5 Mosebok 1:9
Og jeg sa til dere den gangen: Jeg makter ikke alene å bære dere.
Og jeg sa til dere den gangen: Jeg makter ikke alene å bære dere.
Den gangen sa jeg til dere: Jeg makter ikke alene å bære dere.
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke alene bære dere.
Og jeg talte til dere på den tiden og sa: Jeg kan ikke bære dere alene.
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kunne ikke alene bære byrden av dere.
Og jeg talte til dere på den tiden og sa: Jeg kan ikke bære dere alene.
Og jeg sa til dere på den tiden: Jeg er ikke i stand til å bære dere alene:
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke bære byrdene deres alene.
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke bære dere alene.
Den gangen talte jeg til dere og sa: Jeg er ikke i stand til å bære dere alene.
Og jeg talte til dere den gangen og sa: Jeg er ikke i stand til å bære dere alene.
Den gangen talte jeg til dere og sa: Jeg er ikke i stand til å bære dere alene.
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke bære hele byrden av dere alene.
At that time I said to you, 'I cannot carry you by myself alone.
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke alene bære byrden av dere.
Da talede jeg til eder paa den samme Tid og sagde: Jeg kan ikke alene bære eder.
And I spake unto you at that time, saying, I am not able to bear you myself alone:
Og på den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke bære dere alene.
And I spoke to you at that time, saying, I am not able to bear you myself alone:
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke alene bære byrden av dere.
Og jeg sa til dere på den tiden: Jeg kan ikke bære ansvaret for dere alene.
Og jeg sa til dere den gangen: Jeg makter ikke å bære omsorgen for dere alene.
På den tiden sa jeg til dere: Jeg kan ikke alene bære omsorgen for dere.
And I sayde vnto yov the same season: I am not able to bere you myselfe alone.
Then saide I vnto you at the same tyme: I am not able to beare you my self alone,
And I spake vnto you the same time, saying, I am not able to beare you my selfe alone:
And I spake vnto you in the same time, saying: I am not able to beare you my selfe alone.
¶ And I spake unto you at that time, saying, I am not able to bear you myself alone:
I spoke to you at that time, saying, I am not able to bear you myself alone:
`And I speak unto you at that time, saying, I am not able by myself to bear you;
And I spake unto you at that time, saying, I am not able to bear you myself alone:
And I spake unto you at that time, saying, I am not able to bear you myself alone:
At that time I said to you, I am not able to undertake the care of you by myself;
I spoke to you at that time, saying, "I am not able to bear you myself alone:
I also said to you at that time,“I am no longer able to sustain you by myself.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Hvordan skulle jeg alene kunne bære deres besvær, deres byrde og deres strid?
13Velg ut vise og forstandige menn, ansette i stammene deres, så vil jeg sette dem til ledere over dere.
12Har jeg unnfanget hele dette folket? Har jeg født dem, siden du sier til meg: Bær dem i din favn, som en pleiefar bærer et diende barn, til landet som du med ed lovte deres fedre?
13Hvorfra skal jeg få kjøtt å gi til hele dette folket? For de gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt, så vi kan spise.
14Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; det blir for tungt for meg.
10Herren deres Gud har gjort dere mange, og se, i dag er dere like tallrike som himmelens stjerner.
18Og jeg befalte dere den gangen alt det dere skulle gjøre.
19Da vi brøt opp fra Horeb, gikk vi gjennom hele den store og skremmende ørkenen som dere så, på veien mot amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss, og vi kom til Kadesj-Barnea.
20Og jeg sa til dere: Dere er kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.
42Men Herren sa til meg: Si til dem: Dra ikke opp og kjemp ikke, for jeg er ikke midt iblant dere, så dere ikke blir slått av fiendene deres.
43Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre; dere var ulydige mot Herrens befaling og gikk overmodig opp i fjellet.
29Da sa jeg til dere: Vær ikke redde, frykt ikke for dem.
18Du kommer til å slite deg ut, både du og dette folket som er med deg. For dette er for tungt for deg; du makter ikke å gjøre det alene.
31og i ørkenen, der du har sett hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, hele veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.
32Likevel trodde dere ikke Herren deres Gud.
