Dommernes bok 11:35
Da han så henne, flengte han klærne sine og sa: Ve meg, min datter! Du har brakt meg i dyp nød og er blant dem som gjør meg ondt. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, flengte han klærne sine og sa: Ve meg, min datter! Du har brakt meg i dyp nød og er blant dem som gjør meg ondt. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har knust meg, du har brakt meg i ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han fikk se henne, rev han klærne sine og sa: Akk, min datter! Du har brakt meg i kne, du er blitt blant dem som volder meg ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Og da han så henne, sønderrev han sine klær og sa: Akk, min datter! Du har brakt meg i stor sorg, og du er blant dem som plager meg! For jeg har åpnet min munn for HERREN, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: 'Å, min datter! Du har truffet meg dypt, for jeg har gitt et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.'
Da han så henne, rev han sine klær og ropte: «Å, min datter! Du har brakt meg i dyp smerte, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har gjort et løfte til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.»
Og da han så henne, rev han sine klær og sa: "Å kjære datter! Du har gjort meg trist, for jeg har åpnet munnen min for Herren, og jeg kan ikke gå tilbake."
Da han så henne, rev han i stykker klærne sine og sa: Å, min datter! Du bringer meg stor sorg og er blant dem som plager meg; jeg har åpnet munnen min til Herren, og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: «Å, min datter! Du har bøyd meg ned i sorg, og du er blitt til elendighet for meg. Jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
Og da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har ført meg svært lavt, og du er blant dem som volder meg vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han sine klær og utbrøt: 'Å, min datter! Du har brakt meg stor sorg, du som plager meg. For jeg har lovet Herren og kan ikke trekke tilbake mine ord.'
Og da han så henne, rev han klærne sine og sa: Å, min datter! Du har ført meg svært lavt, og du er blant dem som volder meg vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren og kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: «Å, min datter! Du har brakt meg i stor nød og ulykke, for jeg har gitt et løfte til Herren, og jeg kan ikke trekke det tilbake.»
When he saw her, he tore his clothes and cried, 'Oh no, my daughter! You have brought me to my knees and made me miserable, for I have made a vow to the Lord that I cannot break.'
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: 'Å, min datter, du har knust mitt hjerte og brakt stor sorg over meg. For jeg har avlagt et løfte til Herren og kan ikke ta det tilbake.'
Og det skede, der han saae hende, da sønderrev han sine Klæder og sagde: Ak, min Datter! du har aldeles nedbøiet mig, og du er af dem, som forstyrre mig; thi jeg, jeg oplod min Mund til Herren, og jeg kan ikke kalde det tilbage.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me: for I have opened my mouth unto the LORD, and I cannot go back.
Da han så henne, rev han sine klær og sa: «Akk, min datter! Du har brakt meg i stor sorg, og du er blant dem som plager meg, for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
And it came to pass, when he saw her, that he tore his clothes, and said, Alas, my daughter! You have brought me very low, and you are among those who trouble me: for I have opened my mouth to the LORD, and I cannot go back.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: Ak, min datter! Du har brakt meg i stor nød, og du er blant dem som volder meg sorg; for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
Da han så henne, rev han klærne sine og sa: 'Å, min datter! Du har gjort meg dypt bedrøvet og er blitt en av dem som setter meg i vanskeligheter. Jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.'
Da han så henne, rev han sine klær og sa: Å, min datter! Du har brakt meg svært lav, og du er en av dem som plager meg; for jeg har åpnet min munn til Herren, og jeg kan ikke gå tilbake.
Da han så henne, ble han lammet av sorg og sa: Åh! min datter! Jeg er knust av sorg, og det er du som er hovedårsaken til min ulykke; for jeg har avlagt et løfte til Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.
And whan he sawe her, he rente his clothes, & sayde: Alas my doughter, thou makest my hert soroufull, and discomfortest me: for I haue opened my mouth vnto the LORDE, and can not call it agayne.
And when hee sawe her, hee rent his clothes, and saide, Alas my daughter, thou hast brought me lowe, and art of them that trouble me: for I haue opened my mouth vnto the Lord, and can not goe backe.
And when he sawe her, he rent his clotes, & sayde: Alas my daughter, thou hast brought me lowe, & art one of them that troubleth me: For I haue opened my mouth vnto the Lorde, and cannot go backe.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me: for I have opened my mouth unto the LORD, and I cannot go back.
