Hebreerbrevet 3:18
Og hvem sverget han at ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som ikke trodde?
Og hvem sverget han at ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som ikke trodde?
Og hvem sverget han at de ikke skulle gå inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?
Og hvem sverget han at ikke skulle gå inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?
Og hvem var det han sverget for at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke de som var ulydige?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn i sin hvile, men til dem som ikke trodde?
Hvem sverget han da at de ikke skulle komme inn i hans hvile, hvis ikke de som var ulydige?
Og til hvem sverget han at de ikke måtte komme inn i sin hvile, men til dem som ikke trodde?
Og hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke dem som var ulydige?
Og hvem tilsvor han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?
Og hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn i hans hvile, om ikke de ulydige?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, men til dem som ikke trodde?
Og for hvem sverget han at de ikke skulle komme inn i hans hvile, om ikke for de som ikke trodde?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke til dem som var ulydige og ikke hadde trodd?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke til dem som var ulydige og ikke hadde trodd?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, hvis ikke til de ulydige?
And to whom did he swear that they would never enter his rest, if not to those who disobeyed?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, hvis det ikke var dem som var ulydige?
Og om hvilke svoer han, at de ikke skulde indgaae til hans Hvile, uden om dem, som vare blevne vantroe?
And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that believed not?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, hvis ikke til dem som ikke trodde?
And to whom did He swear that they would not enter His rest, but to those who did not believe?
Til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke til de ulydige?
Og til hvem sverget Han at de ikke skulle komme inn i Hans hvile, om ikke de som ikke trodde?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke til de som var ulydige?
Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?
To whom sware he that they shuld not enter into his rest: but vnto them that beleved not?
To whom sware he, yt they shulde not enter in to his rest, but vnto the yt beleued not?
And to whom sware he that they should not enter into his rest, but vnto them that obeyed not?
And to who sware he that they should not enter into his rest, but vnto them that were not obedient?
And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that believed not?
To whom did he swear that they wouldn't enter into his rest, but to those who were disobedient?
and to whom did He swear that they shall not enter into His rest, except to those who did not believe? --
And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that were disobedient?
And to whom sware he that they should not enter into his rest, but to them that were disobedient?
And to whom did he make an oath that they might not come into his rest? was it not to those who went against his orders?
To whom did he swear that they wouldn't enter into his rest, but to those who were disobedient?
And to whom did he swear they would never enter into his rest, except those who were disobedient?
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
19Så ser vi at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.
7Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst,
8gjør ikke hjertene harde som under opprøret, på prøvelsens dag i ørkenen,
9da deres fedre fristet meg, satte meg på prøve og så mine gjerninger i førti år.
10Derfor ble jeg harm på den slekten og sa: Alltid farer de vill i sitt hjerte, og de kjenner ikke mine veier.
11Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile.
12Se til, brødre, at det ikke er i noen av dere et ondt, vantro hjerte, så dere faller fra den levende Gud.
15når det sies: I dag, om dere hører hans røst, gjør ikke hjertene harde, som under opprøret.
16For noen, da de hørte, gjorde opprør — om enn ikke alle som kom ut av Egypt ved Moses.
17Men hvem var han harm på i førti år? Var det ikke dem som syndet, de som falt som lik i ørkenen?
10I førti år var jeg harm på denne slekten og sa: Det er et folk som farer vill i sitt hjerte, de har ikke kjent mine veier.
11Til dem sverget jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.
1La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å komme til kort, siden løftet om å gå inn til hans hvile fortsatt står ved lag.
2For evangeliet ble forkynt for oss like mye som for dem; men ordet de hørte, ble dem ikke til gagn, fordi det ikke var forenet med tro hos dem som lyttet.
3For vi som har trodd, går inn til hvilen, slik han har sagt: 'Så sannelig, i min vrede sverget jeg: De skal ikke komme inn til min hvile'—enda hans gjerninger var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.
4For et sted sier han om den sjuende dagen slik: 'Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger'.
5Og her sier han igjen: 'De skal ikke komme inn til min hvile'.
6Så står det altså fast at noen skal gå inn til den, men de som først fikk høre budskapet, gikk ikke inn på grunn av vantro.
7Derfor fastsetter han igjen en dag, og sier i Davids bok: 'I dag', etter så lang tid, som det heter: 'I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde'.
8For hvis Josva hadde gitt dem hvilen, ville det ikke siden vært talt om en annen dag.
9Det finnes altså fortsatt en sabbatshvile for Guds folk.
10For den som er gått inn til hans hvile, har også fått hvile fra sine egne gjerninger, slik Gud hvilte fra sine.
11La oss derfor bestrebe oss på å gå inn til den hvilen, så ingen faller etter det samme eksempelet på vantro.
22For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har villet høre på min røst,
23sannelig, de skal ikke få se landet som jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har trosset meg, skal se det.
32Til tross for alt dette syndet de fortsatt og trodde ikke, tross hans undergjerninger.
24De foraktet også det herlige landet, de trodde ikke på hans ord.
25De murret i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
38Verden var dem ikke verdig; de flakket omkring i ørkener og på fjell og i huler og jordens grotter.
39Og alle disse, selv om de fikk et godt vitnesbyrd ved troen, mottok ikke løftet,
10Den gangen ble Herren vred, og han sverget og sa:
11Sannelig, ingen av mennene som kom opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover, skal få se landet som jeg sverget å gi Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt meg fullt og helt.
22fordi de ikke trodde på Gud og ikke satte sin lit til hans frelse.
12han som sa: Dette er hvilen, la den trette få hvile; og dette er forfriskningen. Men de ville ikke høre.
12Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi dere ikke trodde på meg og ikke holdt meg hellig for israelittenes øyne, skal dere ikke føre denne menigheten inn i det landet jeg har gitt dem.
29Likene deres skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble registrert, hele tallet, fra tjue år og oppover, dere som har murret mot meg,
30sannelig, dere skal ikke komme inn i landet som jeg sverget å la dere bo i, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.
23Og da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea og sa: Dra opp og innta landet som jeg har gitt dere! – da var dere ulydige mot Herren deres Guds bud; dere trodde ham ikke og hørte ikke på hans røst.
16Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i landet som han med ed lovte dem, har han slått dem i hjel i ørkenen.
34Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
35Sannelig, ingen av mennene i denne onde slekten skal få se det gode landet som jeg sverget å gi fedrene deres,
3Hva så om noen ikke trodde? Vil deres vantro gjøre Guds trofasthet uten virkning?
5Men med mange av dem hadde Gud ikke velbehag; de falt nemlig i ørkenen.
32Likevel trodde dere ikke Herren deres Gud.
5Jeg vil derfor minne dere, selv om dere en gang visste dette, at Herren, etter å ha frelst folket ut av landet Egypt, siden ødela dem som ikke trodde.
40Hvor ofte krenket de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!
11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket trosse meg? Og hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?
37For hjertet deres var ikke rett mot ham, og de var ikke trofaste mot hans pakt.
6For Israels barn vandret i ørkenen i førti år, til hele folket – de stridsdyktige mennene som kom ut av Egypt – var gått til grunne, fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst; om dem hadde Herren sverget at han ikke skulle la dem få se landet som Herren hadde sverget for deres fedre at han ville gi oss, et land som flyter med melk og honning.
8og ikke bli som sine fedre, en trassig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke satte sitt hjerte rett, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.