4 Mosebok 14:31
Men de små barna deres, som dere sa skulle bli et bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal lære å kjenne landet som dere har foraktet.
Men de små barna deres, som dere sa skulle bli et bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal lære å kjenne landet som dere har foraktet.
«Men de småbarna deres, som dere sa skulle bli til bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal lære å kjenne landet som dere har foraktet.»
Men de små barna deres, som dere sa skulle bli til bytte, dem vil jeg føre inn; de skal få lære å kjenne landet som dere har foraktet.
Men deres små barn, som dere sa ville bli til bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet dere har forkastet.
Men barna deres, som dere sa ville bli bytte, dem skal jeg føre inn i landet, og de skal kjenne landet dere har foraktet.
Men deres små barn, som dere sa skulle bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere har foraktet.
Men deres små barn, som dere sa skulle bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne landet som dere har foraktet.»
Men barna deres, som dere sa skulle være bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal lære å kjenne landet dere har foraktet.
Men deres små barn, som dere sa ville bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne landet som dere har forkastet.
Men deres små barn, som dere sa ville bli et bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere har foraktet.
«Men deres små barn, som dere sa skulle bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal få kjenne til det landet dere har foraktet.»
Men deres små barn, som dere sa ville bli et bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere har foraktet.
Men de små barna som dere sa skulle bli til bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere foraktet.
But your children, whom you said would be plunder, I will bring them in to know the land that you have rejected.
Men deres små barn, som dere sa skulle bli krigsbytte, dem vil jeg føre inn, og de skal få kjenne landet som dere har foraktet.
Og eders smaae Børn, om hvilke I sagde, de skulle blive til Rov, ja dem vil jeg føre derind, at de skulle kjende det Land, som I have foragtet.
But your little ones, which ye said should be a prey, them will I bring in, and they shall know the land which ye have despised.
Men de små barna deres, som dere sa skulle bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere har foraktet.
But your little ones, which you said would be a prey, them will I bring in, and they shall know the land which you have despised.
Men deres små barn, som dere sa ville bli til bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet dere har foraktet.
Men barna deres, som dere sa ville bli et bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne landet som dere foraktet.
Men deres små barn, som dere sa skulle bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne landet som dere har forkastet.
Men deres små barn, som dere sa ville bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal få se landet som dere har avvist.
And youre childern whiche ye sayed shuld be a praye the I will bringe in and they shall knowe the londe which ye haue refused
Youre children, of whom ye sayde: They shalbe a spoyle, them wyll I brynge in, so yt they shal knowe the lande, which ye haue refused.
But your children, (which ye said shoulde be a pray) them will I bring in, and they shall knowe the lande which ye haue refused:
But your chyldren whiche ye sayde shoulde be a pray, them I wyll bryng in, and they shall knowe the lande whiche ye haue refused.
But your little ones, which ye said should be a prey, them will I bring in, and they shall know the land which ye have despised.
But your little ones, that you said should be a prey, them will I bring in, and they shall know the land which you have rejected.
`As to your infants -- of whom ye have said, A spoil they are become -- I have even brought them in, and they have known the land which ye have kicked against;
But your little ones, that ye said should be a prey, them will I bring in, and they shall know the land which ye have rejected.
But your little ones, that ye said should be a prey, them will I bring in, and they shall know the land which ye have rejected.
And your little ones, whom you said would come into strange hands, I will take in, and they will see the land which you would not have.
But your little ones, that you said should be a prey, them will I bring in, and they shall know the land which you have rejected.
But I will bring in your little ones, whom you said would become victims of war, and they will enjoy the land that you have despised.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
34Da Herren hørte ordene deres, ble han vred og sverget:
35Sannelig, ingen av mennene i denne onde slekten skal få se det gode landet som jeg sverget å gi fedrene deres,
36uten Kaleb, sønn av Jefunne. Han skal få se det, og til ham vil jeg gi det landet han har trådd på, og til hans barn, fordi han helhjertet har fulgt Herren.
37Også på grunn av dere ble Herren vred på meg og sa: Også du skal ikke gå inn dit.
38Men Josva, Nuns sønn, som står foran deg, han skal gå inn dit. Styrk ham, for han skal la Israel få det til arv.
39Og de små barna deres, som dere sa skulle bli et bytte, og barna deres, som den dagen ikke visste å skille mellom godt og ondt, de skal gå inn dit. Til dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
40Men dere, vend om og bryt opp, og dra ut i ørkenen på veien mot Rødehavet.
32Men dere, likene deres skal falle i denne ørkenen.
33Og barna deres skal vandre i ørkenen i førti år og bære straffen for deres utroskap, til likene deres er gått til grunne i ørkenen.
34Etter tallet på de dagene dere speidet i landet, nemlig førti dager – én dag for hvert år – skal dere bære deres skyld i førti år, og dere skal erfare at jeg vender meg fra dere.
35Jeg, Herren, har sagt det: Sannelig, slik vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg. I denne ørkenen skal de gå til grunne, og der skal de dø.
36De mennene som Moses hadde sendt for å speide i landet, og som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å murre mot ham ved å bringe et ondt rykte om landet,
37de mennene som brakte det onde ryktet om landet, døde av en pest for Herrens ansikt.
29Likene deres skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble registrert, hele tallet, fra tjue år og oppover, dere som har murret mot meg,
30sannelig, dere skal ikke komme inn i landet som jeg sverget å la dere bo i, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.