It happened, when he saw her, that he tore his clothes, and said, Alas, my daughter! you have brought me very low, and you are one of those who trouble me; for I have opened my mouth to Yahweh, and I can't go back.
And it cometh to pass, when he seeth her, that he rendeth his garments, and saith, `Alas, my daughter, thou hast caused me greatly to bend, and thou hast been among those troubling me; and I -- I have opened my mouth unto Jehovah, and I am not able to turn back.'
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me; for I have opened my mouth unto Jehovah, and I cannot go back.
And it came to pass, when he saw her, that he rent his clothes, and said, Alas, my daughter! thou hast brought me very low, and thou art one of them that trouble me; for I have opened my mouth unto Jehovah, and I cannot go back.
And when he saw her he was overcome with grief, and said, Ah! my daughter! I am crushed with sorrow, and it is you who are the chief cause of my trouble; for I have made an oath to the Lord and I may not take it back.
It happened, when he saw her, that he tore his clothes, and said, "Alas, my daughter! You have brought me very low, and you are one of those who trouble me; for I have opened my mouth to Yahweh, and I can't go back."
When he saw her, he ripped his clothes and said,“Oh no! My daughter! You have completely ruined me! You have brought me disaster! I made an oath to the LORD, and I cannot break it.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
36Hun sa til ham: Min far, hvis du har åpnet din munn for Herren, så gjør med meg etter det som har gått ut av din munn, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.
37Hun sa til sin far: Bare dette må du gjøre for meg: Gi meg to måneder, så jeg kan gå omkring i fjellene og sørge over min jomfruelighet, jeg og venninnene mine.
38Han sa: Gå. Og han lot henne gå for to måneder. Hun gikk med sine venninner og sørget over sin jomfruelighet i fjellene.
39Da de to månedene var gått, vendte hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter løftet han hadde avlagt. Hun hadde ikke kjent noen mann. Og det ble en skikk i Israel
40at Israels døtre hvert år gikk for å sørge over Jefta gileadittens datter, fire dager i året.
34Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, se, da kom datteren hans ut for å møte ham med trommer og dans. Hun var hans eneste barn; uten henne hadde han verken sønn eller datter.
27Derfor har jeg ikke syndet mot deg, men du gjør meg urett når du fører krig mot meg. Herren, dommeren, får dømme i dag mellom israelittene og ammonittene.
28Men kongen over ammonittene ville ikke høre på de ordene Jefta sendte ham.
29Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han dro gjennom Gilead og Manasse, dro gjennom Mispa i Gilead, og fra Mispa i Gilead dro han mot ammonittene.
30Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du sannelig gir ammonittene i min hånd,
31da skal det som enn kommer ut gjennom dørene i huset mitt for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra ammonittene, tilhøre Herren, og jeg vil ofre det som et brennoffer.
32Så dro Jefta mot ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren ga dem i hans hånd.
9Jefta sa til Gileads eldste: Dersom dere henter meg hjem igjen for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, vil dere da gjøre meg til deres overhode?
10Gileads eldste sa til Jefta: Herren være vitne mellom oss: Vi skal gjøre slik du har sagt.
11Da gikk Jefta med Gileads eldste, og folket gjorde ham til overhode og anfører over seg. Jefta la fram alle sine ord for Herren i Mispa.
12Jefta sendte sendebud til kongen over ammonittene og sa: Hva har du med meg å gjøre siden du kommer mot meg for å kjempe i mitt land?
1Mennene fra Efraim samlet seg, dro nordover og sa til Jefta: «Hvorfor dro du over for å kjempe mot ammonittene uten å kalle oss med deg? Vi skal brenne huset ditt over deg med ild.»
2Jefta sa til dem: «Jeg og folket mitt var i hard strid med ammonittene. Da jeg kalte på dere, reddet dere meg ikke ut av deres hånd.»
3«Da jeg så at dere ikke kom meg til hjelp, satte jeg livet på spill, dro over mot ammonittene, og Herren ga dem i min hånd. Hvorfor har dere da kommet opp mot meg i dag for å kjempe mot meg?»
1Jefta, gileaditten, var en mektig og tapper kriger, men han var sønn av en prostituert. Gilead ble far til Jefta.
