Salmenes bok 106:25
De murret i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
De murret i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
De murret i teltene sine; de ville ikke høre på Herrens røst.
De murret i teltene sine; de ville ikke lytte til Herrens røst.
De knurret i sine telt og hørte ikke på HERRENs røst.
De klaget i sine telt, de lyttet ikke til Herrens røst.
Men klaget i sine telt og hørte ikke på Herrens røst.
Men de mumlet i teltene, og hørte ikke på Herrens stemme.
De klaget i teltene sine, de lyttet ikke til Herrens røst.
De klaget i teltene sine, de hørte ikke på Herrens røst.
men klaget i teltene sine og lyttet ikke til Herrens røst.
De mumlet i teltene og hørte ikke etter Herrens røst.
men klaget i teltene sine og lyttet ikke til Herrens røst.
De klaget i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
They grumbled in their tents and did not listen to the voice of the LORD.
De knurret i teltene sine, de hørte ikke på Herrens røst.
Men de murrede i deres Pauluner, de hørte ikke paa Herrens Røst.
But murmured in their tents, and hearkened not unto the voice of the LORD.
men murret i teltene sine og ville ikke lytte til Herrens røst.
But murmured in their tents, and did not listen to the voice of the LORD.
men knurret i sine telt, og lyttet ikke til Herrens stemme.
De klaget i teltene sine, de hørte ikke på Herrens røst.
men klaget i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
I hemmelighet snakket de imot ham i teltene sine, de lyttet ikke til Herrens stemme.
But murmured in their tentes, and herkened not vnto the voyce of the LORDE.
But murmured in their tentes, and hearkened not vnto the voice of the Lorde.
But they murmured in their tentes: they would not hearken vnto the voyce of God.
But murmured in their tents, [and] hearkened not unto the voice of the LORD.
But murmured in their tents, And didn't listen to Yahweh's voice.
And they murmur in their tents, They have not hearkened to the voice of Jehovah.
But murmured in their tents, And hearkened not unto the voice of Jehovah.
But murmured in their tents, And hearkened not unto the voice of Jehovah.
Talking against him secretly in their tents, they did not give ear to the voice of the Lord.
but murmured in their tents, and didn't listen to Yahweh's voice.
They grumbled in their tents; they did not obey the LORD.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
24De foraktet også det herlige landet, de trodde ikke på hans ord.
26Men dere ville ikke dra opp; dere var ulydige mot Herren deres Guds bud.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
2Hele Israels menighet klaget mot Moses og Aron i ørkenen.
26Derfor løftet han hånden mot dem for å la dem falle i ørkenen,
1Da folket klaget, mishaget det Herren; Herren hørte det, og hans vrede blusset opp. Herrens ild brant blant dem og fortærte dem som var i ytterkantene av leiren.
26Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
27Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som murrer mot meg? Jeg har hørt israelittenes murring, som de murrer mot meg.
13Snart glemte de hans gjerninger; de ventet ikke på hans råd.
14Men de ga etter for sine lyster i overmål i ørkenen og fristet Gud i ødemarken.
22Også ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herren til vrede.
23Og da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea og sa: Dra opp og innta landet som jeg har gitt dere! – da var dere ulydige mot Herren deres Guds bud; dere trodde ham ikke og hørte ikke på hans røst.
56Likevel fristet og egget de Gud, Den Høyeste, og holdt ikke hans vitnesbyrd.
9Moses talte slik til Israels barn, men de ville ikke høre på ham på grunn av knust ånd og hardt slaveri.
41Men dagen etter murret hele Israels menighet mot Moses og mot Aron og sa: Dere har drept Herrens folk.
32De gjorde ham også vrede ved Meribas vann, så det gikk ille med Moses for deres skyld.
33For de egget hans ånd, så han talte overilt med leppene.
34Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
24Da knurret folket mot Moses og sa: Hva skal vi drikke?
17Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
18Og hvem sverget han at ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som ikke trodde?
16Men de og våre fedre handlet hovmodig, de forherdet nakken og ville ikke høre på dine bud.
40Hvor ofte krenket de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
2Alle israelittene murret mot Moses og mot Aron, og hele menigheten sa til dem: Om bare vi hadde dødd i Egypt! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!
43Jeg talte til dere, men dere ville ikke høre; dere var ulydige mot Herrens befaling og gikk overmodig opp i fjellet.
16De var også misunnelige på Moses i leiren, og på Aron, Herrens hellige.
29Likene deres skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble registrert, hele tallet, fra tjue år og oppover, dere som har murret mot meg,
10Da Moses hørte at folket gråt gjennom alle slektene sine, hver mann i teltdøren sin, blusset Herrens vrede sterkt opp; også Moses ble opprørt.
32Til tross for alt dette syndet de fortsatt og trodde ikke, tross hans undergjerninger.
11Men mitt folk ville ikke høre på min røst; Israel ville ikke ha noe med meg å gjøre.
10Murr heller ikke, slik noen av dem murret, og ble ødelagt av ødeleggeren.
45Dere kom tilbake og gråt for Herrens ansikt, men Herren ville ikke høre på deres røst og lyttet ikke til dere.
12Dette skjedde fordi de ikke ville lyde Herren sin Guds røst, men brøt hans pakt – alt det som Herrens tjener Moses hadde befalt – og de ville verken høre på det eller gjøre etter det.
11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket trosse meg? Og hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?
3Folket tørstet der etter vann, og de murret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å drepe oss og barna våre og buskapen vår av tørst?
7Og om morgenen skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt klagene dere retter mot Herren. Og hva er vel vi, siden dere klager på oss?
8Moses sa: Dette skal skje når Herren i kveld gir dere kjøtt å spise og om morgenen brød så dere blir mette. For Herren har hørt klagene dere klager mot ham. Hva er vel vi? Det er ikke oss dere klager mot, men Herren.
9Moses sa til Aron: Si til hele Israels menighet: Kom fram for Herren, for han har hørt deres klager.
22For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har villet høre på min røst,
14Men de ville ikke høre; de forherdet nakken, slik deres fedre gjorde, de som ikke trodde på Herren sin Gud.
17Men de fortsatte å synde mot ham ved å egge Den Høyeste i ørkenen.
18De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat etter sitt begjær.
19De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
29Slik vakte de hans vrede med sine påfunn, og pesten brøt løs blant dem.
10De holdt ikke Guds pakt og nektet å vandre etter hans lov.
40Likevel ville de ikke høre, men de gjorde som før.
32Likevel trodde dere ikke Herren deres Gud.
30De holdt ikke opp med sin lyst; mens maten ennå var i munnen deres,
36De mennene som Moses hadde sendt for å speide i landet, og som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å murre mot ham ved å bringe et ondt rykte om landet,
13Men hvis dere sier: Vi vil ikke bo i dette landet, og ikke vil lyde Herren deres Guds røst,