22For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har villet høre på min røst,
23sannelig, de skal ikke få se landet som jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har trosset meg, skal se det.
7Hvorfor gjør dere israelittene motløse så de ikke går inn i landet som Herren har gitt dem?
8Slik gjorde også fedrene deres da jeg sendte dem fra Kadesj-Barnea for å se på landet.
9For da de gikk opp til Eskoldalen og så landet, gjorde de israelittene motløse så de ikke ville gå inn i landet som Herren hadde gitt dem.
11Sannelig, ingen av mennene som kom opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover, skal få se landet som jeg sverget å gi Abraham, Isak og Jakob, fordi de ikke har fulgt meg fullt og helt.
51fordi dere var troløse mot meg blant Israels barn ved Meriba ved Kadesj, i ørkenen Sin, fordi dere ikke helliget meg midt iblant Israels barn.
52Du skal se landet foran deg, men dit skal du ikke gå – til landet som jeg gir Israels barn.
17Men vi selv vil dra bevæpnet i spissen foran israelittene, til vi har brakt dem til deres sted. Og småbarna våre skal bo i de befestede byene på grunn av landets innbyggere.
21Også på meg ble Herren harm for deres skyld, og han sverget at jeg ikke skulle gå over Jordan og ikke komme inn i det gode landet som Herren deres Gud gir dere til arv.
13Og barna deres, som ikke vet noe, skal høre og lære å frykte HERREN deres Gud så lenge dere lever i landet dere går over Jordan for å ta i eie.
6For Israels barn vandret i ørkenen i førti år, til hele folket – de stridsdyktige mennene som kom ut av Egypt – var gått til grunne, fordi de ikke hadde lyttet til Herrens røst; om dem hadde Herren sverget at han ikke skulle la dem få se landet som Herren hadde sverget for deres fedre at han ville gi oss, et land som flyter med melk og honning.
31og i ørkenen, der du har sett hvordan Herren din Gud bar deg, som en mann bærer sin sønn, hele veien dere gikk, til dere kom til dette stedet.
28for at ikke landet du førte oss ut fra, skal si: Herren var ikke i stand til å føre dem inn i landet han hadde lovet dem, og fordi han hatet dem, førte han dem ut for å drepe dem i ørkenen.
22Da kom alle dere til meg og sa: La oss sende menn foran oss, så de kan speide ut landet for oss og komme tilbake til oss med melding om hvilken vei vi skal gå opp, og hvilke byer vi skal komme til.
7Jeg førte dere inn i et fruktbart land, for at dere skulle spise dets frukt og dets gode. Men da dere kom inn, vanhelliget dere landet mitt og gjorde min arv til en styggedom.
30Litt etter litt vil jeg drive dem ut foran deg, inntil du blir tallrik og kan ta landet i eie.
16Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i landet som han med ed lovte dem, har han slått dem i hjel i ørkenen.
25De tok med seg av frukten fra landet i hendene, brakte den ned til oss og kom tilbake med melding og sa: Det er et godt land som Herren vår Gud gir oss.
26Men dere ville ikke dra opp; dere var ulydige mot Herren deres Guds bud.
27Dere murret i teltene deres og sa: Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypt for å overgi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
3Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, så vi skal falle for sverdet og våre koner og barn bli et bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?
24Så gikk barna deres inn og tok landet i eie. Du kuet for dem landets innbyggere, kanaaneerne, og ga dem i deres hånd, både kongene og folkene i landet, så de kunne gjøre med dem som de ville.
23Og da Herren sendte dere fra Kadesj-Barnea og sa: Dra opp og innta landet som jeg har gitt dere! – da var dere ulydige mot Herren deres Guds bud; dere trodde ham ikke og hørte ikke på hans røst.
6Da kom mennene fra Juda til Josva i Gilgal. Og Kaleb, sønn av Jefunne, kenisitten, sa til ham: Du vet hva Herren sa til Moses, Guds mann, om meg og deg i Kadesj-Barnea.
65For Herren hadde sagt om dem: De skal visselig dø i ørkenen. Og det var ikke igjen noen av dem, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.
14Konene deres, de små barna og buskapen skal bli igjen i landet som Moses ga dere på denne siden av Jordan. Men dere, alle stridsdyktige menn, skal dra bevæpnet foran brødrene deres og hjelpe dem,
7og sa til hele Israels menighet: Landet vi dro gjennom for å speide i, er et svært godt land.
8Hvis Herren har velbehag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss – et land som flyter av melk og honning.
11Når Herren fører deg inn i landet til kanaaneerne, slik han med ed lovte deg og dine fedre, og gir deg det,
15Hvis dere vender dere bort fra å følge ham, vil han enda en gang la dem bli i ørkenen, og dere vil bringe hele dette folket til undergang.
18Tal til israelittene og si til dem: Når dere kommer inn i landet som jeg fører dere til,
15Likevel løftet jeg min hånd mot dem i ørkenen og sverget at jeg ikke ville føre dem inn i det landet jeg hadde gitt dem, et land som flyter med melk og honning, det herligste av alle land,
5og hva han gjorde med dere i ørkenen, til dere kom til dette stedet,
20For når jeg har ført dem inn i landet som jeg med ed lovte deres fedre, et land som flyter med melk og honning, og de har spist seg mette og blitt fete, da vil de vende seg til andre guder og tjene dem og krenke meg og bryte min pakt.