Salmenes bok 18:7
Da skalv og skaket jorden; fjellenes grunnvoller ristet og bevet, fordi han var harm.
Da skalv og skaket jorden; fjellenes grunnvoller ristet og bevet, fordi han var harm.
I min trengsel ropte jeg til Herren, jeg ropte til min Gud om hjelp. Fra sitt tempel hørte han min røst, mitt rop nådde fram for ham, inn i hans ører.
I min nød ropte jeg til Herren, jeg ropte til min Gud om hjelp. Han hørte min røst fra sitt tempel, mitt rop kom fram for ham, inn i hans ører.
Da skalv jorden og bevet, fjellenes grunnvoller ristet og skalv, for hans vrede var opptent.
I min nød ropte jeg til Herren, og til min Gud ropte jeg om hjelp. Han hørte min bønn fra sitt tempel, og mitt skrik nådde hans ører.
Da skalv og rystet jorden, fjellenes grunnvoller beveget seg og skalv, fordi han var vred.
Da ristet jorden og skaket; fjellenes grunnvoller ble rørt, fordi han var sint.
I min nød ropte jeg til Herren, ja, jeg ropte til min Gud; han hørte min stemme fra sitt tempel, og mitt rop nådde hans ører.
I min nød kalte jeg på Herren, og til min Gud ropte jeg. Han hørte min stemme fra sitt tempel, og mitt rop nådde hans ører.
Da skalv og ristet jorden; også fjellets grunnvoller beveget seg og ble rystet, for han var vred.
Da skalv og dirret jorden; også fjellenes fundamenter rystet og skjelvet, fordi han ble vred.
Da skalv og ristet jorden; også fjellets grunnvoller beveget seg og ble rystet, for han var vred.
I min nød kalte jeg på Herren; jeg ropte til min Gud om hjelp. Han hørte min stemme fra sitt tempel, og mitt rop kom inn for hans øre.
In my distress, I called upon the LORD; I cried to my God for help. From His temple, He heard my voice, and my cry for help came into His ears.
I min nød ropte jeg til Herren, og skrek til min Gud om hjelp. Fra sitt tempel hørte Han min røst, og mitt skrik kom foran Ham til Hans ører.
Da jeg var i Angest, raabte jeg til Herren, ja, jeg raabte til min Gud; (og) han hørte min Røst fra sit Tempel, og mit Raab for hans Ansigt kom for hans Øren.
Then the earth shook and trembled; the foundations also of the hills moved and were shaken, because he was wroth.
Da ristet og skalv jorden, fjellenes grunnvoller bevegde seg og ristet fordi han var vred.
Then the earth shook and trembled; the foundations also of the hills moved and were shaken, because he was angry.
Da skalv jorden og rystet. Fjellenes grunnvoller skalv og ristet, fordi han var vred.
Da rystet og skalv jorden, fjellenes grunnvoller ble forstyrret, og de rystet - for Han var vred.
Da skalv og skaket jorden; fjellenes grunnvoller skalv og ristet, fordi han var harm.
Da rystet jorden og skjelv kom, fjellenes grunnvoller ble beveget og rystet, fordi han var harm.
Then the earth shook and trembled; The foundations also of the mountains quaked And were shaken, because he was wroth.
Then the earth shook and trembled; the foundations also of the hills moved and were shaken, because he was wroth.
The the earth trembled & quaked, the very foudacios of the hilles shoke & were remoued, because he was wrothe.
Then the earth trembled, and quaked: the foundations also of the mountaines mooued and shooke, because he was angrie.
The earth trembled and quaked: the very foundations of the hylles tottered and shooke, because he was wroth.
Then the earth shook and trembled; the foundations also of the hills moved and were shaken, because he was wroth.
Then the earth shook and trembled. The foundations also of the mountains quaked and were shaken, Because he was angry.
And shake and tremble doth the earth, And foundations of hills are troubled, And they shake -- because He hath wrath.
Then the earth shook and trembled; The foundations also of the mountains quaked And were shaken, because he was wroth.
Then the earth shook and trembled; The foundations also of the mountains quaked And were shaken, because he was wroth.
Then trouble and shock came on the earth; and the bases of the mountains were moved and shaking, because he was angry.
Then the earth shook and trembled. The foundations also of the mountains quaked and were shaken, because he was angry.
The earth heaved and shook; the roots of the mountains trembled; they heaved because he was angry.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7I min nød ropte jeg til Herren, jeg skrek til min Gud. Han hørte min røst fra sitt tempel, og mitt rop nådde inn til hans ører.
8Da skalv og ristet jorden; himmelens grunnvoller bevet og ristet, fordi han var harm.
9Røyk steg opp fra hans nesebor, og ild fra hans munn fortærte; glør ble tent av den.
5Fjellene skjelver for ham, haugene smelter; jorden brenner i hans nærvær, ja, verden og alle som bor der.
6Hvem kan stå seg foran hans harme? Hvem kan holde ut i hans brennende vrede? Hans raseri blir utøst som ild, og klippene styrter ned for ham.