33han som gikk foran dere på veien for å lete ut et sted dere kunne slå leir, i ild om natten for å vise dere hvilken vei dere skulle gå, og i en sky om dagen.
34Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
5(jeg sto mellom Herren og dere den gangen for å gjøre dere kjent med Herrens ord, for dere var redde for ilden og gikk ikke opp på fjellet) og sa:
2Og Herren sa til meg:
22Da kom alle dere til meg og sa: La oss sende menn foran oss, så de kan speide ut landet for oss og komme tilbake til oss med melding om hvilken vei vi skal gå opp, og hvilke byer vi skal komme til.
23Det forslaget likte jeg godt, og jeg tok tolv menn av dere, én fra hver stamme.
37Også på grunn av dere ble Herren vred på meg og sa: Også du skal ikke gå inn dit.
23Og da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea og sa: Dra opp og innta landet som jeg har gitt dere! – da var dere ulydige mot Herren deres Guds bud; dere trodde ham ikke og hørte ikke på hans røst.
24Dere har vært opprørske mot Herren fra den dagen jeg ble kjent med dere.
5Ingen skal kunne stå seg mot deg alle dine levedager. Som jeg var med Moses, slik vil jeg være med deg. Jeg vil ikke svikte deg og ikke forlate deg.
6Vær sterk og modig! For du skal la dette folket få landet som arv, det jeg med ed lovte deres fedre å gi dem.
23Og jeg ba inderlig til Herren på den tiden og sa:
21Også på meg ble Herren harm for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren deres Gud gir dere til arv.
22Jeg må dø i dette landet; jeg får ikke gå over Jordan. Men dere skal gå over og ta det gode landet i eie.
19For jeg var redd for vreden og den brennende harme som Herren var fylt av mot dere for å ødelegge dere. Men Herren hørte på meg også den gangen.
11Og Herren sa til meg: Stå opp, dra i spissen for folket, så de kan gå inn og ta i eie det landet som jeg med ed lovte fedrene deres å gi dem.
18På den tiden gav jeg dere dette påbudet: Herren deres Gud har gitt dere dette landet til eiendom. Alle stridsdyktige menn skal dra over bevæpnet foran deres brødre, israelittene.
8Se, jeg har lagt landet foran dere. Gå inn og ta landet i eie, det landet som Herren sverget å gi deres fedre Abraham, Isak og Jakob, og deres etterkommere etter dem.
17at Herren talte til meg og sa:
9Og jeg berget dere fra egypternes hånd og fra hånden til alle som undertrykte dere. Jeg drev dem bort foran dere og ga dere deres land.
10Og jeg sa til dere: Jeg er Herren deres Gud; frykt ikke amorittenes guder i det landet dere bor. Men dere har ikke adlydt min stemme.
26Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
10Jeg førte dere også opp fra landet Egypt og ledet dere i førti år gjennom ørkenen, så dere kunne ta amorittenes land i eie.
16slik som alt det du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen forsamlingen var samlet, da du sa: «La meg ikke lenger høre Herren min Guds røst, og la meg ikke mer se denne store ilden, for at jeg ikke skal dø.»
17Jeg vil stige ned og tale med deg der. Jeg vil ta av Ånden som er over deg, og legge den på dem. De skal bære folkets byrde sammen med deg, så du ikke behøver å bære den alene.
1Og Herren talte til Moses og sa:
3Til et land som flyter av melk og honning. Men jeg vil ikke gå opp midt iblant dere, for dere er et hardnakket folk; ellers kunne jeg fortære dere på veien.
26Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
8Men mine brødre som gikk opp sammen med meg, fikk folket til å miste motet. Jeg derimot fulgte Herren min Gud helhjertet.
9For Herren har drevet bort store og sterke folkeslag for dere, og ingen har kunnet holde stand mot dere til denne dag.
15Da sa han til ham: Hvis ikke ditt nærvær går med oss, så før oss ikke opp herfra.
26Men dere ville ikke dra opp; dere var ulydige mot Herren deres Guds bud.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
28for at ikke landet du førte oss ut fra, skal si: Herren var ikke i stand til å føre dem inn i landet han hadde lovet dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.
13Dessuten sa Herren til meg: Jeg har sett dette folket, og se, det er et stivnakket folk.