gjorde de igjen det som var ondt for ditt ansikt, og du overlot dem i deres fienders hånd, som hersket over dem. Da vendte de tilbake og ropte til deg, og du hørte dem fra himmelen, og mange ganger frelste du dem etter din store barmhjertighet.
6De sa ikke: Hvor er Herren, som førte oss opp fra landet Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, gjennom et land med ørken og groper, et land med tørke og dødens skygge, hvor ingen mann dro fram og ingen bodde?'
39Han spredte en sky til dekke og ild til å lyse om natten.
13«I din miskunn ledet du det folket du løskjøpte. I din kraft førte du dem til din hellige bolig.»
34Og Herrens sky var over dem om dagen når de forlot leiren.
17Men jeg hadde medlidenhet med dem, og jeg ødela dem ikke. Jeg gjorde ikke fullstendig ende på dem i ørkenen.
7Husk, glem ikke hvordan du har gjort Herren din Gud vred i ørkenen. Helt fra den dagen du dro ut av Egypts land til dere kom til dette stedet har dere vært trassige mot Herren.
15Han som førte deg gjennom den store og fryktinngytende ørkenen med giftige slanger, skorpioner, og med tørke hvor det ikke var vann, som lot vann strømme frem for deg fra den harde klippen.
28Ellers vil folkene derfra som du førte oss ut, si: 'Fordi Herren ikke var i stand til å føre dem til landet han lovet dem, og fordi han hatet dem, har han ført dem ut for å drepe dem i ørkenen.'
15Hvis dere vender dere bort fra ham, vil han igjen la hele folket bli i ørkenen, og dere vil bringe ulykke over hele dette folket."
19Din torden rullet i stormen, dine lyn opplyste verden; jorden skalv og ristet.
17Da farao lot folket gå, førte Gud dem ikke gjennom filisternes land, selv om det var nærmest. For Gud sa: ‘For at folket ikke skal angre når de ser krig og vende tilbake til Egypt,’
31Moses sa: Ikke forlat oss nå, vi trenger deg som kunnskap om å slå leir i ørkenen, og du vil være som øyne for oss.
5Dere spiste ikke brød, og dere drakk ikke vin eller sterk drikk, slik at dere skulle vite at jeg er Herren deres Gud.
2Og du skal huske hele den veien som Herren din Gud har latt deg vandre disse førti årene i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg, for å kjenne hva som er i ditt hjerte, om du vil holde hans bud eller ikke.
22Også ved Tab'era, Massa, og Kibroth-Hatta'avah vakte dere Herrens vrede.
7I skystøtten talte han til dem; de holdt hans forskrifter og loven han ga dem.
8HERRE vår Gud, du svarte dem; du var en Gud som tilga dem, og du straffet deres misgjerninger.
38Men han var barmhjertig, sonet skyld og ødela dem ikke. Han holdt ofte tilbake sin vrede og vekket ikke opp hele sitt sinne.