8Røyk steg opp fra hans nesebor, og ild fra hans munn fortærte; glør ble tent.
6Folkeslagene bruste, rikene vaklet; han lot sin røst lyde, jorden smeltet.
32Han ser på jorden, og den skjelver; han rører ved fjellene, og de ryker.
18Din tordens røst var i himmelen; lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.
4Han river seg selv i sin vrede; skal jorden forlates for din skyld, og skal klippen flyttes fra sin plass?
5Han flytter fjell før de merker det; han velter dem i sin vrede.
6Han rister jorden ut av dens plass, og dens søyler skjelver.
10Fjellene så deg og skalv; flommen av vann strømmet forbi. Dypet lot sin røst lyde og løftet sine hender høyt.
8Jorden skalv, også himlene dryppet for Guds nærvær; selv Sinai skalv for Gud, Israels Gud.
7Skjelv, du jord, for Herrens åsyn, for Jakobs Guds åsyn;
21for å komme inn i klippesprekkene og inn i bergkløftene, av redsel for Herren og for glansen av hans majestet, når han reiser seg for å ryste jorden voldsomt.
13Derfor vil jeg ryste himmelen, og jorden skal rykke ut av sitt sted, i Herrens, hærskarenes Guds, harme og på hans brennende vredes dag.
1Også av dette skjelver hjertet mitt, det hopper i brystet.
22For en ild er tent i min vrede; den skal brenne til dødsrikets dypeste dyp, fortære jorden med dens grøde og tenne ild i fjellenes grunnvoller.
24Jeg så på fjellene – se, de skalv, og alle haugene ristet.
6Han stod og målte jorden; han så og spredte folkeslagene. De evige fjell ble sønderslått, de urgamle haugene bøyde seg; hans veier er evige.
7Jeg så Kusjans telt i nød; teltdukene i Midjans land skalv.
11Himmelens søyler skjelver og blir forferdet ved hans trussel.
4Hans lyn lyste opp verden; jorden så det og skalv.
5Fjellene smeltet som voks for Herrens ansikt, for hele jordens Herre.
15Da ble vannets løp synlige, og jordens grunnvoller ble avdekket ved din trussel, Herre, ved stormpusten fra dine nesebor.
16Havets renner kom til syne, jordens grunnvoller ble blottlagt ved Herrens trussel, ved pustens storm fra hans nesebor.
19I min nidkjærhet og i min brennende vrede har jeg talt: Sannelig, den dagen skal det bli et stort jordskjelv i Israels land.
20Da skal havets fisker og himmelens fugler og markens dyr og alt kryp som kryper på jorden, og alle mennesker på jorden, skjelve ved mitt nærvær. Fjellene skal styrte sammen, bratte skrenter skal falle, og hver mur skal falle til jorden.
4Fjellene smelter under ham, og dalene kløyves, som voks foran ilden, som vann som strømmer ned en bratt skråning.
6I min nød ropte jeg til Herren og skrek til min Gud; han hørte min røst fra sitt tempel, og mitt rop kom fram for ham, inn i hans ører.
5Så taler han til dem i sin vrede og forferder dem i sin brennende harme.
19Jorden er fullstendig brutt ned, jorden er helt oppløst, jorden rystes voldsomt.
30Bær ærefrykt for ham, hele jorden! Ja, verden står fast, den skal ikke rokkes.
2Du har latt jorden skjelve; du har revet den opp. Hel dens brudd, for den vakler.
7Du alene er å frykte; hvem kan stå seg for ditt ansikt når du blir vred?
8Fra himmelen lot du dom bli hørt; jorden fryktet og ble stille,
3Selv om bølgene bruser og skummer, selv om fjellene skjelver når havet reiser seg. Sela.
21Da Herren hørte det, ble han vred; en ild ble tent mot Jakob, og harme kom også over Israel,
4Herre, da du drog ut fra Se’ir, da du marsjerte fra Edoms marker, skalv jorden, himlene dryppet, ja, skyene lot vann strømme.
5Fjellene smeltet foran Herren, selv Sinai, foran Herren, Israels Gud.
3Da du gjorde fryktinngytende ting vi ikke ventet, steg du ned; fjellene smeltet for ditt ansikt.
14Og himmelen ble rullet sammen som en bokrull, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted.
9Mennesket rekker hånden mot berget; det velter fjellene fra roten.
13så det griper om jordens ender og de ugudelige rystes ut av den?
18Hele Sinai-fjellet sto i røyk fordi Herren steg ned på det i ild. Røyken steg som røyken fra en ovn, og hele fjellet ristet kraftig.
10Men Herren er den sanne Gud, den levende Gud og en evig konge. Når hans vrede bryter løs, skjelver jorden, og folkene kan ikke holde ut hans harme.
3Herren er sen til vrede og stor i kraft, men han lar ikke den skyldige være ustraffet. Herren har sin vei i virvelvinden og stormen, og skyene er støvet under hans føtter.