1 Samuelsbok 25:37
Men om morgenen, da rusen hadde gått av Nabal og hans kone fortalte ham dette, døde hjertet i ham, og han ble som en stein.
Men om morgenen, da rusen hadde gått av Nabal og hans kone fortalte ham dette, døde hjertet i ham, og han ble som en stein.
Om morgenen, da vinen var gått ut av Nabal, fortalte hans kone ham dette. Da døde hjertet hans i brystet, og han ble som en stein.
Om morgenen, da vinen hadde gått ut av Nabal, fortalte hans kone ham dette. Da sank hjertet hans i brystet, og han ble som stein.
Om morgenen, da vinen var gatt ut av Nabal og hans hustru fortalte ham disse tingene, døde hjertet i ham, og han ble som en stein.
Om morgenen, da rusen hadde gått ut av Nabal, fortalte hun ham alt. Da fikk hjertet hans et slag og ble som stein.
Men om morgenen, da vinen var gått ut av Nabal, fortalte hans kone ham disse ting, og hans hjerte døde i hans indre, og han ble som en stein.
Men om morgenen, da vinen var ute av Nabal, og kona hans hadde fortalt ham om dette, døde hjertet hans innenfor ham, og han ble som en stein.
Morgenen etter, da vinden hadde forlatt Nabal, fortalte hans kone ham hva som hadde skjedd, og hans hjerte sank i ham, og han ble som en stein.
Da morgenen kom, og alkoholen hadde fordampet fra Nabal, fortalte hans kone ham disse sakene. Hans hjerte ble lammet, og han ble som en stein.
Men det skjedde om morgenen, da vinen hadde gått ut av Nabal, at hans kone fortalte ham dette, og han ble som en stein.
Men om morgenen, da vinen var over og Nabal hadde fått høre dette av sin kone, døde hans hjerte i ham, og han ble som en stein.
Men det skjedde om morgenen, da vinen hadde gått ut av Nabal, at hans kone fortalte ham dette, og han ble som en stein.
Da morgenen kom og vinen var gått ut av ham, fortalte hans kone ham alt. Da døde hans hjerte i ham, og han ble som en stein.
Then in the morning, when Nabal was sober, his wife told him all these things, and his heart failed him, and he became like a stone.
Da det var blitt morgen og vinen hadde gått ut av Nabal, fortalte hans kone ham alt dette. Hjertet hans ble da til stein, og han var som død.
Og det skede om Morgenen, der Vinen gik fra Nabal, da kundgjorde hans Hustru ham disse Ting; og hans Hjerte døde i ham, og han, han blev som en Steen.
But it came to pass in the morning, when the wine was gone out of Nabal, and his wife had told him these things, that his heart died within him, and he became as a stone.
Om morgenen, da rusen hadde gått ut av Nabal, fortalte hans kone ham alt dette, og hjertet ble om til stein i ham, og han ble som død.
But in the morning, when the wine had gone out of Nabal, his wife told him these things, and his heart died within him, and he became like a stone.
Om morgenen, da vinen hadde gått ut av Nabal, fortalte hans kone ham disse tingene, og hans hjerte døde i ham, og han ble som en stein.
Om morgenen, da rusen hadde gått ut av Nabal, fortalte hans kone ham alt som hadde skjedd. Da ble hans hjerte til stein, og han lå lamslått.
Da skjedde det om morgenen, da rusen var gått ut av Nabal, at hans kone fortalte ham disse ting; og hans hjerte ble dødt i hans bryst, og han ble som stein.
Neste morgen, da vinen gikk ut av Nabal, fortalte hans kone ham alt dette, og hjertet hans slo ham, og han ble som en stein.
But whan it was daye, & the wyne was come from Nabal, his wife tolde him these thinges. Then was his hert deed in his body, so that he became euen as a stone:
Then in the morning when the wine was gone out of Nabal, his wife tolde him those wordes, and his heart died within him, and he was like a stone.
But in the morning when the wine was gone out of Nabal, his wyfe tolde him these wordes, and his heart dyed within him, and he became as a stone.
But it came to pass in the morning, when the wine was gone out of Nabal, and his wife had told him these things, that his heart died within him, and he became [as] a stone.
It happened in the morning, when the wine was gone out of Nabal, that his wife told him these things, and his heart died within him, and he became as a stone.
