Hebreerbrevet 3:17
Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de hvis lik falt i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, dem hvis lik falt i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Men mot hvem ble han harm i førti år? Var det ikke mot dem som syndet, hvis lik ble strødd ut i ørkenen?
Hvem ble vred i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvis legemer falt i ørkenen?
Men med hvem ble han opprørt i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis lik falt i ørkenen?
Hvem var det han ble harm på i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Og hvem var han harm på i førti år? Var det ikke de som syndet, og hvor deres kropper falt i ørkenen?
Og hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke de som syndet, hvis legemer falt i ørkenen?
Men med hvem var han harm de førti årene? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis lik falt i ørkenen?
Med hvem ble han da bedrøvet i løpet av førti år? Var det ikke for de som syndet, hvis legemer falt om i ørkenen?
Men hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke dem som hadde syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Men hvem var det han var vred på i førti år? Var det ikke dem som hadde syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Og med hvem ble han harm i førti år? Var det ikke med de som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
And with whom was he angry for forty years? Was it not with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
Hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, og hvis kropper falt i ørkenen?
Men paa hvilke harmedes han i fyrretyve Aar? Mon ikke paa dem, som syndede, hvis Legemer faldt i Ørkenen?
But with whom was he grieved forty years? was it not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
Men med hvem var han trist i førti år? Var det ikke med dem som hadde syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
But with whom was He grieved forty years? Was it not with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
Med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke med dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Men hvem var Han vred på i førti år? Var det ikke dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Og med hvem var han misfornøyd i førti år? Var det ikke de som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Og hvem var det han var harm på i førti år? Var det ikke dem som gjorde ondt, og som døde i ørkenen?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
But with who was he despleased.xl. yeares? Was he not displeased with them that synned: whose carkases were overthorwen in the desert?
But with whom was he displeased fortye yeares longe? Was he not displeased with them yt synned, whose carcases were ouerthrowne in ye wyldernesse?
But with whome was he displeased fourtie yeeres? Was hee not displeased with them that sinned, whose carkeises fell in the wildernes?
But with whom was he displeased fourtie yeres? Not with them that had sinned, whose carkases fell in the desert?
But with whom was he grieved forty years? [was it] not with them that had sinned, whose carcases fell in the wilderness?
With whom was he displeased forty years? Wasn't it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
but with whom was He grieved forty years? was it not with those who did sin, whose carcasses fell in the wilderness?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And with whom was he displeased forty years? was it not with them that sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And with whom was he angry for forty years? was it not with those who did evil, who came to their deaths in the waste land?
With whom was he displeased forty years? Wasn't it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
And against whom was God provoked for forty years? Was it not those who sinned, whose dead bodies fell in the wilderness?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Og hvem sverget han at ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som ikke trodde?
19Så ser vi at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.
40Hvor ofte krenket de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
5Men med mange av dem hadde Gud ikke velbehag; de falt nemlig i ørkenen.
16For noen, da de hørte, gjorde opprør — om enn ikke alle som kom ut av Egypt ved Moses.
9da fedrene deres fristet meg, satte meg på prøve og så min gjerning.
10I førti år var jeg harm på denne slekten og sa: Det er et folk som farer vill i sitt hjerte, de har ikke kjent mine veier.
11Til dem sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.
8gjør ikke hjertene harde som under opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,
9da deres fedre fristet meg, satte meg på prøve og så mine gjerninger i førti år.
10Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
29Likene deres skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble registrert, hele tallet, fra tjue år og oppover, dere som har murret mot meg,
18I omtrent førti år tålte han deres oppførsel i ørkenen.
13Herren ble vred på Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele den slekten som hadde gjort det onde i Herrens øyne, var gått til grunne.
32Men dere, likene deres skal falle i denne ørkenen.
33Og barna deres skal vandre i ørkenen i førti år og bære straffen for deres utroskap, til likene deres er gått til grunne i ørkenen.
34Etter tallet på de dagene dere speidet i landet, nemlig førti dager – én dag for hvert år – skal dere bære deres skyld i førti år, og dere skal erfare at jeg vender meg fra dere.
11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket trosse meg? Og hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?
6For Israels barn vandret i ørkenen i førti år, til hele folket – de stridsdyktige mennene som kom ut av Egypt – var gått til grunne, fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst; om dem hadde Herren sverget at han ikke skulle la dem få se landet som Herren hadde sverget for deres fedre at han ville gi oss, et land som flyter med melk og honning.
16Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i landet som han med ed lovte dem, har han slått dem i hjel i ørkenen.
10Den gangen ble Herren vred, og han sverget og sa:
11Sannelig, ingen av mennene som kom opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover, skal få se landet som jeg sverget å gi Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt meg fullt og helt.
34Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
17Men de fortsatte å synde mot ham ved å egge Den Høyeste i ørkenen.
22For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har villet høre på min røst,
23sannelig, de skal ikke få se landet som jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har trosset meg, skal se det.
2Derfor klandret folket Moses og sa: Gi oss vann, så vi kan drikke! Moses sa til dem: Hvorfor klandrer dere meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?
3Folket tørstet der etter vann, og de murret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å drepe oss og barna våre og buskapen vår av tørst?
14Tiden fra vi dro fra Kadesj-Barnea til vi kom over Sered-bekken, var trettiåtte år, til hele slekten av stridsmenn var falt bort fra leiren, slik Herren hadde sverget.
15For Herrens hånd var virkelig mot dem for å utrydde dem fra leiren, til de var utslettet.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
37Også på grunn av dere ble Herren vred på meg og sa: Også du skal ikke gå inn dit.
27Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som murrer mot meg? Jeg har hørt israelittenes murring, som de murrer mot meg.
32De gjorde ham også vrede ved Meribas vann, så det gikk ille med Moses for deres skyld.
14Men de ga etter for sine lyster i overmål i ørkenen og fristet Gud i ødemarken.
22Også ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herren til vrede.
6Så står det altså fast at noen skal gå inn til den, men de som først fikk høre budskapet, gikk ikke inn på grunn av vantro.
51fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meriba ved Kadesj, i ørkenen Sin, fordi dere ikke helliget meg midt iblant Israels barn.
25De murret i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
2Hele Israels menighet klaget mot Moses og Aron i ørkenen.
36Han førte dem ut etter at han hadde gjort under og tegn i landet Egypt, ved Rødehavet og i ørkenen i førti år.
14For dere satte dere opp mot mitt ord i Sins ørken, da menigheten var i strid, og dere ikke helliget meg ved vannet for øynene på dem. Det er Meribas vann i Kadesj, i Sins ørken.
39Ham ville våre fedre ikke adlyde, men de skjøv ham bort og vendte i sitt hjerte tilbake til Egypt.
8Også ved Horeb vakte dere Herren til vrede, så Herren ble så vred på dere at han ville ødelegge dere.
26Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
31kom Guds vrede over dem. Han drepte de kraftigste blant dem og felte Israels utvalgte menn.
21I førti år sørget du for dem i ørkenen, så de manglet ingenting. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene deres hovnet ikke opp.
4Hvorfor har dere ført Herrens menighet inn i denne ørkenen, så vi og buskapen vår skal dø her?
33Men mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tygget, ble Herrens vrede tent mot folket, og Herren slo folket med en svært stor plage.