5 Mosebok 3:26
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.
Men HERREN var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Og HERREN sa til meg: La det være nok! Tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var sint på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Snakk ikke mer til meg om denne saken.'
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg; og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble sint på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Han sa til meg: 'Det er nok for deg. Ikke snakk til meg mer om dette.'
Men Herren ble vred på meg på grunn av dere og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Nok fra deg! Tal ikke mer om dette.
Men Herren var vred på grunn av dere, og ville ikke høre meg. Og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren ble vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; han sa: 'Det får være nok, ikke snakk mer til meg om dette.'
Men Herren var vred på grunn av dere, og ville ikke høre meg. Og Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vredd på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Ikke si mer til meg om dette.
But the LORD was angry with me because of you and would not listen to me. Instead, the LORD said to me, ‘That is enough! Do not speak to Me anymore about this matter.’
Men Herren var vred på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: ‘Tilstrekkelig! Tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren blev fortørnet paa mig for eders Skyld, og vilde ikke høre mig; men Herren sagde til mig: Lad det være dig nok, bliv ikke ved at tale til mig ydermere om denne Sag.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre på meg; og Herren sa til meg: La det være nok, tal ikke mer til meg om denne saken.
But the LORD was angry with me for your sakes and would not hear me; and the LORD said to me: Enough! Do not speak to me anymore about this matter.
Men Herren var vred på meg for deres skyld, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: La det være nok; tal ikke mer om dette til meg.
Men Herren var vred på meg på grunn av dere, og ville ikke høre på meg, og Herren sa til meg: Nok for deg; tal ikke mer til meg om dette.
Men Herren var vred på meg for deres skyld og hørte ikke på meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
Men Herren var vred på meg på grunn av dere og ville ikke høre min bønn; og Herren sa til meg: Det er nok, snakk ikke mer om denne saken.
But the Lorde was angrie with me for youre sakes and wolde not heare me, but sayed vnto me, be content, and speake henceforth no moare vnto me of this matter,
But the LORDE was angrie with me for youre sakes, and wolde not heare me, but sayde vnto me: Be content, speake nomore to me of this matter.
But the Lord was angrie with me for your sakes, and would not heare me: and the Lord said vnto me, Let it suffice thee, speake no more vnto me of this matter.
But the Lorde was angry with me for your sakes, and woulde not heare me. And the Lorde sayde vnto me: Be content, speake no more vnto me of this matter.
But the LORD was wroth with me for your sakes, and would not hear me: and the LORD said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But Yahweh was angry with me for your sakes, and didn't listen to me; and Yahweh said to me, Let it suffice you; speak no more to me of this matter.
`And Jehovah sheweth himself wroth with me, for your sake, and hath not hearkened unto me, and Jehovah saith unto me, Enough for thee; add not to speak unto Me any more about this thing:
But Jehovah was wroth with me for your sakes, and hearkened not unto me; and Jehovah said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But Jehovah was wroth with me for your sakes, and hearkened not unto me; and Jehovah said unto me, Let it suffice thee; speak no more unto me of this matter.
But the Lord was angry with me because of you and would not give ear to my prayer; and the Lord said to me, Let it be enough, say no more about this thing.
But Yahweh was angry with me for your sakes, and didn't listen to me; and Yahweh said to me, "Let it suffice you; speak no more to me of this matter.
But the LORD was angry at me because of you and would not listen to me. Instead, he said to me,“Enough of that! Do not speak to me anymore about this matter.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
37Også på grunn av dere ble Herren vred på meg og sa: Også du skal ikke gå inn dit.
21Også på meg ble Herren harm for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren deres Gud gir dere til arv.
22Jeg må dø i dette landet; jeg får ikke gå over Jordan. Men dere skal gå over og ta det gode landet i eie.
27Gå opp på toppen av Pisga og løft blikket vestover og nordover og sørover og østover, og se det med dine øyne; for du skal ikke gå over denne Jordan.
25La meg, vær så snill, få gå over og se det gode landet som ligger på den andre siden av Jordan, det vakre fjellandet og Libanon.
34Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
35Sannelig, ingen av mennene i denne onde slekten skal få se det gode landet som jeg sverget å gi fedrene deres,
42Men Herren sa til meg: Si til dem: Dra ikke opp og kjemp ikke, for jeg er ikke midt iblant dere, så dere ikke blir slått av fiendene deres.
43Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre; dere var ulydige mot Herrens befaling og gikk overmodig opp i fjellet.