And it cometh to pass in the morning, when the wine is gone out from Nabal, that his wife declareth to him these things, and his heart dieth within him, and he hath been as a stone.
And it came to pass in the morning, when the wine was gone out of Nabal, that his wife told him these things, and his heart died within him, and he became as a stone.
And it came to pass in the morning, when the wine was gone out of Nabal, that his wife told him these things, and his heart died within him, and he became as a stone.
And in the morning, when the effect of the wine was gone, Nabal's wife gave him an account of all these things, and all the heart went out of him, and he became like stone.
It happened in the morning, when the wine was gone out of Nabal, that his wife told him these things, and his heart died within him, and he became as a stone.
In the morning, when Nabal was sober, his wife told him about these matters. He had a stroke and was paralyzed.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
38Omtrent ti dager etter slo Herren Nabal, så han døde.
39Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: Velsignet være Herren, som har ført min sak og forsvart min ære mot Nabal, og som har holdt sin tjener fra å gjøre ondt. Herren har latt Nabals ondskap komme tilbake over hans eget hode. Og David sendte bud og talte med Abigail for å ta henne til hustru.
40Da Davids tjenere kom til Abigail i Karmel, talte de til henne og sa: David har sendt oss til deg for å ta deg til hustru.
41Da sto hun opp, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: Se, la din tjenestekvinne få være en tjenestepike som vasker føttene til min herres tjenere.
42Abigail skyndte seg, sto opp og red på et esel, med fem terner som fulgte henne. Hun fulgte etter Davids sendebud og ble hans hustru.
31skal dette ikke bli deg til sorg eller til en samvittighetsbyrde for min herre, enten at du har utgytt uskyldig blod eller at min herre har tatt hevn. Når Herren gjør vel mot min herre, da kom din tjenestekvinne i hu.
32Da sa David til Abigail: Velsignet være Herren, Israels Gud, som sendte deg i dag for å møte meg.
33Velsignet være ditt råd, og velsignet være du, som i dag har holdt meg fra å komme til å utgyte blod og fra å ta hevn med min egen hånd.
34For sannelig, så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg tilbake fra å gjøre deg ondt: Hvis du ikke hadde skyndt deg og kommet meg i møte, ville det ikke ved morgengry ha vært igjen hos Nabal en eneste mannsperson.
35Så tok David imot det hun hadde brakt ham, og han sa til henne: Gå opp i fred til ditt hus. Se, jeg har lyttet til din røst og tatt imot deg.
36Abigail kom hjem til Nabal, og se, han holdt et gjestebud i huset sitt, som et kongelig gjestebud. Nabal var ved godt mot, for han var svært drukken. Derfor fortalte hun ham ikke noe, verken lite eller stort, før morgengry.
2I Maon var det en mann som hadde eiendom i Karmel; mannen var svært velstående. Han hadde tre tusen sauer og tusen geiter, og han var i Karmel for å klippe sauene sine.
3Mannen het Nabal, og hans kone het Abigail. Hun var klok og forstandig og vakker å se til. Men mannen var hard og ond i sine handlinger; han var av Kalebs ætt.
4David fikk høre i ødemarken at Nabal klippet sauene sine.
5Da sendte David ut ti unge menn og sa til dem: Dra opp til Karmel, gå til Nabal og hils ham i mitt navn.
6Si slik til ham som lever i velstand: Fred være med deg, fred med ditt hus, og fred med alt du eier.
23Da Abigail fikk se David, skyndte hun seg, steg av eselet, falt ned på sitt ansikt for David og bøyde seg til jorden.
24Hun falt ned for føttene hans og sa: På meg, herre, på meg komme denne skylden! La din tjenestekvinne, jeg ber deg, få tale til deg, og hør din tjenestekvinnes ord.
25Jeg ber deg, min herre, akt ikke denne Belials sønn, Nabal. For slik som hans navn er, slik er han; Nabal er hans navn, og dårskap følger ham. Men jeg, din tjenestekvinne, så ikke de unge mennene som min herre sendte.
26Og nå, min herre, så sant Herren lever og så sant din sjel lever: Herren har holdt deg fra å komme for å utgyte blod og fra å hevne deg med din egen hånd. La nå dine fiender og de som søker deg ondt, bli som Nabal.
27Og nå: Denne gaven som din tjenestekvinne har brakt min herre, la den bli gitt til de unge mennene som følger min herre.
