Salmenes bok 78:40
Hvor ofte krenket de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte krenket de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte trosset de ham i ørkenen, bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen, de krenket ham i ødemarken!
Hvor ofte trosset de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte utfordret de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte har de provosert ham i ørkenen, og gjort ham bedrøvet i villmarken!
Hvor ofte provoserte de ham i ørkenen, bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte utfordret de ham i ørkenen, og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte freistet de ham i ørkenen og gjorde ham vondt i ødemarken!
Hvor ofte utfordret de ham i ørkenen, og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen og voldet ham sorg i ødemarken!
How often they provoked Him in the wilderness and grieved Him in the wasteland!
Hvor ofte trosset de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor tidt forbittrede de ham i Ørken, de bedrøvede ham i de øde Stæder.
How oft did they provoke him in the wilderness, and grieve him in the desert!
Hvor ofte utfordret de Ham i ørkenen, og bedrøvet Ham i ødemarken!
How often did they provoke him in the wilderness, and grieve him in the desert!
Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte har de ikke utfordret ham i ørkenen, bedrøvet ham i det øde landet?
Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
Hvor ofte gjorde de opprør mot ham i ørkenen, og bedrøvet ham i ødemarken!
How oft did they rebel against him in the wilderness, And grieve him in the desert!
How oft did they provoke{H8686)} him in the wilderness, and grieve{H8686)} him in the desert!
For he considered yt they were but flesh: euen a wynde that passeth awaye, and commeth not agayne.
How oft did they prouoke him in the wildernes? and grieue him in the desert?
How oft dyd they prouoke hym in the wildernes: & greeued hym in the desert?
¶ How oft did they provoke him in the wilderness, [and] grieve him in the desert!
How often they rebelled against him in the wilderness, And grieved him in the desert!
How often do they provoke Him in the wilderness, Grieve Him in the desolate place?
How oft did they rebel against him in the wilderness, And grieve him in the desert!
How oft did they rebel against him in the wilderness, And grieve him in the desert!
How frequently did they go against him in the waste land, and give him cause for grief in the dry places!
How often they rebelled against him in the wilderness, and grieved him in the desert!
How often they rebelled against him in the wilderness, and insulted him in the wastelands!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Men de fortsatte å synde mot ham ved å egge Den Høyeste i ørkenen.
18De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat etter sitt begjær.
19De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?
20Se, han slo klippen, og vannet strømmet ut, bekker flommet over; kan han også gi brød? Kan han skaffe kjøtt til sitt folk?
41Ja, de vendte om og fristet Gud, de satte Israels Hellige på prøve.
42De husket ikke hans hånd, heller ikke dagen da han fridde dem fra fienden,
16For noen, da de hørte, gjorde opprør — om enn ikke alle som kom ut av Egypt ved Moses.
17Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
14Men de ga etter for sine lyster i overmål i ørkenen og fristet Gud i ødemarken.
56Likevel fristet og egget de Gud, Den Høyeste, og holdt ikke hans vitnesbyrd.
8gjør ikke hjertene harde som under opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,
9da deres fedre fristet meg, satte meg på prøve og så mine gjerninger i førti år.
10Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
43Mange ganger fridde han dem ut; men de krenket ham med sine råd, og de ble ydmyket for sin urett.
44Likevel så han til dem i deres trengsel da han hørte deres rop.
38Men han, barmhjertig som han er, tilga skylden og ødela dem ikke; ja, mange ganger holdt han sin vrede tilbake og lot ikke all sin harme bryte løs.
39For han husket at de var bare kjød, en vind som farer forbi og ikke kommer igjen.
8forherd ikke hjertene deres, som ved opprøret, og som på prøvelsens dag i ørkenen:
9da fedrene deres fristet meg, satte meg på prøve og så min gjerning.
10I førti år var jeg harm på denne slekten og sa: Det er et folk som farer vill i sitt hjerte, de har ikke kjent mine veier.
18I omtrent førti år tålte han deres oppførsel i ørkenen.
11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket trosse meg? Og hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?
32De gjorde ham også vrede ved Meribas vann, så det gikk ille med Moses for deres skyld.
33For de egget hans ånd, så han talte overilt med leppene.
10Men de gjorde opprør og krenket hans hellige Ånd; derfor ble han deres fiende, og han kjempet mot dem.
58De krenket ham med sine offerhauger og vakte hans nidkjærhet med sine utskårne bilder.
22Også ved Tabera, ved Massa og ved Kibrot-Hattaava vakte dere Herren til vrede.
18Ja, da de hadde laget seg en støpt kalv og sa: Dette er din Gud som førte deg opp fra Egypt, og de gjorde seg skyldige i store krenkelser,
5Men med mange av dem hadde Gud ikke velbehag; de falt nemlig i ørkenen.
16De vakte hans nidkjærhet med fremmede guder; med vederstyggeligheter egget de ham til vrede.
7Husk, og glem ikke, hvordan dere vakte Herren deres Guds vrede i ørkenen. Fra den dagen dere dro ut av landet Egypt til dere kom hit, har dere vært opprørske mot Herren.
8Også ved Horeb vakte dere Herren til vrede, så Herren ble så vred på dere at han ville ødelegge dere.
22For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har villet høre på min røst,
29Slik vakte de hans vrede med sine påfunn, og pesten brøt løs blant dem.
34Når han slo dem, søkte de ham; de vendte om og søkte Gud ivrig.
30De holdt ikke opp med sin lyst; mens maten ennå var i munnen deres,
31kom Guds vrede over dem. Han drepte de kraftigste blant dem og felte Israels utvalgte menn.
32Til tross for alt dette syndet de fortsatt og trodde ikke, tross hans undergjerninger.
11De glemte hans gjerninger og de under han hadde vist dem.
24De foraktet også det herlige landet, de trodde ikke på hans ord.
25De murret i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
26Derfor løftet han hånden mot dem for å la dem falle i ørkenen,
26Likevel var de ulydige og gjorde opprør mot deg. De kastet din lov bak ryggen, drepte dine profeter som vitnet mot dem for å føre dem tilbake til deg, og de gjorde seg skyldige i store krenkelser.
6De sa ikke: Hvor er Herren, han som førte oss opp fra landet Egypt, som ledet oss gjennom ørkenen, gjennom et land av ødemarker og groper, gjennom et land av tørke og dødsskygge, et land som ingen dro gjennom, der ingen bodde?
16Men de og våre fedre handlet hovmodig, de forherdet nakken og ville ikke høre på dine bud.
2Hele Israels menighet klaget mot Moses og Aron i ørkenen.
2Derfor klandret folket Moses og sa: Gi oss vann, så vi kan drikke! Moses sa til dem: Hvorfor klandrer dere meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?
3Folket tørstet der etter vann, og de murret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å drepe oss og barna våre og buskapen vår av tørst?
13Herren ble vred på Israel, og han lot dem vandre i ørkenen i førti år, til hele den slekten som hadde gjort det onde i Herrens øyne, var gått til grunne.