10Den gangen ble Herren vred, og han sverget og sa:
11Sannelig, ingen av mennene som kom opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover, skal få se landet som jeg sverget å gi Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt meg fullt og helt.
2Og Herren sa til meg:
3Dere har vært rundt dette fjellet lenge nok. Vend dere nå mot nord.
51fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meriba ved Kadesj, i ørkenen Sin, fordi dere ikke helliget meg midt iblant Israels barn.
52Du skal se landet foran deg, men dit skal du ikke gå – til landet som jeg gir Israels barn.
16slik som alt det du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen forsamlingen var samlet, da du sa: «La meg ikke lenger høre Herren min Guds røst, og la meg ikke mer se denne store ilden, for at jeg ikke skal dø.»
19For jeg var redd for vreden og den brennende harme som Herren var fylt av mot dere for å ødelegge dere. Men Herren hørte på meg også den gangen.
14For dere satte dere opp mot mitt ord i Sins ørken, da menigheten var i strid, og dere ikke helliget meg ved vannet for øynene på dem. Det er Meribas vann i Kadesj, i Sins ørken.
15Da sa Moses til Herren:
3Til et land som flyter av melk og honning. Men jeg vil ikke gå opp midt iblant dere, for dere er et hardnakket folk; ellers kunne jeg fortære dere på veien.
26Men dere ville ikke dra opp; dere var ulydige mot Herren deres Guds bud.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
17at Herren talte til meg og sa:
8Også ved Horeb vakte dere Herren til vrede, så Herren ble så vred på dere at han ville ødelegge dere.
12Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi dere ikke trodde på meg og ikke holdt meg hellig for israelittenes øyne, skal dere ikke føre denne menigheten inn i det landet jeg har gitt dem.
22Også ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herren til vrede.
23Og da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea og sa: Dra opp og innta landet som jeg har gitt dere! – da var dere ulydige mot Herren deres Guds bud; dere trodde ham ikke og hørte ikke på hans røst.
12Herren sa til Moses: Gå opp på dette Abarim-fjellet og se landet jeg har gitt Israels barn.
50Herren talte til Moses på Moabs sletter ved Jordan, nær Jeriko, og sa:
26Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
27Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som murrer mot meg? Jeg har hørt israelittenes murring, som de murrer mot meg.
4Herren sa til ham: Dette er landet som jeg svor å gi til Abraham, Isak og Jakob: Jeg vil gi det til din ætt. Jeg har latt deg se det med dine egne øyne, men du skal ikke gå over dit.
49Gå opp i Abarim-fjellene, til Nebo-fjellet, som er i Moabs land, rett imot Jeriko. Se landet Kanaan, som jeg gir Israels barn til eiendom,
17Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
23sannelig, de skal ikke få se landet som jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har trosset meg, skal se det.
10Herren talte til Moses og sa:
41Men Moses sa: Hvorfor bryter dere nå Herrens befaling? Det vil ikke lykkes.
11Da bønnfalt Moses Herren sin Gud og sa: Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot ditt folk, som du førte ut av landet Egypt med stor kraft og med sterk hånd?
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
10Da talte HERREN til Moses og sa:
16Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i landet som han med ed lovte dem, har han slått dem i hjel i ørkenen.
11Og Herren sa til meg: Stå opp, dra i spissen for folket, så de kan gå inn og ta i eie det landet som jeg med ed lovte fedrene deres å gi dem.
23Moses sa til Herren: Folket kan ikke gå opp på Sinai-fjellet, for du har pålagt oss: Sett grenser rundt fjellet og hold det hellig.
24Da sa Herren til ham: Gå av sted, gå ned! Kom så opp igjen, du og Aron med deg. Men prestene og folket må ikke bryte gjennom for å komme opp til Herren, ellers bryter han ut mot dem.
29Likene deres skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble registrert, hele tallet, fra tjue år og oppover, dere som har murret mot meg,
15Da ble Moses meget vred og sa til Herren: Ta ikke imot deres offer! Jeg har ikke tatt et eneste esel fra dem, og jeg har ikke gjort noen av dem noe ondt.
15Hvis du vil handle slik med meg, så drep meg straks, jeg ber deg, dersom jeg har funnet nåde i dine øyne, og la meg slippe å se min elendighet.
16Herren talte til Moses og sa:
6Herren vår Gud talte til oss på Horeb og sa: Dere har bodd lenge nok ved dette fjellet.
18Og nå vender dere dere i dag bort fra å følge HERREN? Siden dere i dag gjør opprør mot HERREN, vil han i morgen bli vred på hele Israels menighet.