5 Mosebok 1:34
Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
HERREN hørte lyden av ordene deres. Han ble vred og sverget:
Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred; han sverget og sa:
Og HERREN hørte lyden av deres ord og ble vred og sverget og sa:
Da Herren hørte lyden av deres ord, ble han vred og sverget i sitt hjertes indre.
Og HERREN hørte lyden av deres ord, og ble vred og sverget,
Og Herren hørte stemmen av ordene deres, og ble sint, og svor og sa:
Når Herren hørte lyden av ordene deres, ble han vred og sverget:
Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred, og han sverget og sa:
Herren hørte lyden av ordene deres, ble vred og avla en ed og sa:
Herren hørte deres ord, ble vred og sverget og sa:
Herren hørte lyden av ordene deres, ble vred og avla en ed og sa:
Da Herren hørte deres ord, ble han vred og sverget:
When the LORD heard what you said, He became angry and swore an oath:
Da Herren hørte lyden av deres ord, ble han vred og sverget:
Der Herren hørte eders Ords Røst, da blev han vred, og svoer og sagde:
And the LORD heard the voice of your words, and was wroth, and sware, saying,
Og Herren hørte lyden av deres ord, og ble vred og sverget, og sa:
And the LORD heard the sound of your words, and was angry, and swore, saying,
Herren hørte stemmen av deres ord, ble sint og sverget, og sa:
Og Herren hørte lyden av ordene deres og ble vred, og sverget, og sa:
Og Herren hørte ordene deres, ble vred og sverget:
Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og svor,
And the Lorde herde the voyce of youre wordes and was wroth and swore sayenge,
Whan the LORDE herde ye voyce of yor wordes, he was wroth, and swore, and saide:
Then the Lorde heard the voyce of your wordes, and was wroth, and sware, saying,
And the Lorde hearde the voyce of your wordes, & was wroth, and sware, saying:
And the LORD heard the voice of your words, and was wroth, and sware, saying,
Yahweh heard the voice of your words, and was angry, and swore, saying,
`And Jehovah heareth the voice of your words, and is wroth, and sweareth, saying,
And Jehovah heard the voice of your words, and was wroth, and sware, saying,
And Jehovah heard the voice of your words, and was wroth, and sware, saying,
And the Lord, hearing your words, was angry, and said with an oath,
Yahweh heard the voice of your words, and was angry, and swore, saying,
Judgment at Kadesh Barnea When the LORD heard you, he became angry and made this vow:
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Den gangen ble Herren vred, og han sverget og sa:
11Sannelig, ingen av mennene som kom opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover, skal få se landet som jeg sverget å gi Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt meg fullt og helt.
35Sannelig, ingen av mennene i denne onde slekten skal få se det gode landet som jeg sverget å gi fedrene deres,
37Også på grunn av dere ble Herren vred på meg og sa: Også du skal ikke gå inn dit.
21Også på meg ble Herren harm for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren deres Gud gir dere til arv.
32Likevel trodde dere ikke Herren deres Gud.
33han som gikk foran dere på veien for å lete ut et sted dere kunne slå leir, i ild om natten for å vise dere hvilken vei dere skulle gå, og i en sky om dagen.
26Men dere ville ikke dra opp; dere var ulydige mot Herren deres Guds bud.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
21Da Herren hørte det, ble han vred; en ild ble tent mot Jakob, og harme kom også over Israel,
7Husk, og glem ikke, hvordan dere vakte Herren deres Guds vrede i ørkenen. Fra den dagen dere dro ut av landet Egypt til dere kom hit, har dere vært opprørske mot Herren.
8Også ved Horeb vakte dere Herren til vrede, så Herren ble så vred på dere at han ville ødelegge dere.
22Også ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herren til vrede.
23Og da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea og sa: Dra opp og innta landet som jeg har gitt dere! – da var dere ulydige mot Herren deres Guds bud; dere trodde ham ikke og hørte ikke på hans røst.
26Men Herren var vred på meg for deres skyld og ville ikke høre meg. Herren sa til meg: Det er nok for deg; tal ikke mer til meg om denne saken.