17Så skjønn nå og tenk over hva du vil gjøre, for ulykke er bestemt mot vår herre og mot hele hans hus. Han er en slik Belials sønn at en mann ikke kan snakke til ham.
18Da skyndte Abigail seg og tok to hundre brød, to skinnsekker vin, fem slaktede, ferdig tilberedte får, fem mål ristet korn, hundre rosinklaser og to hundre fikenkaker, og hun la det på esler.
19Og hun sa til tjenerne sine: Gå foran meg; se, jeg kommer etter dere. Men hun sa ikke noe til sin mann Nabal.
20Mens hun red på eselet og kom ned i skjul ved fjellsiden, se, da kom David og hans menn ned imot henne, og hun møtte dem.
14Men en av de unge mennene fortalte Abigail, Nabals kone: Se, David sendte bud fra ødemarken for å hilse vår herre, men han skjelte dem ut.
8Spør de unge mennene dine, så vil de fortelle deg det. La derfor de unge mennene finne velvilje hos deg, for vi er kommet på en god dag. Gi, jeg ber deg, det som faller deg lett for hånden, til dine tjenere og til din sønn David.
9Da Davids unge menn kom fram, talte de til Nabal etter alle disse ordene i Davids navn og tidde.
10Men Nabal svarte Davids tjenere: Hvem er David, og hvem er Isais sønn? Det er mange tjenere nå for tiden som bryter løs hver fra sin herre.
11Skulle jeg da ta mitt brød og mitt vann og kjøttet som jeg har slaktet for klipperne mine, og gi det til menn som jeg ikke vet hvor er fra?
14Deretter sendte de bud til Jesabel og sa: Nabot er steinet og er død.
15Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: Reis deg, ta Nabots, jisreelittens, vinmark i eie, den han nektet å gi deg for penger. For Nabot lever ikke mer; han er død.
5Davids to koner var tatt til fange: Ahinoam fra Jisre'el og Abigail, som hadde vært gift med Nabal fra Karmel.
25De ventet til de ble forlegne, men han åpnet ikke dørene til kammeret. Da tok de en nøkkel og åpnet; og se, deres herre lå død på gulvet.
26Da Urias kone fikk høre at hennes mann Uria var død, sørget hun over sin mann.
10Straks falt hun om ved føttene hans og utåndet. De unge mennene kom inn, fant henne død, bar henne ut og begravde henne ved siden av mannen.
18Den sjuende dagen hendte det at barnet døde. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa: Se, da barnet ennå levde, talte vi til ham, men han ville ikke høre på oss. Hvordan vil han da plage seg selv om vi sier at barnet er dødt?
18Om morgenen talte jeg til folket; om kvelden døde min kone, og neste morgen gjorde jeg som jeg var blitt befalt.
6Gi sterk drikk til den som er i ferd med å gå til grunne, og vin til dem som har tunge hjerter.
7Omtrent tre timer senere kom hans kone inn, uten å vite hva som hadde skjedd.
16Da hun dag etter dag plaget ham med ordene sine og trengte seg på, ble han så trett at han var døden nær.
26Ved daggry kom kvinnen og falt ned ved døren til huset der hennes herre var, og der ble hun liggende til det ble lyst.
27Hennes herre sto opp om morgenen, åpnet dørene til huset og gikk ut for å dra sin vei, og se, der lå hans medhustru ved husets dør, med hendene på terskelen.
24skal dere føre dem begge ut til porten i den byen og steine dem til døde; den unge kvinnen, fordi hun var i byen og ikke ropte; og mannen, fordi han har krenket sin nestes kone. Slik skal du utrydde det onde fra dere.
15Så gikk Natan hjem. Herren slo barnet som Urias hustru hadde født David, og det ble svært sykt.
20Og slik gikk det med ham: Folket trampet ham ned i porten, og han døde.
24Hjertet hans er fast som stein, ja hardt som en bit av den nederste kvernsteinen.
13David innbød ham, og han spiste og drakk hos ham, og David lot ham drikke seg full. Men om kvelden gikk han ut og la seg på sengen sammen med sin herres tjenere; han gikk ikke ned til huset sitt.
4Akab gikk hjem, tung og misfornøyd over det ordet Nabot, jisreelitten, hadde sagt til ham – for han hadde sagt: Jeg vil ikke gi deg mine fedres arv. Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.
15Da kalte David på en av de unge mennene og sa: Gå bort og hugg ham ned. Og han slo ham så han døde.