2Gileads kone fødte ham sønner. Da konens sønner ble voksne, drev de Jefta bort og sa til ham: Du skal ikke arve i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.
3Da flyktet Jefta fra brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Der samlet det seg løse menn om Jefta, og de dro ut sammen med ham.
14og legger henne ord til last, og setter ut et dårlig rykte om henne og sier: Jeg tok denne kvinnen, men da jeg gikk inn til henne, fant jeg ikke at hun var jomfru,
15da skal faren og moren til den unge kvinnen ta og bære fram for byens eldste, ved byporten, bevisene på den unge kvinnens jomfruelighet.
16Og den unge kvinnens far skal si til de eldste: Jeg gav min datter til denne mannen til hustru, men han hater henne.
17Se, han legger henne ord til last og sier: Jeg fant ikke din datter som jomfru. Men her er bevisene på min datters jomfruelighet. Og de skal bre ut kledet foran byens eldste.
13ville dere da vente på dem til de ble voksne? Ville dere la være å gifte dere for deres skyld? Nei, døtrene mine; for det gjør meg svært vondt for deres skyld at Herrens hånd har gått ut mot meg.
27For han fant henne ute på marken; den trolovede unge kvinnen ropte, men det var ingen som kunne hjelpe henne.
5Da ammonittene gikk til krig mot Israel, dro Gileads eldste for å hente Jefta fra landet Tob.
6De sa til Jefta: Kom og bli vår anfører, så vi kan kjempe mot ammonittene.
7Jefta sa til Gileads eldste: Var det ikke dere som hatet meg og drev meg ut av min fars hus? Hvorfor kommer dere nå til meg når dere er i nød?
30Da kongen hørte kvinnens ord, rev han klærne sine. Mens han gikk forbi på muren, så folket at han bar sekkestrie innenfor, mot huden.
15Da Juda så henne, trodde han at hun var en hore, fordi hun hadde dekket til ansiktet.
16Han vendte seg til henne ved veien og sa: Kom, jeg ber deg, la meg gå inn til deg – for han visste ikke at det var svigerdatteren hans. Hun sa: Hva vil du gi meg for at du kan gå inn til meg?
24Se, her er min datter, en jomfru, og hans medhustru. Dem vil jeg føre ut nå; krenk dem og gjør med dem det som synes godt for dere. Men mot denne mannen må dere ikke gjøre noe så nedverdigende.
11Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og det samme gjorde alle mennene som var hos ham.
14Jefta sendte på nytt sendebud til kongen over ammonittene.
15Han sa til ham: Så sier Jefta: Israel tok verken landet til Moab eller landet til ammonittene.
20Han ropte til Herren og sa: Herre min Gud, har du også latt ulykke ramme den enken jeg bor hos, ved å ta livet av sønnen hennes?
19Svigerdatteren hans, Pinehas’ kone, var gravid og nær ved å føde. Da hun fikk høre at Guds paktkiste var tatt, og at svigerfaren hennes og mannen hennes var døde, bøyde hun seg og begynte å føde, for riene kom over henne.
16Da hun kom til sin svigermor, sa hun: Hvem er du, min datter? Og hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort for henne.
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie over sin ungdoms brudgom.
17Du skal si dette ordet til dem: La mine øyne renne med tårer natt og dag og ikke stanse, for jomfruen, mitt folks datter, er knust med et stort brudd, et svært alvorlig slag.
11Og nå, min datter, vær ikke redd. Jeg skal gjøre for deg alt det du ber om, for hele byens folk vet at du er en hederlig kvinne.
6Da rev Josva klærne sine, og han og Israels eldste kastet seg ned med ansiktet mot jorden foran HERRENS paktskiste til om kvelden, og de strødde støv på hodet.
11Hun avla et løfte og sa: Å, Herren, hærskarenes Gud! Hvis du virkelig vil se til din tjenestekvinnes nød og huske meg og ikke glemme din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren alle hans levedager, og ingen kniv skal røre hans hode.
5Men hvis faren, den dagen han hører det, avviser det, skal ingen av hennes løfter eller båndene hun har lagt på seg, gjelde; og Herren skal tilgi henne, fordi faren avviste det.
34Da rev Jakob klærne sine i stykker, bandt sekkestrie om livet og sørget over sin sønn i mange dager.