1Da folket klaget, mishaget det Herren; Herren hørte det, og hans vrede blusset opp. Herrens ild brant blant dem og fortærte dem som var i ytterkantene av leiren.
20Da ble Herrens vrede brennende mot Israel, og han sa: Fordi dette folket har brutt min pakt som jeg bød deres fedre, og ikke har lyttet til min røst,
45Dere kom tilbake og gråt for Herrens ansikt, men Herren ville ikke høre på deres røst og lyttet ikke til dere.
13Herren ble vred på Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele den slekten som hadde gjort det onde i Herrens øyne, var gått til grunne.
14Og se, nå har dere trådt i fedrenes sted, en ny generasjon syndige menn, for å øke Herrens brennende vrede mot Israel.
16Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i landet som han med ed lovte dem, har han slått dem i hjel i ørkenen.
28Herren hørte lyden av deres ord da dere talte til meg, og Herren sa til meg: Jeg har hørt lyden av dette folkets ord, det de talte til deg. De har talt rett i alt det de har sagt.
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
59Gud hørte det og ble vred; han fikk stor avsky for Israel.
17Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
43Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre; dere var ulydige mot Herrens befaling og gikk overmodig opp i fjellet.
26Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
27Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som murrer mot meg? Jeg har hørt israelittenes murring, som de murrer mot meg.
28Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har sagt i mine ører, slik vil jeg gjøre mot dere.
29Likene deres skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble registrert, hele tallet, fra tjue år og oppover, dere som har murret mot meg,
10Da Moses hørte at folket gråt gjennom alle slektene sine, hver mann i teltdøren sin, blusset Herrens vrede sterkt opp; også Moses ble opprørt.
17Da blir Herrens vrede tent mot dere, og han lukker himmelen så det ikke kommer regn, og landet ikke bærer sin frukt, og dere snart går til grunne i det gode landet som Herren gir dere.
11Til dem sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.
27Derfor ble Herrens vrede tent mot dette landet, og han førte over det alle forbannelsene som er skrevet i denne boken,
18Og nå vender dere dere i dag bort fra å følge HERREN? Siden dere i dag gjør opprør mot HERREN, vil han i morgen bli vred på hele Israels menighet.
16For han sa: Fordi Herren har sverget: Herren skal føre krig mot Amalek fra slekt til slekt.
11Og Herren sa til meg: Stå opp, dra i spissen for folket, så de kan gå inn og ta i eie det landet som jeg med ed lovte fedrene deres å gi dem.
23sannelig, de skal ikke få se landet som jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har trosset meg, skal se det.
5og hva han gjorde med dere i ørkenen, til dere kom til dette stedet,
2Og Herren sa til meg:
17at Herren talte til meg og sa:
19Da vi brøt opp fra Horeb, gikk vi gjennom hele den store og skremmende ørkenen som dere så, på veien mot amorittenes fjell, slik Herren vår Gud hadde befalt oss, og vi kom til Kadesj-Barnea.
28for at ikke landet du førte oss ut fra, skal si: Herren var ikke i stand til å føre dem inn i landet han hadde lovet dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.
6For Israels barn vandret i ørkenen i førti år, til hele folket – de stridsdyktige mennene som kom ut av Egypt – var gått til grunne, fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst; om dem hadde Herren sverget at han ikke skulle la dem få se landet som Herren hadde sverget for deres fedre at han ville gi oss, et land som flyter med melk og honning.
34Etter tallet på de dagene dere speidet i landet, nemlig førti dager – én dag for hvert år – skal dere bære deres skyld i førti år, og dere skal erfare at jeg vender meg fra dere.
35Jeg, Herren, har sagt det: Sannelig, slik vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg. I denne ørkenen skal de gå til grunne, og der skal de dø.
1Herren talte til Moses og sa:
40Men dere, vend om og bryt opp, og dra ut i ørkenen på veien mot Rødehavet.
19For jeg var redd for vreden og den brennende harme som Herren var fylt av mot dere for å ødelegge dere. Men Herren hørte på meg også den gangen.
25De murret i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.